Hopp til innhold
Kronikk

Å vente på døden

Det er ingen garanti for at mennesker som snart skal dø har en hånd å holde i.

Julia Reksten

Norge bryter FNs rettigheter hver eneste gang et menneske dør alene uten et ønske om det. Så hvorfor gjør vi ikke mer for de døende og deres pårørende, spør kronikkforfatteren.

Foto: Helene Fosse

Klokken nærmer seg midnatt og jeg sitter ved siden av et menneske som snart skal dø. Jeg holder den døende i hånden og bekrefter med rolig stemme at jeg er her. Pårørende har vært rundt hen hele kvelden, men nå må også de hvile.

Den døende ligger med åpen munn, lukkede øyne og hele ansiktet er glatt. Hen er ikke kontaktbar, men jeg ramser allikevel opp familiens navn og forteller at de tenker på hen.

For visste du at hørselen er noe av det siste et menneske mister?

Siden nyttår har jeg vært våker over mennesker som snart skal dø, og som ikke ønsker å dø alene. Dette er en frivillig tjeneste, som finnes rundt om på enkelte steder i landet. Det er en fin måte å forhindre ensomme dødsfall. Slik det er nå er det en realitet at mennesker dør alene.

«Jeg har opplevd hvor fredelig og naturlig en død kan være.»

For hver vakt jeg har hatt med et menneske som snart skal dø, kjenner jeg på en stor takknemlighet for å få være til stede. Men hva hadde skjedd om ingen frivillige kunne tatt vakten? Og hva med alle andre som hadde trengt noens tilstedeværelse disse timene?

04:06 dør mennesket jeg sitter med. Det var en fredelig død og hen var ikke alene. Når våre siste hjerteslag slår har vi en rett til å bestemme. Enten det er å dø alene eller i andres nærvær. Norge bryter FNs rettigheter hver eneste gang et menneske dør alene uten et ønske om det. Så hvorfor gjør vi ikke mer for de døende og deres pårørende?

«For hver vakt kjenner jeg på en stor takknemlighet for å få være til stede.»

Som våker sitter jeg med mennesker i ulike livssituasjoner på sykehus. Kanskje er det et menneske med demens som trenger å bli beroliget på et ukjent sted. Det kan være et menneske som våkner opp fra et selvmordsforsøk og trenger tilsyn, eller et menneske som er døende.

Jeg tok jobben som våker fordi jeg ønsket å tilrettelegge for at mennesker skal få leve frem til de dør, fordi døden er en del av livet.

Det er ingen garanti for at mennesker som snart skal dø har pårørende i samme by. Andre har ikke pårørende som kan stille opp og noen har ikke pårørende i det hele tatt.

For pårørende kan det være en stor påkjenning å skulle sitte med et familiemedlem som er døende. Og ikke alle har tid i en hverdag som ikke stopper opp. Det er heller ikke gitt at familien stiller opp, selv om man har en. Vi lever i en hverdag hvor det er vanskelig å stoppe opp, og samfunnet forventer at livet går videre.

«Det er en realitet at mennesker dør alene.»

Det er ingen tvil om at det er mange gode og omsorgsfulle ansatte i helsevesenet som ønsker å bidra til at menneskene de møter får en verdig død. Men systemet i helsevesenet gjør det vanskelig å prioritere tilstrekkelig bemanning i hverdagen.

Sykepleiere har allerede dårlig samvittighet og føler de ikke strekker til. Leger sliter med dårlig samvittighet og psykisk uhelse. Det er ofte ikke rom i arbeidsdagen til å ha en ansatt som er plassert hos en døende pasient gjennom hele vakten. Pasienter på samme avdeling kan da miste den behandling de har behov for og rett til.

Når mennesker er døende er det mulig å leie inn fastvakt, som da sitter sammen hos den døende og observerer. Dette er ofte helsepersonell, lønnet av sykehus eller sykehjem. Men realiteten er at det er ulik praksis i Norge. Vi skal heie på og fremme stedene som tar seg råd til å bruke fastvakt, og prioriterer at ingen døende skal ligge ensomme.

«For pårørende kan det være en stor påkjenning å skulle sitte med et familiemedlem som er døende.»

Jeg savner dokumentasjon på hvor mange som dør alene i Norge hvert år, så jeg kan se utviklingen. Men en fastvaktløsning holder ikke når det ikke er en lov som bestemmer at dette er noe som skal leies inn. For dessverre er det slik at mange steder ikke leier inn fastvakter til døende pasienter. Og da står man igjen med oss frivillige, som prøver å strekke til, men som absolutt ikke er nok.

Jeg har opplevd hvor fredelig og naturlig en død kan være.

Men å måtte gå fra noen som kjenner på frykt og angst for døden, er langt fra verdig. Vi kan ikke godta at økonomi og bemanning gjør at mennesker ikke får god behandling. Vi trenger lovfestet fastvakt for terminale pasienter, for å sørge for at Norge ikke bryter FN sine rettigheter. Alle mennesker bør få en verdig død.

«Alle mennesker bør få en verdig død.»

Vi trenger ressurser til en større bemanning. Menneskene i helse- og omsorgsyrker sine behov for en god arbeidshverdag bør blir tatt på alvor. Det er en kostnad som vil gjøre menneskers siste stund på jorden verdig. Det vil dekke etterlatte og pårørende sine behov og ikke minst gjøre det mulig for ansatte å kunne få bistand i en allerede overfylt arbeidsdag.

Vi trenger flere hender å holde i, og et system som møter døden med verdighet.