Å vanhellige et hellig fjell

Turistforeningen planlegger å bygge et nytt turistanlegg på Gaustatoppen.

En diger bunkersliknende affære med et estetisk uttrykk, som man finner igjen på en uendelighet av høye fjelltopper over hele verden.

Argumentet er at flere må få mulighet til å oppleve denne helligdommen. Problemet er bare at når mange opplever den, og når du kan ta heisen opp og sitte og nyte utsikten mens du nipper til et glass hvitvin, ja, så er det ingen helligdom lenger.

Derfor sager utbyggerne på denne måten over den grenen de selv sitter på.

Guddommelig

For våre forfedre noen tusen år tilbake må Gaustatoppen ha vært et guddommelig fjell.

For dem vitnet alt i verden om den eller de som en gang i tidenes morgen hadde skapt verden og menneskene. Verden var transparent. På den ene siden konkret og praktisk, på den andre siden, magisk og opphøyd.

En ørret tatt i en bekk var middagsmat til en familie, men den kunne også romme en beskjed eller et varsel fra gudene. Et furutre på toppen av en ås innebar ved og varme for vinteren, men kunne også være et hellig tegn og bærer av livsviktig informasjon til menneskene.

Frostnetter i slutten av mai ødela blåbærene og livsgrunnlaget, men det kunne også sees på som en straff fra gudene om at menneskene måtte skjerpe seg.

Alt som på en eller annen måte skilte seg ut i naturen var bærer av en bestemt mening, og jo mer det skilte seg ut i forhold til andre fenomener desto viktigere var meningen.

Få ting har skilt seg mer ut enn Gaustatoppen, som både gjennom sin synlighet, snø, høyde, utilgjengelighet og form må ha påkalt våre forfedres oppmerksomhet. Og det ville ha forundret meg om ikke noen av dem må ha sett på det som gudenes bolig, eller i hvert fall det stedet der gudenes vilje åpenbarte seg.

Slike forestillinger om høye fjell finner vi i nesten alle av verdens religioner. Det er ikke tilfeldig at Moses fikk de ti bud på Sinaifjellet, at engelen Gabriel viste seg for Muhammed på fjellet Hira, eller at Fujisan, Japans høyeste fjell, er hellig i shintoismen.

Alt trenger ikke utnyttes

Fjellet må ha hatt en egenverdi for dem som jeg tror det er vanskelig for dagens mennesker å fatte, rett og slett fordi vi alltid tenker at naturen er noe vi kan utnytte.

I våre øyne er Gaustatoppen ikke bare et fjell, men en ressurs, og en ressurs er noe som ikke får sin fulle verdi før den er vekslet inn i noe annet. For eksempel i bedre kommuneøkonomi, høyere forsvarsevne, flere arbeidsplasser, mer turisme og bedre folkehelse.

Når våre forfedre stirret mot Gaustatoppen så de rett inn i noe annet. Noe magisk og hellig som i en viss forstand ikke tilhørte deres verden, og som må ha fylt dem med en merkelig blanding av frykt, glede og ydmykhet.

Når kunstnerne på 1800-tallet stirret mot Gausta ble også de fylt av undring overfor dette opphøyde og utilgjengelige fjellet som påkalte deres fantasi og skaperevne.

Når vi stirrer mot Gaustatoppen ser vi bare en fortsettelse av oss selv og vår egen verden.

En verden vi har underlagt oss og fortært, og som vi nå sloss om de siste restene av – som gribber over et kadaver.

• Les også:

  

  Tivoli i fjellheimen