«Noe må gjøres ... men aner ikke hva»

Mange har lurt på hvor grensen skulle gå. Mens Ap har sunket til stadig lavere nivå på målingene, har de blitt enda mer standhaftig i sin kommunikasjon om at dette skyldes krig i Europa og galopperende inflasjon.

Når denne naturloven ikke ser ut til å ramme deres svenske og danske søsterpartier, har de supplert med den særnorske oljepengebruken som en alternativ forklaring.

Nå vet vi at grensen gikk ved 16,9.

Ikke for å gå av eller foreta seg noe drastisk. Men for å la det sige inn at kanskje Arbeiderpartiet selv kan ha noe av skylden for velgerflukten.

Potpurri av problemer

Som alltid når et parti sliter tungt, får de tusen problembeskrivelser blomstre.

Skyldes det manglende synlighet? Er det dårlig historiefortelling? Reiser de for lite? Eller reiser Støre for mye i utlandet? Er politikken for høyrevridd? Eller snarere for venstrevridd? Er det kraftpolitikken?

Eller kanskje kraftskatten? Eller snarere lakseskatt? For mye skatt? For lite skatt? Mangler de en storbypolitikk? Har de glemt pensjonistene? Og vanlige folk? Er det partilederen? Eller er det muligens nestlederen?

Er problemet kanskje Senterpartiet? Og burde ikke SV vært med i regjering? Er det kritikken fra LO som er årsaken? Og kritiske aviskommentatorer?

Ønskereprise fra Trøndelag

Eller det som virker å være manges favorittøvelse, men som minner mest om strafferunder i skiskyting: Det er Trond Giske som er problemet.

Mens ordførere forteller at de ikke blir lyttet til, virker mange å være mest bekymret for at noen låner øre til en lokallagsleder i Trøndelag.

En ting virker åpenbart. Oppslutningen om Giske ser ut til å være omvendt proporsjonal med oppslutningen om Jonas Gahr Støres Arbeiderparti.

Denne potpurrien av forklaringer har sikkert noe for seg, men er et dårlig kompass for partiet. Skulle Støre løpt etter alle disse ballene, ville han aldri kommet seg ut av ballbingen.

Støres selvransakelse

Uansett har den siste meningsmålingen fra Dagsavisen og Fri Fagbevegelse hatt en funksjon. Ikke bare har den tømt uttrykket «krisemåling» for innhold. Alvoret har tilsynelatende sunket inn i partiet.

«Vi må gå i oss selv og stille spørsmål om hvordan vi jobber. I regjering, i parti, i kommunikasjon til velgerne», uttalte Støre til Dagsavisen.

Men lite tyder på at partiet kommer til å endre kurs. De virker overbevist om at de er på rett vei. Det gjenstår bare å få velgerne med på ferden.

Det som best beskriver situasjonen, er noe som ble uttalt da et knippe partifolk nylig diskuterte Ap-krisen:

«Noe må gjøres... men aner ikke hva».

Tallenes tale

Mediene blir jevnlig beskyldt for å bruke for mye plass på meningsmålinger, men det er flere grunner til at partistrategene i Ap bør bruke tid på dem.

For det er to problemer som kan leses ut av bakgrunnstallene.

Det ene handler om politikk. Det andre handler om styring og lederskap.

Da Ap strevde i årene før valget i 2021, gikk mange av velgerne deres til Senterpartiet. Ap endret da politikken sin i mer distriktsvennlig retning, og tok velgere tilbake.

Da Ap slet tungt tidlig på 2000-tallet, gikk velgerne i stort monn til SV. Da la Ap politikken sin mer mot venstre, og vant tilbake mange velgere.

Nå går velgerne til gjerdet og til Høyre. På måling etter måling er det solid borgerlig flertall.

Det kan forstås på to måter: Velgerne savner Høyres politikk. Eller velgerne savner Høyres styring av landet.

Kan Ap ha et politisk problem?

For det kan se ut som regjerings svar ligger i å dra politikken mer mot venstre.

Mange hadde trodd at statsbudsjettet, med betydelige skatteøkninger, flere gratistjenester og en prioritering av offentlig sektor, skulle lokke tilbake velgere som hadde satt seg på gjerdet.

