Her om dagen sa en av mine nærmeste, et mer enn kompetent fagmenneske som arbeider i psykiatrifeltet, det følgende:
Det er én ting jeg for tiden får makk i magen av å se på. Hvert eneste busstopp er forsynt med plakater som sier: Har du psykiske lidelser? Og et påfølgende telefonnummer. Og så kommer bussen, og tror du ikke den er forsynt med en lignende plakat. Og svært ofte, sa hun, er disse reklamene innrettet mot unge mennesker.
Hva tenker du på? spurte jeg interessert.
Jeg tenker på dette, sa hun; det er helt normalt å være usikker på egen identitet, å kjenne store humørsvingninger, å kjenne seg nedfor, især når man er ung og gjennomgår den betydelige ombygningen av seg selv som inntreffer mellom ca. 12 og 19-års alder. Det er ikke bare normalt, det er også nødvendig for å bygge karakter og livsstyrke.
Ved å sykeliggjøre dette fjerner man denne enkle innsikten, og dermed også aksepten for dette området av menneskets utvikling. Man omformer noe naturlig til noe unaturlig og farlig. Og dette, la hun til, er hva som skjer akkurat nå. På det nevnte busstoppet, om bord på selve bussen, i kinoreklamer, i mediene. Generaliseringer, mangel på nyanser.
Dette har jeg tenkt svært mye på. Jeg synes min venn sa noe klokt.
Vi må være årvåkne på vår egen samtids fortelling. Fortellinger er aldri objektive. De er produsert av våre samtaler, av vår tidsånd.
Det min venn siktet til, er et godt eksempel på en adrenalinfylt og spirallignende samtale; ikke kunnskapsbasert, men skapt av oss, de voksne, og av vår bekymring. Jeg tror ikke at den kommer fra de unge og deres livssituasjon; jeg tror den kommer fra oss og vår måte å snakke på.
Det er krevende å være ung. Dette fortjener mange fortellinger. Men å snakke som om ungene i dag skulle ha det mer ille enn, la oss si, ungdommer under 1600-tallets tredveårskrig, eller andre verdenskrig, er påstander som faller på sin egen urimelighet.
Det veldige presset vi daglig bekymrer oss over, presset de er utsatt for på grunn av krig i Europa, klimakrise, pandemi og sosiale medier, kan ikke matche, eller overgå, tidligere tiders press.
Å sammenligne smerte er en ulekker sport, jeg vet, men dette må likevel sies: Perspektiver.
Her tenker jeg det kan være passende å legge til denne merknaden: Undergangsfortellingen er menneskenes favorittfortelling. Alle liker helvete bedre enn himmelen, unntatt de som havner der. Av en grunn jeg foreløpig ikke har klarhet i, er fortellingen om at alt går i hundene den vi har sterkest behov for og liker best å høre.
Årsakene til dette er antagelig svært komplekse; det får være emnet for et annet essay. Men at undergangsfortellingen appellerer til den aldersgruppen vi snakker om – om lag 13 til 19 år – det vet vi, like godt som vi vet at den på ironisk vis like ofte rammer de samme unge, men nå fra de voksnes kant: Se på de unge i dag, så mye verre de er enn vi var! Vår tids variant: Så mye verre de har det enn vi hadde!
Min påstand vil være denne: Det er ikke ungenes frykt som har skapt situasjonen. Det er vår. Det er vi, de voksne, som engster oss, sammenligner det som foregår med vår egen oppvekst, og produserer fortellingene. Fortellinger som er basert på våre – i hovedsak – emosjonelt betingede analyser.
Vi overfører frykten på ungene, planter den så å si i dem, og frykten vår dekker over nyansene. Vi blir ikke i stand til å se hva som er normalt og hva som er farlig, og hva som er spesifikt for vår tid – og dette er faktorer vi må få øye på om vi skal forsere terrenget på en god måte.
Apokalypsen er altså nær, igjen, og det er ansatt enorme mengder mennesker i offentlig bekjempelse av den pågående katastrofen. Det blir bestilt like enorme mengder rapporter.
Norsk psykologforening talte 970 medlemmer i 1979, den gang psykologer blant fedrene der hvor jeg vokste opp, ble betraktet som en pariakaste, en gjeng med raddis-amatører som skodde seg på folks hoder. Hjernedoktorer. I 2018 talte psykologforeningen 9281 medlemmer. De er med andre ord blitt en maktgruppe, den makten er selvsagt nødvendig, det var på overtid, og den må forvaltes med nøysomhet.
Feltet er i eksponentiell vekst, ungene står opp om morgenen, redde, de klarer ikke å gå på skolen i dag, de spør sine fortvilte foreldre: Hvilken diagnose har jeg? Er det den jeg har lest om på nettet? Jeg trenger sovetabletter og noe som heter Quetiapin. Venninna mi har ADHD og hun er bipolar, jeg tror også jeg er det, pappa.
Ofrene for det panikkslagne tempoet og for vår manglende evne til nyanser, er ungene våre. Hardt sagt: Vi har påført dem angst for det som er naturlig.
Jeg kan selv kalles en prototyp på et løvetannbarn. Jeg ønsker ikke å snakke så mye om dette, men den menneskelige psykens farlige utkanter kjenner jeg, volden vår kjenner jeg, ondskapen og vanviddet kjenner jeg.
Ofte rir denne tanken meg: Hvorfor overlevde jeg, og det såpass godt? Hvorfor gikk andre under og hvorfor er jeg her? Dette har jeg ikke noe godt svar på, men jeg har noe trøstende å si: Det finnes en vei med ditt navn på. Det finnes redskaper. Men for at du skal få dem i hendene må vi ha et selvkritisk system.
I dragsuget av samtidens dramatiske fortellinger, følger de virkelig syke med. De blir, ironiens ironi, usynlige. Vi kan ikke lenger skille ungene og deres problemer fra hverandre.
Alle vi som deltar i denne gysende leirbålsfortellingen, en av vår tids mange undergangssanger, må ta ansvar for hva den skaper. Det må også psykiatrifeltet.
LES OGSÅ:
