Med sine originale og provoserende grep kunne den mest omtalte norske teateroppsetningen i nyere tid ført til en interessant debatt om overvåkning, om makt og avmakt, om nettverk, og om grensen mellom det private og det politiske.
Den debatten fikk vi aldri, fordi forestillingen utløste et skred av anklager, hets, trusler, og etter hvert den forbløffende rettssaken mot Laila Bertheussen, samboer av tidligere justisminister Tor Mikkel Wara, som ble dømt for å ha iscenesatt angrep mot seg selv og andre, for å legge skylden på frigruppen som stod bak forestillingen.
«Ways of Seeing» ble forestillingen alle mente noe om og nesten ingen hadde sett. Nå, med gårsdagens nypremiere på Black Box Theatre i går, får i alle fall noen flere anledning til å ta den faktiske scenekunsten innover seg, og ikke bare påstandene om den.
Hovedpersonene, kunstner Hanan Benammar og skuespiller Sara Baban, er faste i blikket og myke i stemmen. Men «Ways of Seeing» fremstår som forestilling som syder av sinne. Sinnet retter seg mot norske samfunnstopper, som, slik scenekunstnerne ser det, bruker sine mektige nettverk og økonomiske og politiske ressurser for å holde slike som dem ute og nede.
Det er en svært omstridt samfunnsdiagnose, men raseriet tas ut i upåklagelig demokratiske former: I offentligheten, i kunsten. Ubehaget er et sivilisert ubehag.
På scenen later Benammar og Baban, som kjent, som om de drar hjem til medlemmer av den politiske og økonomiske eliten i Norge, setter seg utenfor husene deres og betrakter dem. Virkelighet og fiksjon blandes: Både skuespillerne og huseierne er virkelige mennesker, men det stemmer så klart ikke at kvinnene tilbringer dager og uker i de ulike hagene. Denne blandingen er med på å gjøre «Ways of Seeing» til et uforutsigbart og uoversiktlig rom. Det er noe drømmeaktig over det hele.
Mye har vært skrevet om hvor nær de går de forskjellige husene, og mye av det feilaktig – kunstnerne har vært omhyggelige med å påpeke at de alltid stod på offentlig grunn. Som tilskuer føler du likevel ofte at du kommer ubekvemt nær. Du kan se kaffetrakteren til Fremskrittspartiets Kent Andersen gjennom kjøkkenvinduet hans.
De korte klippene er lagt i loop, slik at tilskueren får følelsen av at overvåkningen varer lenge. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det kan føles uggent å bli gjenstand for teatertruppens blikk på denne måten, at hjemmet ditt blir sett gjennom kameraet deres og vist frem på scenen.
I løpet av forestillingen fortelles også historien til Benammars far, som var en del av den algeriske motstandsbevegelsen og kjempet mot den franske kolonimakten. En skuespiller bringer den avdøde faren til live, og lar ham fortelle om det å være en del av en ressursfattig gerilja som kjempet mot en hvit overmakt. «Når vi tok til våpen, kunne vi puste igjen», sier han.
Denne historien om væpnet motstandskamp går som en parallell til odysseen fra hage til hage, der gnistrende hvite villaer og tette tujahekker illustrerer hvor stor forskjellen er i rikdom og ressurser mellom de som betraktes og de som betrakter. Benammar og Baban gjør ingenting, de bare observerer og beskriver. Men historien fra Algerie bidrar til å gi forestillingen en klar aggressiv tone.
Som daværende justisminister satt Tor Mikkel Wara på toppen av systemet som hadde makt til å bestemme hvem som kunne overvåkes og ikke, hvem som skulle ut av landet og hvem som skulle få bli. Hva kan kunstnerne gjøre mot denne typen formell makt? Det de kan gjøre, er å snu linsen, å spionere tilbake på den som har makt til å spionere på dem. Når det føles invaderende, til tider vemmelig – for det gjør det – blir tilskueren også indirekte minnet om hvordan det må være for andre, som er mindre beskyttet enn disse, å bli overvåket.
Det er et fascinerende grep. Det er også et grep som fungerer på teaterscenen og ingen andre steder. Kompaniet kunne ikke fått frem den samme uggenheten, eller skapt samme ambivalens hos tilskueren, gjennom en kronikk eller en offentlig appell. «Ways of Seeing» er kunst med tenner.
Men er dette grepet tilstrekkelig fascinerende til at det rettferdiggjør ubehaget, som også må bæres av de andre som bor i husene, ektefeller og barn? Hvor mye kan kunsten ta seg til rette? Trioen bak «Ways of Seeing», Benammar, Baban, og Pia Maria Roll, tar i bruk et provoserende virkemiddel. Slike provokasjoner skal nettopp skape reaksjoner, bringe publikum litt ut av likevekt, skape konfrontasjon og debatt.
En forestilling som «Ways of Seeing» ville vært mislykket hvis den bare hadde blitt møtt med høflig applaus og klapp på skulderen. Men fordi reaksjonen, de iscenesatte angrepene, var så ute av alle proporsjoner, fikk vi aldri ordskiftet vi kunne fått.
