For noen år siden besøkte jeg et svært autoritært land i Sentral-Asia. Blant dem som opplevde store problemer med myndighetene var kristne ledere – og noen misjonærer. Flere forklarte at det i praksis var umulig å følge alle landets lover. Blant annet var det forbudt å bruke dollar for å betale for varer og tjenester. Samtidig forlangte alle som leide ut hus å få betalingen i dollar.
Hva ble konsekvensen? Jo, myndighetene kunne når som helst sette hvem som helst i fengsel. Det er praktisk å ha det slik i et autoritært land. Myndighetene får full kontroll og kan straffe enhver kritiker eller opposisjonspolitiker.
I Norge er situasjonen heldigvis helt annerledes. Det vil ikke falle meg inn å mene at norske myndigheter gjør det umulig å følge loven for å kunne straffe kritikere.
Like fullt mener jeg det blir vanskeligere og vanskeligere å opptre helt lovlydig. Det holder kanskje å vise til stadige nyhetsoppslag om at institusjoner bryter Arbeidsmiljøloven gang på gang. Etter min mening viser dette at politikere har for lav terskel for å lage lover og true med straff.
Et demokratisk problem
Norske myndigheters håndtering av koronapandemien har forsterket problemstillingen. Den såkalte covid-19-forskriften er i løpet av et år blitt lenger og lenger. Nå er den på 50 A4-sider.
I tillegg er den blitt endret nesten hundre ganger siden den først ble vedtatt 27. mars 2020. Det betyr at loven iblant er blitt oppdatert en eller flere ganger i uka!
Det går an å spørre om det i seg selv er et demokratisk problem at vi alle må forholde oss til en lov som består av svært mange bestemmelser og som hele tiden endres. Er det virkelig forventet at alle innbyggere skal vite nøyaktig hva som er lov og ikke lov?
Selv har jeg møtt dette problemet som hytteeier i Sverige. Noen ganger har jeg nemlig foretatt «strengt nødvendig tilsyn» på denne hytta.
Ifølge covid-19-forskriften er dette lov så lenge jeg ikke overnatter på hytta eller har nærkontakt med andre mennesker enn min egen husstand.
Like fullt har det vist seg krevende å krysse grensen. Flere ganger har jeg møtt politibetjenter som ikke fullt ut kjenner regelverket. Omtrent hver eneste gang spør politiet om jeg har handlet; men det er over et halvår siden det ble tillatt å handle (så lenge man altså ikke har nærkontakt med noen).
Da det ble innført obligatorisk testing på grensen, møtte jeg en politibetjent som ikke visste at det var unntak for oss som hadde hatt en dagstur til hytta.
Ubegripelig at lederne ikke har kontroll
Jeg kan ikke forstå annet enn at det gjør noe med respekten for lover og regler at myndighetspersoner ikke kjenner lovverket eller gjør ugyldige vedtak.
Eksemplene er dessverre mange. Det gjelder ikke minst de ulike bestemmelsene som har kommet om karantenehotell.
Etter at nestlederen i Arbeiderpartiet brøt smittevernregler i Bodø kom det beskjed om at saken ble henlagt. Det skyldes at «den nasjonale og den lokale forskriften er motstridende». Vi bør forvente at politikere vet hva de gjør når de vedtar en lov.
Jeg skriver ikke dette for å bagatellisere Erna Solberg brudd på smittevernforskriften. Det er helt ubegripelig at landets statsminister ikke har kontroll på regler som i dette tilfellet har vært uforandret i nesten et halvår.
De fleste som er opptatt av å være på den sikre siden klarer helt fint å følge covid-19-forskriften siden mange av bestemmelsene gjelder spesielle grupper og spesielle situasjoner.
I sine kommentarer har statsministeren forklart at hun ikke var bevisst på at vi faktisk står overfor et arrangement når tre familier (og 14 personer) oppsøker en restaurant sammen.
Det er jo innenfor regelverket at tre «tilfeldige» familier går ut for å spise. Og statsministeren hevder at hun i første omgang mente det var forsvarlig med tanke på smittevern at 14 personer spiste ved tre ulike bord.
Det er mulig å forstå statsministerens resonnement. Samtidig rammer hun i realiteten sitt eget politisk skjønn ved å argumentere slik. For hvorfor lar hun regjeringen vedta denne typen lover hvis de ikke er logiske?
Ansvarsfraskrivelse
Det er mye ved reglene i covid-19-forskriften som kan fremstå inkonsekvent. Et eksempel er nettopp de stramme reglene for arrangementer.
I mange uker i vinter kunne ikke store kirker ta imot mer enn ti personer på en gudstjeneste (selv om gjestene kunne vært plassert med to meters avstand). Samtidig kunne forholdsvis små kafeer ta imot både 60 og 70 gjester samtidig.
Både statsråder og helsefaglige eksperter har gang på gang understreket at det er vanskelig å lage et helt logisk regelverk. Det har jeg en viss forståelse for.
Samtidig fremstår noen av disse uttalelsene som både ansvarsfraskrivelse og en form for bagatellisering. Dessuten gjør det noe med respekten for lover og regler hvis det virker som om tilfeldigheter og inkonsekvenser står i kø.
Rett før jul avslørte NRK at Oslo kommune de siste årene hadde brutt Arbeidsmiljøloven 250.000 ganger. For få dager siden viste det seg at Ahus hadde hatt 1500 brudd på Arbeidsmiljøloven i 2020. Tallene er absurd høye. Er det i praksis umulig å være kommunal leder eller sykehusleder og samtidig følge norsk lov?
Vi pleier å forvente at lovbrudd får konsekvenser. Men jeg har ikke fanget opp at en eneste direktør har måttet gå fra jobben selv om Arbeidsmiljøloven brytes gang på gang. Men hva skal vi med en lov som det ikke gjør noe å bryte?
Mitt anliggende er ikke å hevde at smittevern er uviktig. Jeg støtter kraftige tiltak for å få kontroll over pandemien. Jeg mener heller ikke at alle bestemmelsene i Arbeidsmiljøloven bør fjernes.
Derimot vil jeg advare imot for sterk tro på verdien av å vedta forskrifter og lover. Før noe lovreguleres – og gjøres straffbart – er det helt avgjørende å spørre om befolkningen vil oppleve reglene som både rettferdige og forståelige.
Vi trenger politikere som oftere motstår fristelsen til å løse et problem ved å gjøre noe straffbart. Et sentralt kjennetegn ved et liberalt demokrati er tanken om at politikere skal ha svært gode grunner før politiet settes til å straffeforfølge mennesker. Det er viktig at denne terskelen ikke senkes. Altfor mye utrygghet oppstår hvis ingen av oss kan vite sikkert om vi opptrer som lovlydige borgere.
