Siv Jensens valgvaketale, eller snarere seiersbrøl, vakte oppsikt. Politisk kunne den oppfattes som en utblåsing utløst av 40 års mobbing av partiet. Forsterket av en ekstrem lettelse over at de dårligste målingene ikke slo til. Med oppslutning ned mot 12 prosent ville det vært krevende for partiet i det hele tatt å gå inn i regjering.
«Morna, Jens!» hadde også brodd mot Carl I. Hagen, som i denne valgkampen har kommet med innspill fra sidelinjen som Siv Jensen svært gjerne skulle vært foruten. Det underliggende budskapet var at det er meg, Siv Jensen, og ikke deg, Carl I. Hagen, som i sin tid formulerte parolen «Morna, Jens!» i 2001, som kom til målet: Målet om regjeringsmakt for annerledespartiet Frp.
Den andre beskjeden Siv Jensen ga, var at det ville koste å inngå de nødvendige kompromisser.
Det er i spennet mellom det Frp-lederen kaller «tydelige fotavtrykk» i en regjeringserklæring og kompromissene løsningen ligger. Fremskrittspartiet må for første gang gjennomføre den vonde øvelsen det er å prioritere.
Fra systemkritikk til posisjon
Tidligere leder i Fremskrittspartiets ungdom Ove Vanebo pekte i en artikkel i tidsskriftet Samtiden (nr. 1, 2013) på dette dilemmaet. Partiets karakter av å være en folkebevegelse med ulike – til dels motsetningsfylte – standpunkter vil settes på prøve når en skal gå fra å være et systemkritisk parti til et posisjonsparti, mener Vanebo:
Men jeg tror partiets styrke – med sin appell til ulike typer velgere – også er partiets store svakhet. For hvilken del av partiet vil man kunne se når det kommer til makten? Er det større bevilgninger til helse og omsorg som er viktigst, eller skattekutt? Vil man se de verdiliberale eller -konservative sidene av Frp? Hva vil velgerne mene, og hvilke av dem vil bli mest tilfredsstilt? Det er rett og slett vanskelig å skulle nå ut til både kristenkonservative, folk flest og liberalister samtidig. Snarere enn å ri flere hester, kan man fort falle mellom flere stoler. Det blir verken høyre- eller sentrumsorientert nok, og velgerne oppfatter ikke partiet som tilstrekkelig «sitt».
Enkelte i partiet foretrekker av denne typen grunner en mindretallsregjering med Høyre, fordi en da vil slippe å barbere sin egen politikk til de grader i regjeringserklæringen. Når forslagene til Frp etter hvert blir skutt ned i Stortinget, kan en skylde på flertallet, og dermed unngå å gå i «SV-fella».
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Venstre havner i skvisen
Dette er en naiv tilnærming jeg tror både Siv Jensen og Erna Solberg vil avvise. Selv om det skulle ende opp med en blå-blå mindretallsregjering, må den ha en plattform som tar hensyn til at sakene må ha flertall i Stortinget, og ha realistisk mulighet til å få støtte av Venstre og/eller Kristelig Folkeparti. Alle kompromisser en Høyre/Frp-regjering i mindretall kan få til, ligger til «venstre» for regjeringen. Det er for eksempel ikke flertall i en slik situasjon for betydelige kutt i landbruksoverføringene eller i bistand til fattige land.
Det er nettopp på disse budsjettpostene Frp og delvis Høyre har finansiert sine alternative budsjetter. Men nå holder det ikke med mindretallsbudsjetter lenger – partiene må ha flertall sammen med sentrum for statsbudsjettene de neste fire årene. Nettopp denne virkeligheten gir Venstre og Krf i fellesskap betydelig makt, og taler for at de to vil holde sammen, enten innenfor eller utenfor regjering. Venstre vil lett bli knust i en allianse med to store blå partier, selv om de har flertall i Stortinget.
Avstand i menneskesyn
Knut Arild Hareide har fått det første interne Krf-oppropet mot regjeringssamarbeid med Frp. Det reflekterer en betydelig skepsis imot Fremskrittspartiet. For underskriverne er argumentasjonen ideologisk. Det er så stor avstand i menneskesynet mellom de to partiene at et samarbeid ville ryste KRFs fundament. For dem er det ikke aktuelt å hestehandle om enkeltsaker.
Det som er felles for disse protestantene er at de har sin politiske erfaring og praksis fra Bondevik-perioden. Den gangen opplevde Krf betydelig smerte ved å sitte i regjering med Høyre og måtte godta skattelette og kutt i kommuneøkonomi. De er redd for at den nye generasjonen i Krf, som ikke opplevde dette, er så ivrige på innflytelse etter åtte år i skyggenes dal under den rødgrønne flertallsregjeringen, at de lar prinsippene fare.
Når oppropet tar til orde for å presse Høyre til å velge mellom Frp og sentrum, er det politisk forståelig men naivt. Dersom det skal etableres en regjering uten Arbeiderpartiet i denne stortingsperioden er Høyre avhengig av støtte både fra sentrum og Frp i enhver sak. Unntaket er selvsagt enkeltsaker der Arbeiderpartiet kan skape flertall, og for så vidt også Senterpartiet og SV, men det ville bli en form for slalåmkjøring i Stortinget som ville krasje etter kort tid.
Krfs troverdighet på spill
Det strategisk viktige valget et enstemmig landsstyre i Krf gjorde i september i fjor, var derfor å garantere for et regjeringsskifte, og også å forplikte seg til å samtale med alle de fire borgerlige partiene om et mulig regjeringsgrunnlag etter en valgseier. Dynamikken som presset dette fram, var at også Krf opplevde ønsket om et regjeringsskifte så sterkt, at partiet ikke kunne være tvetydig, slik man var i 2009.
Dermed fanget bordet. Hvis man først åpnet for å bidra til en regjering der Frp var med, ville det være svært vanskelig å forklare at en selv utelukket ethvert regjeringssamarbeid med det samme parti. En slik linje ville gjøre at Krf ville framstå som lite troverdig i regjeringsspørsmålet på samme måte som forrige valg.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Avgjørende med sentrum om bord
Erna Solberg står nå foran sin politiske svenneprøve. Det er en betydelig oppgave å forene disse fire politiske partiene i en felles vilje. Så langt har limet dem imellom i stor grad vært kampen mot den rødgrønne regjeringen. Det vant de valget på.
Det er umulig å slå fast hva resultatet blir etter de neste ukene med sonderinger. Slik partiene nå posisjonerer seg er det mest sannsynlig med en Høyre/Frp-regjering med en type avtale om samarbeid med de to sentrumspartiene. Firepartiregjering kan likevel ikke utelukkes, og heller ikke en flertallsregjering med Høyre, Frp og Venstre.
For Erna Solbergs erklærte målsetting om et langsiktig borgerlig prosjekt, er det uansett avgjørende å ha begge sentrumspartier om bord. Da nytter det i hvert fall ikke lenger å sitte stille i båten.
