«Tre menn voldtok meg. Da den siste var ferdig tok han av seg militærjakka, surret den rundt geværløpet og stakk den opp i meg. Så trakk han av.»
Kika sitt underliv ble ødelagt, men hun fikk hjelp og overlevde. Historien sjokkerer, men i Kongo, Kikas hjemland, er dessverre ikke historien unik. Det som derimot er unikt er at Kika har valgt å fortelle den. Hun har snakket høyt om det hun har opplevd. Hun har sagt #Metoo i den analoge verden.
Men de fleste som overlever overgrep i krig og konflikt blir aldri hørt, og det er en av hovedgrunnene til at overgriperne får gå fri og dette får fortsette.
#Metoo-kampanjen har vekket en viktig debatt som ikke må stanse ved emneknaggens grenser.
Tier stille i frykt
Voldtekt er et mye brukt våpen i mange deler av verden. Det er et stille, men enormt ødeleggende våpen. Det påfører fienden skam, skade og traume. En voldtekt kan skade generasjoner, og overgriperne slipper som oftest unna uten noen form for straff.
Når hele Vesten nå snakker om #Metoo, må vi også snakke om de mange millionene av overlevende som ikke er på Facebook. De som blir utsatt for voldtekter og overgrep i land som Myanmar, Kongo, Nigeria, Somalia, Sør-Sudan og Irak.
Mange av disse kvinnene, jentene, guttene og mennene vet ikke hva en emneknagg er, men de vet hva seksuelle overgrep er. Bedre enn de fleste. For dem er det likevel ikke aktuelt å fortelle om det de har opplevd. Tvert imot opplever mange av dem at de blir utstøtt fra samfunnet om de roper høyt om det de har opplevd. Og når overgriperen heller ikke blir straffet, er det bedre å tie.
Regjeringsstyrker og politi begår overgrep
Kirkens Nødhjelp jobber med å hjelpe kvinner som har overlevd seksuell vold. Tidligere i år ga vi ut en rapport, der det ble framhevet at man anslår at 90 prosent av alle som opplever seksuelle overgrep i krig og konflikt aldri forteller det videre. Med andre ord er det bare ti prosent som sier #Metoo til politiet.
Og i noen land er det til og med politi og regjeringssoldater som står bak overgrep, så det å anmelde kan gjøre vondt verre. Kirkens Nødhjelp har i flere tiår jobbet i Kongo, der 26 prosent av alle rapporterte overgrep utføres av landets egne regjeringsstyrker. Og vi starter i disse dager opp arbeid i Bangladesh, hvor rohingyaer fra Myanmar søker tilflukt, og også her er det rapportert om voldtekter og seksuell vold. Også barn og menn omfattes av #Metoo.
Straffefriheten må ta slutt
Den siste uken har mange nordmenn blitt overrasket over omfanget av #Metoo, og det er godt at en kampanje som dette gjør oss mer bevisste på et problem som ofte forties. Men vi må ta debatten videre til konkret handling.
Verden klarer fortsatt ikke å straffe de som står ansvarlig for grove, seksuelle overgrep. Vi trenger internasjonale lover som straffer overgriperne hardt. Dette er et arbeid våre partnere har startet, og som Norge må støtte i alle relevante fora.
I tillegg til å stanse straffefriheten må vi lytte til de kvinnene som er utsatt for disse ugjerningene. Derfor er #Metoo i seg selv et viktig initiativ. Men vi kan ikke tillate oss at et slikt initiativ stanser i Facebook-feeden vår.
Les også: Korrespondentbrevet fra Kristin Solberg: #Metoo gjør lite for kvinnene jeg møter