Det har vakt oppstandelse i næringslivet at regjeringen bruker en slags «eat the rich»-retorikk om laksebaroner, private barnehager og behovet for storrengjøring i arbeidslivet.

Nå høres selv Vedum ut som Lysbakken, mumlet en Ap-politiker i kulissene, som er bekymret for at Ap ikke er til å kjenne igjen.

Hen mener at brede forlik om skatt burde ligge i Aps ryggmarg.

Dersom problemet er kutt i dagpenger eller bistand, skulle man tro SV og Rødt lå på et skyhøyt nivå.

Likevel er det altså til Høyre velgerne i all hovedsak går.

Kan Ap ha et styringsproblem?

En alternativ forklaring er at folk ikke er fornøyd med hvordan Ap styrer landet. Målinger som viser at Høyre-leder Erna Solberg har langt høyere tillit enn Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum, kan underbygge dette.

Regjeringa kom åpenbart skjevt ut fra hoppkanten i håndtering av de første krisene som traff dem.

Både når det gjaldt strømkrise og pandemien ble det skapt et inntrykk av en regjering som var dårlig forberedt, som var bakpå og som slet med å kommunisere.

Åpenbare tabber og svake interne prosesser, som Søgne-saken, statsrådsavganger og budsjettblemmer, forsterket inntrykket av en regjering som ikke hadde helt kontroll.

Det er et inntrykk som kan ha forplantet seg til andre saker, og som opposisjonen gjør sitt beste for å forsterke.

Regjeringens reiseminister

En alternativ teori som har kommet fram sist uke, er at Jonas Gahr Støre er for opptatt med å styre landet til å reise rundt i landet.

Men svaret kan umulig være at statsministeren skal bli en slags regjeringens Onkel Reisende Mac.

Støre er helt avhengig av folk rundt seg som setter ham i stand til å forstå landet og partiet, og omvendt. Som ikke nødvendigvis får han med i Maskorama. Men som får ham til å snakke og handle på en måte som gjør at landet og partiet forstår ham.

Forankring og gode lytteposter er derfor helt avgjørende.

En sak som har avslørt at dette ikke er helt på stell, er den mye omtalte lakseskatten.

Det kunne bli en vinnersak for regjeringa, men har i stedet blitt et symptom på en regjering som sliter med nettop det.

Forsuret stemning

Det er stor enighet om at næringen må betale mer til fellesskapet. Nå høres det til og med ut på laksenæringen som deres største ønske er å betale mer skatt.

Likevel har stemningen surnet i mange Ap- og Sp-dominerte kommuner langs kysten.

Et av øyeblikkene fra torsdagens Debatten som druknet i Giske-støy, var uttalelsene til Aps ordfører i Ørland, Ogne Undertun:

Han sa at «dette kom som lyn fra klar himmel og på interne møter får vi beskjed om at dette ikke er noe vits å diskutere».

Han la også til at «fiskeriministeren blir oppfattet som arrogant og ikke vil diskutere med næringa».

Å lytte eller ikke lytte. Det er spørsmålet

Nestleder og fiskeriminister Bjørnar Skjæran ser tilsynelatende ikke ut til å ta den bekymringen særlig tungt.

Han kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen og legger til at han har «gode møter med næringa og våre ordførere, og opplever at vi har en veldig god dialog», sa Skjæran på NRKs Helgemorgen.

Kan begge har rett samtidig?

De kan i det minste oppleve at de begge har rett, men det er et krisetegn for kommunikasjonslinjene i et parti.

Det er ikke uvanlig i organisasjoner som ikke er helt som de skal være at ledelsen opplever at man lytter, men egentlig ikke gjør det. På samme måte som grasrota opplever at de sier tydelig ifra, men egentlig ikke gjør det.

Det forutsetter gjensidig virkelighetsforståelse og tillit.

For det kommer garantert mange flere lakseskatt-aktige saker der det er uenighet i partiet. Det handler ikke om at alle skal få viljen sin.

Men en forutsetning for at folk slutter rekkene, er at de opplever å bli sett, hørt og forstått.