På Aps landsmøte for 30 år siden ble det gjort et vedtak som reddet millioner av menneskeliv og som ga millioner av mennesker utdanning, helse, håp og trygghet. I dag virker det som om den kampen er glemt, og innholdet lagt i en skuff.
I 1992 møtte jeg for første gang som AUF-leder på Arbeiderpartiet landsmøte, et møte som først og fremst huskes for vedtaket om EU-søknad og for Gros dramatiske avgang som partileder.
Men den viktigste saken for AUF den gangen var verken EU eller hvem som skulle overta etter Gro. Det viktigste var kampen for de aller fattigste i verden.
Programkomiteen i Ap hadde foreslått at formuleringen om 1 prosent til bistand skulle erstattes med «et høyt bistandsnivå». Ingen var i tvil om at den nye formuleringen i realiteten betydde et lavere bistandsnivå. AUF fikk støtte fra et massivt flertall i partiet og vant saken.
Bistandsmålet gikk til hjertet av Arbeiderpartiets ideologi og verdier. Det handlet om hvem vi er og skulle være. Helt siden 1969, en tid da nordmenn hadde mye mindre å rutte med, hadde vi stått fast på målet om hjelpen til de fattigste.
Nå gjelder tydeligvis ikke dette lenger. I det fremlagte forslaget til statsbudsjett mangler det mange milliarder på å nå målet.
Kuttforslaget er ille, men begrunnelsen er enda verre, nemlig at veksten i nasjonalinntekten vår er så ekstraordinær stor at bistandsmålet er for krevende å nå. Vi er blitt for rike til å hjelpe. Mens tidligere generasjoner delte av det lille de hadde, har vi nå så enorme inntekter at vi ikke lenger kan gi en hundredel av dette i bistand.
For å bruke tall: På grunn av Ukraina-krig og skyhøye olje- og gasspriser øker vår nasjonalinntekt med rundt 1600 milliarder kroner som vi ikke hadde regnet med. Gir vi 1 prosent av dette i bistand, utgjør det 16 milliarder kroner, nøyaktig det vi mangler for å opprettholde bistandsprosenten.
Regjeringen mener altså at det er for ille at vi bidrar med 16 milliarder og selv «bare» sitter igjen med 1584 milliarder av den lottogevinsten vi har fått på grunn av energikrisen i verden.
Denne logikken blir enda mindre forståelig når vi vet at den samme krisen som har gitt oss helt ufortjente ekstrainntekter, rammer andre mennesker på en brutal måte.
Høye energipriser, matvarekrise og pandemien har ført til at antallet som opplever akutt matmangel har økt fra 135 millioner til 345 millioner siden 2019, 50 millioner står foran en hungersnød. I en situasjon med matvaremangel, flyktninger, tørke og klimaendringer går regjeringen bort fra 1-prosent-målet.
Regjeringen ønsker et stramt statsbudsjett for å hindre press i norsk økonomi som kan gi økt inflasjon og høyere rente. Det er klokt. Og det er riktig at norske bistandsorganisasjoner også bidrar til aktivitet i Norge. Men det er fullt mulig å hjelpe de fattigste i verden uten at det bidrar til press i norsk økonomi.
Det løser man ved å overføre en hundredel av våre store ekstrainntekter direkte til FNs hjelpeprogrammer. Det er viktig at regjeringen forstår at det ikke gir lavere norsk rente at flere i verden dør av sult, eller at gutter og jenter mister skolegang og helsehjelp.
I skyggen av Ukraina-krigen jobber Kina og Russland aktivt for å vinne støtte og strategiske posisjoner rundt om i verden. En vestlig verden som har nok med seg selv, skaper tomrom som de kan fylle.
Vi vet også at økende matvarepriser, økonomisk krise og flyktningstrømmer er grobunn for politisk uro, ustabilitet og konflikter.
Ønsker vi å skape demokrati, menneskerettigheter og frihet, må vi støtte økonomisk utvikling og trygghet. Vi kan ikke vente til vi er nødt til å forsvare disse rettighetene med våpen. Mindre fattigdom og mer håp skaper en bedre og tryggere verden også for oss.
I 1992 slo partiet fast at 1-prosent-målet fortsatt gjaldt. Det har stått i hvert partiprogram siden.
Det er ikke opp til de på toppen som i dag forvalter Aps arv, å kaste vrak på denne stolte historien. «En rik nasjon som ikke kan bruke en krone av hver 100-lapp den tjener til å dele med mennesker som mangler mat, medisiner og tak over hodet, er fattig på mer enn penger», sa Gro Harlem Brundtland (Ap) i 1996.
Det er ord verdt å lytte til.
