Kronikk

Barnemaset

Erna Solberg skjønner ikke hvorfor vi ikke får flere barn. Svaret er ikke akkurat hokuspokus.

Signe Hovland Aschim

Med et tredje barn får jeg låne flere hundre tusen mindre enn med to barn, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Privat

Statsministeren sier nok en gang at vi må få flere barn her i landet. Og regjeringen regner med at fødselstallene skal øke fra 2040, til tross for at det har vært nedgang de senere årene. Erna Solberg sier også at vi vet lite om hvorfor fødselstallene faller.

Men helt ærlig. Så lite vet vi vel ikke?

Det er åpenbare grunner til at vi føder færre barn. Det handler selvsagt om tid og penger.

Selv er jeg av dem som har tre barn, som visstnok er det ønskelige antallet. Bare hyggelig, Erna.

Barn koster, og det vet banken.

Jeg bor i Oslo, i en drabantby uten særlig godt rykte. Flere av naboene mine har også tre barn. Ikke flertallet selvsagt, men vi er en god gjeng. En gjeng med høyere utdanning og faste jobber. Men vi er ikke høytlønnede.

Problemet er at vi egentlig ikke har plass til tre barn sånn som vi bor nå, og vi har heller ikke råd til å kjøpe de store boligene i området. De fleste husene egner seg ikke for familier med tre barn. To, joda, men ikke tre.

Vi ønsker oss eget rom til hvert barn, i hvert fall når de begynner å bli større, og i tillegg gjerne et sted de kan trekke seg tilbake.

I mitt nabolag er det leiligheter og rekkehus opp mot 100 kvadratmeter. Det finnes større hus i nærheten, men de er svært dyre. Og jeg bor i en drabantby med lave boligpriser, så det er ikke bare å flytte heller.

Jeg kan jo flytte lenger ut fra byen? Absolutt. Problemet er bare at boligprisene har steget kraftig i områdene rundt de store byene også. Og hvis jeg flytter langt ut fra byen, flytter jeg samtidig langt fra arbeidsplassen.

Mitt tredje barn bidrar også til å hindre meg i å kjøpe større hus.

Jeg kan jo få meg ny jobb på et sted med lavere boligpriser? Joda, hvis det bare hadde vært så enkelt som det høres ut å «få seg ny jobb».

Ikke alle får jobber kastet etter seg, og det kryr ikke av stillinger til alle yrkesgrupper. Dessuten er det mange som ikke ønsker å flytte fra sitt etablerte sosiale liv, og som ikke vil bryte opp barnas liv for mange ganger.

Jeg er klar over at det ikke er en menneskerett å få bo i de store byene, men det er nå en gang der de fleste arbeidsplassene er.

Mitt tredje barn bidrar også til å hindre meg i å kjøpe større hus. Det er nemlig betydelig forskjell på hvor mye penger du får låne av banken om du har to eller tre barn.

Med et tredje barn får jeg låne flere hundre tusen mindre enn jeg kunne gjort med to barn.

Store barneflokker er for kakser, Erna.

Dersom barna går i barnehage, kan låneevnen reduseres ytterligere. Barn koster, og det vet banken.

Det som er drømmehuset i dag, har jeg kanskje råd til om 20 år, og da trenger jeg det ikke lenger.

Dette er ikke noe nytt. Sånn var det for mine foreldre også. Og det er klart at det spiller inn når man bestemmer seg for hvor mange barn man skal få.

I tillegg til at man må ha stort nok hus og stor nok bil, koster barn også i løpende utgifter.

Barnehage, SFO, fritidsaktiviteter, utstyr, klær og bursdagspresanger. Alt du trenger i en husholdning, trenger du enda mer av. Og alt koster. Store barneflokker er for kakser, Erna.

Mange venter med å få barn nettopp på grunn av økonomien. De ønsker å være ferdige med utdanning, ha en trygg jobb, gjerne ha kommet litt i gang med karrieren, kanskje kjøpt en leilighet – rett og slett ha det meste på stell før de får barn.

Og når alle disse komponentene er i boks, da er du ikke akkurat 20 lenger. Så da har kanskje fruktbarheten gått ned, men du rekker muligens ett eller to barn før du er for gammel. Eller du er så godt i gang med livet ditt at det egentlig ikke er tid til å følge opp så mange barn.

Denne utfordringen løses ikke kun ved hjelp av støtteordninger.

Så skal gjerne begge foreldre jobbe 100 prosent for å ha råd til det livet man ønsker. Men for at det skal være mulig, må du enten ha fleksibel arbeidstid eller være skiftarbeider-forelder.

Det vil si at den ene forelderen drar rett på jobb klokka sju for å rekke å hente i barnehagen etterpå, mens den andre forelderen leverer i barnehagen og kommer direkte hjem til middag i 17-17:30-tiden.

Da er det én time til kveldsrutinen begynner. Så en time kveldsmat, stell og lesing på sengekanten.

Det er ikke mye tid verken til barna eller deg selv i løpet av en dag. Matematikken er ikke vanskelig: jo flere barn, jo mindre tid til hvert barn, og mindre tid til deg selv.

Kall oss gjerne kravstore, men jeg tror dette er realiteten for mange.

Og ikke glem at jeg her har tatt utgangspunkt i mitt eget middelklasseliv. Jeg har ikke engang gått inn på de virkelig lavtlønnede og andre utsatte grupper.

Støtteordninger er kjempebra, takk Gud (eller staten) for det! Men denne utfordringen løses ikke kun ved hjelp av støtteordninger.

Denne floka inkluderer alt fra lønninger til boligpriser og arbeidstider.

Jeg er evig takknemlig for mine tre barn, og skulle gjerne hatt mer tid til både dem og meg, samt et passe stort hus i nærhet til arbeidsplassen. Det forblir en utopi.

Det er ikke noe hokuspokus å si hvorfor vi føder færre barn.