Det var ikke bare politiet som ble kritisert i 22. juli-kommisjonens rapport. Vi fikk på et vis alle en del av ansvaret for at gjerningsmannen ikke ble avslørt i tide. Dette må regnes som en av kommisjonens både viktigste og mest rystende konklusjoner:
Breivik var en enslig mann med begrensede ressurser. Likevel var han i stand til å gjennomføre betydelige anskaffelser, og forberede og iverksette omfattende terrorhandlinger med enorme menneskelige og fysiske omkostninger. Breiviks personlige utvikling, livsstil og forberedelser satte en rekke spor. Hans nærmeste familie, sosiale omgangskrets, samfunnet for øvrig og ansvarlige myndigheter har fanget opp ulike signaler som tidvis har skapt undring og bekymring.
En viktig grunn til at signalene ikke ble satt i sammenheng med intensjon og kapasitetsoppbygging til å gjennomføre terrorhandlinger, er trolig at Breiviks person og forberedelsesmetoder i så stor grad brøt med den rådende oppfatning av hvem, hva og hvordan noen kan utgjøre en trussel mot samfunnet. Gjerningsmannens forberedelser og iverksetting av terrorhandlinger blottla på denne måten grunnleggende sårbarheter og mangelen på effektive barrierer mot terrorhandlinger i det norske samfunn.
Gjentar vi den samme feilen?
Lite tyder dessverre på at vi har kommet mye lenger siden 22. juli 2011. Da PSTs åpne trusselvurdering for 2014 ble sluppet i mars, la nesten all mediedekningen vekt på PSTs omtale av trusselen fra ekstremt muslimsk hold. PSTs inngående vurdering av den høyreekstreme trusselen ble knapt omtalt.
Dette er bekymringsfullt, og det bør være oppsiktsvekkende. To og et halvt år etter et av historiens verste terrorangrep, har norsk offentlighet minimal interesse for vurderingen av risikoen for mer terror fra det ideologiske holdet som faktisk angrep oss. Hvis offentligheten har et ansvar for å bidra til bedre opplysning, kan det ikke sies annerledes enn at dette ansvaret vanskjøttes. Medias taushet sammenfaller på foruroligende vis med fraværet av forskning på høyreekstremisme i Norge.
I verste fall legger vi slik til rette for å gjenta den samme feilen som før 22. juli. Samfunnet er godt programmert til å reagere på mistenkelig fremferd fra muslimsk hold. Mer enn det, den generelle mistenksomheten mot muslimer har tidvis en nesten epidemisk karakter. En etnisk norsk ekstremist vil til sammenligning ha langt bedre arbeidsmuligheter, også etter 22. juli.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
«Den største trusselen»
Dessverre kan det påstås at PST selv bidrar til offentlighetens ensidighet. Også etter terrorangrepene 22. juli har PST i sine åpne trusselvurderinger gjentatte ganger erklært at «den største terrortrusselen» mot norske borgere kommer fra ekstremt muslimsk hold. Spørsmålet er hvor mye en slik erklæring egentlig er verdt. PSTs tilnærming, å utrope én trussel som den største, kan i verste fall fremstå som litt spekulativ. Når vi reelt sett er stilt overfor trusler fra flere hold som alle har en viss sannsynlighet for å materialisere seg i handlinger, er det en risikosport å fortsette å kåre den «største» av dem.
Dette fremstår selvsagt som et bevisst kommunikasjonsstrategisk valg fra PSTs side, hvor PST bidrar til å bekrefte den ganske voldsomme ensrettingen som allerede finnes i offentligheten. Det er vanskelig å se at PST selv er tjent med dette. Tvert om: Som 22. juli-kommisjonens rapport stadfestet har PST behov for en mer våken allmennhet i sitt arbeid mot høyreekstremisme.
At samfunnet langt på vei synes blindt på det ene øyet, bør være en bekymring, også for PST. Risikoen er selvsagt at det ikke bare er medieoffentligheten som ensrettes, men at denne ensrettingen i større eller mindre grad får gjennomsyre alle de samfunnsorganer som har en rolle å spille i å motvirke høyreekstremisme, fra skole og helsevesen til politi og regjering, for ikke å snakke om allmennheten.
En underskog av hat
Det er ingen tvil om at ekstreme islamister kan komme til å begå voldshandlinger i Norge, i verste fall også terror. Det er imidlertid verdt å huske at trusselen fra ekstremt muslimsk hold i stor grad handler om spekulasjoner omkring hva de kan tenkes å gjøre, med skuddene mot synagogen i Oslo i 2006 som en av få konkrete handlinger på norsk jord. Trusselen fra høyreekstremt hold handler i langt større grad om risikoen for at de kommer til å gjøre mer av det de allerede har gjort mye av, og som de fortsetter å gjøre.
I sin siste åpne trusselvurdering er PST tydelig i påpekningen av «en potensiell volds- og terrortrussel fra høyreekstremister i Norge … knyttet til enkeltpersoner som handler alene eller i små uavhengige grupper». Vår bekymring forblir likevel sterkere enn det som synes å fremgå av PSTs vurdering.
Etter som den tidsmessige avstanden til 22. juli har økt, ser vi eksempelvis flere personer enn tidligere som uttrykker støtte til Breiviks synspunkter. Vår primære bekymring har hele tiden vært den nokså store underskogen av enkeltpersoner med sterke følelser og sterke overbevisninger, spesielt av islamofobisk og i en del tilfeller av antisemittisk karakter. At ny vold vil springe ut av dette hatet er overveiende sannsynlig – det skjedde gjentatte ganger bare i 2013. Det bør være liten tvil om at det også kan avføde ny terror.
Vi skal som samfunn verken være redde eller paranoide. Hvis terrorangrepene 22. juli derimot ikke har bidratt til å gjøre oss litt klokere og litt mer aktsomme, kan vi vanskelig forestille oss noe mer forstemmende.
