Kronikk

Århundrets feilinvestering

Å straffe rusavhengige har vært et gigantisk feilgrep. Rusreformen vil gjøre det enklere å forebygge problemene.

lighting up marijuana joint

Det er et paradoks at de som sier de ikke vil straffe dem som sliter, framsnakker en modell for ungdommen som gjør nettopp dét, skriver kronikkforfatterne (Illustrasjonsfoto).

Foto: lev dolgachov / lev dolgachov

Regjeringen la 19. februar frem sitt lovforslag om avkriminalisering av bruk, besittelse og kjøp av små mengder narkotika til eget bruk, i tråd med anbefalinger fra Rusreformutvalget og FN-apparatet.

Selv om det er enighet om at rusavhengige ikke bør straffes, står debatten nå om hvorvidt også andre brukere bør slippe straff. Rusreformens motstandere sier de er bekymret for de unge, men hva sier de unge selv?

Alle ungdomspartiene, med unntak av Senterungdommen og KrFU, støtter en avkriminalisering. Vi er ikke bare opptatt av likhet for loven, men at bruk av straff må være nødvendig og godt begrunnet.

Når vi vet hvor skadelig straff kan være, er det helt uforsvarlig å fortsette.

Ingenting tyder på at det er det når det kommer til narkotikabruk, hverken for rusavhengige eller for andre grupper.

Motstanderne av rusreformen sier det er viktig å beholde muligheten til å straffe unge som ikke gjennomfører en såkalt ruskontrakt, altså å levere regelmessige urinprøver i en periode under trussel om bot og rulleblad.

Dette må visstnok til for å avskrekke unge fra å prøve narkotika. Argumentasjonen deres henger ikke på grep.

De unge som klarer å levere negative urinprøver regelmessig i månedsvis, kommer ofte fra ressurssterke familier og tilhører sjelden den lille gruppen som utvikler et rusproblem.

For dem er dagens straffetrussel lite avskrekkende, da de ikke egentlig risikerer noen straff de første gangene de blir tatt, kun bryderi. Dét vil de også etter rusreformen.

Rusreformen vil ikke løse alle våre problemer, men er et skritt i riktig retning.

De som derimot ikke klarer prøvene, og dermed blir straffet, kommer gjerne fra ressurssvake familier og har ofte et begynnende rusproblem. Ofte kjennetegnet ved at de fortsetter å ruse seg på tross av negative konsekvenser.

Sånn sett er det et paradoks at de som sier de ikke vil straffe dem som sliter, framsnakker en modell for unge som gjør nettopp dét.

Ruskontrakt er heller ikke et kunnskapsbasert tiltak. Det fremgår blant annet av Helsedirektoratets høringssvar til rusreformen.

Det kan ikke dokumenteres at de fører til rusfrihet, og en del omgår urinprøvene ved å bytte ut cannabis med farligere stoffer som er vanskeligere å påvise.

Ruskontrakt er ikke et kunnskapsbasert tiltak.

Urinprøvene kan også oppleves krenkende og retraumatisere de unge som har opplevd overgrep – idet en fremmed voksen må se på at de urinerer. Som Rusreformutvalget påpeker, er dette et svært problematisk inngrep i barns rett til privatliv.

Unge vil fremdeles kunne inngå ruskontrakter frivillig med foreldre eller barnevern etter rusreformen.

Forskning tyder på at gjenoppretting av foresattes tillit kan være en vel så viktig motivator for unge med ruskontrakt som straffetrusselen.

Skuffelse hos foreldre eller opptrapping av barnevernstiltak kan være minst like ønskelig å unngå som en bot.

Straff kan stå i veien for hjelp.

Rusreformutvalget har gjennomgått forskningen og finner det ikke bevist at straff forebygger rusmiddelbruk.

En rekke land straffer ikke bruk eller besittelse av narkotika, men har likevel mindre ungdomsbruk enn ellers sammenlignbare land med strenge straffer.

Når vi vet hvor skadelig straff kan være, er det helt uforsvarlig å fortsette å straffe.

Straff er ment belastende, stigmatiserer og fører til utenforskap. Dette øker sjansen for å utvikle rusproblemer, og tvillingforskning viser at selv alternative reaksjoner fra justisvesenet øker unges sjanse for senere kriminell atferd.

Unge som er straffet for narkotikabruk, kan i dag nektes å ta mange utdannelser og jobber eller avtjene verneplikt. Hvem kan med hånden på hjertet si at dette er til hjelp for de unge som trenger å få livet på rett kjøl?

En del omgår urinprøvene ved å bytte ut cannabis med farligere stoffer som er vanskeligere å påvise.

Straff kan også stå i veien for hjelp. I en spørreundersøkelse Foreningen Tryggere Ruspolitikk nylig gjennomførte, hadde 40 prosent av unge som hadde vært i en nødsituasjon med ulovlig rus, opplevd at 113 ikke ble ringt. Den viktigste årsaken var frykt for politiet.

Selv om politiet ikke nødvendigvis anmelder narkotikabruk når de bistår ambulansen ved overdoser og psykoser, gjør mangelen på garantier for dette at terskelen for å ringe blir høy.

Rusreformen vil ikke løse alle problemer, men er et skritt i riktig retning. Vi kan utrette mer hvis flere kommer i kontakt med hjelpeapparatet og ikke frykter straff, enn ved å jakte på mennesker som gjør alt for ikke å bli funnet.

Politiet kan også bruke ressurser på mer alvorlig kriminalitet når helsevesenet følger opp sakene. Viktigst er dòg muligheten til å avstigmatisere, slik at færre havner i utenforskap på grunn av sitt rusmiddelbruk.

Unge vil fremdeles kunne inngå ruskontrakter frivillig.

Dagens ungdom bruker langt mindre alkohol og sigaretter enn deres foreldregenerasjon gjorde, uten at noen har truet dem til det. Trygg oppvekst, tillit og god informasjon fungerer visst mye bedre.

Når hovedbekymringen for rusreformen handler om de unge, vil vi oppfordre våre moderpartier til å lytte til hva de unge selv mener, slik Barnekonvensjonen krever.

Etter århundrets feilinvestering i straff mener vi det er på tide å satse på forebygging som fungerer.

Signert: Alberte T. Bekkhus, leder i Rød Ungdom, Andreas Brännström, formann i Fremskrittspartiets Ungdom, Astrid Hoem, leder i AUF, Hulda Holtvedt, talsperson i Grønn Ungdom, Ola Svenneby, leder i Unge Høyre, Sondre Hansmark, leder i Unge Venstre, Synnøve Kronen Snyen, leder i Sosialistisk Ungdom og Mikkel Ihle Tande, leder i Tryggere Ungdom