Det manglet ikke på økonomiske advarsler under dette årets Davos-møte. En av de kraftigste advarslene kom fra hedgefondforvalteren Paul Singer. World Economic Forum hadde invitert ham til å beskrive verden sett fra eget ståsted.
Paul Singer ser for seg svært usikre tider. Han sammenligner verdensøkonomien i dag med et forsikringsselskap med 20 millioner dollar i egenkapital som har forsikret huseiere for 60 milliarder dollar. 70 prosent av de forsikrede husene ligger i byen New Orleans. Skulle orkanen Katarina treffer vil forsikringsselskapet måtte punge ut 42 milliarder dollar i forsikring. Bildet kunne knapt vært sterkere.
De fleste av oss vil mene at et forsikringsselskap som tar en slik risiko opererer fullstendig uansvarlig. Singer mener at hans illustrasjoner er et bilde på det uregulerte derivatmarkedet. Det er det uregulerte derivatmarkedet som er vårt tids farligste finansboble mener han. Problemet med derivatmarkedet er at det er stort, uregulert og uoversiktlig og har potensial til å eksplodere og ta med seg verdensøkonomien i samme slengen.
Ikke uten grunn har investorguruen Warren Buffet kalt dette «weapons of mass destruction», masseødeleggelsesvåpen.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Mange som lyttet
Etter 15. september 2008 har ikke verden løst det grunnleggende problemet – vi har bare dyttet det foran oss, mener Paul Singer. Ved å dytte det foran oss har problemet bare blitt større, sier han.
Når Paul Singer blir invitert til Davos kan det ha sammenheng med at han greide å varsle finanskrisen før den var et faktum i 2008. Om hans dystre fremtidsutsikter skal slå til også denne gangen er det ingen som vet.
Men i World Economic forum var det mange som lyttet.
Sist det gikk galt ble finansnæringen reddet av skattebetalerne i hvert land og statsgjelden har eksplodert siden. Denne gangen vil det bli vanskeligere, mener Singer, pengene er brukt opp. Da korthuset raste sammen i 2008, overbeviste finansnæringen politikerne om at skattebetalerne burde redde dem de var «too big to fail».
Ved å redde dem, reddet man også seg selv, var omkvedet. Finansnæringen skulle legge grunnlaget for ny vekst og nye arbeidsplasser i realøkonomien. Det har ikke skjedd. Denne uken kom nyheten om at en tredjedel av Spanias barn kan vokse opp i fattigdom. Redningsaksjonene har ikke virket.
SE INNSLAG I DAGSREVYEN: Davos – møteplass for makteliten
Belønningene har hindret vekst
Ny vekst kommer vanligvis fra innovasjon og ny teknologi. Men det er ikke der finansøkonomien har investert de største pengene. Finansnæringen har ikke tålmodighet til å vente på at ny teknologi og innovasjoner skal gi avkastning. Det tar tid fra man sår til man kan høste i det produserende næringslivet.
Utålmodigheten har sammenheng med at næringslivets ledere ofte er belønnet for kortsiktighet. Bonuser og aksjeopsjoner til selskapets ledelse blir mye verdt når aksjekursen stiger raskt. Er man kortsiktig kan det være mer lønnsomt å kutte kostnader enn å investere i ny teknologi. Med den slags insitamenter er det mer å hente på å ansette 2 polakker enn å montere en heis. Det løfter ikke akkurat det teknologiske nivået – men det kan øke den kortsiktige inntjening.
Det er dette perverse insentivsystemet som var årsaken til finanskrisen i 2008, hevder forfatteren Andrew Smithers i boken The Road to Recovery.
Belønningssystemet er også årsaken til at vi ikke har fått den nødvendige vekst etter finanskrisen heller.
Tenker ikke langsiktig
Han minner oss om at store deler av finanssektoren er mer interessert i kortsiktige veddemål enn industriell utvikling. Kapitalen foretrekker kortsiktige veddemål fremfor investeringer i realøkonomien. Derfor er det all grunn til å lure på hvor ny vekst skal komme fra. For den enkelte innebærer det å holde igjen investeringer i bedriften for å øke aksjeutbyttet eller heve aksjekursen ved å kjøpe egne aksjer. Alt er systemmanipulasjon for egen gevinst men det svekker bedriftene i det lange løp.
Ved å ikke endre et sykt belønningssystem legger man til rette for nye kriser. Den politikken som har vært ført etter 2008 har derimot ført til at flere av verdens fremste økonomer nå mener at vårt største problem er de økende forskjellene mellom mennesker.
Enkelte av de rikeste mener at det ikke er dem som er problemet, men løsningen. De opplever det ubehagelig med den negative fokus på økte forskjeller.
Skaper de rikeste arbeidsplasser?
Lengst gikk den amerikanske milliardæren Tom Perkins. Han sammenliknet hetsen mot den rikeste prosenten av befolkningen med det jødene opplevde under Krystallnatten i november 1938. Også jødene utgjorde bare 1 prosent av befolkningen, minner Perkins oss om. Han har senere beklaget at han brukte Krystallnatten som metafor, men meningene bak står han fast ved.
Perkins mener at ved å la de rikeste bli ennå rikere så vil de skape enda flere arbeidsplasser.
Men rike mennesker skaper ikke arbeidsplasser, sa den amerikanske investoren Nick Hanauer i et foredrag. Hadde vi fått nye arbeidsplasser hver gang de rike ble rikere skulle vi druknet i nye arbeidsplasser, sier han.
Det er økt etterspørsel som skaper nye arbeidsplasser. Når den amerikanske middelklassen ikke har hatt reallønnsvekst siden 70-tallet får man ikke økt etterspørsel og flere arbeidsplasser. Det gjør man heller ikke med innstrammingspolitikken i mange Europeiske land. Det blir ingen velstand av at man skrumper etterspørselen mens man lar de rike bli rikere.
Hedgefondforvalteren Paul Singer tilhører den bekymrede eliten. Ved å belønne finansnæringen for å dytte problemene foran seg er risikoen større nå enn den var i 2008, hevder Singer. Det er grunn til å merke seg at de som bygger det nye korthuset begynner å bli engstelige. Om verden ikke våkner, risikerer kanskje vårt kjære demokrati å gli over til et rikmannsvelde styrt av storfinansen?
