Siri vil ikke ha en gravstein når hun dør: – Tøm meg gjerne i do

Over 1700 personer søkte om tillatelse til å spre asken sin i naturen i fjor. Siri Hortman (48) bestemte seg for askespredning, fordi hun mener at gravplassen der hun bor besøkes for sjelden.

Siri Hortmann

ORK OG STRESS: – Jeg vil ikke være en del av det som bare fremstår som et ork og et stress, sier Siri Hortman. Hun mener at de fleste gravene ved gravplassen der hun bor bare besøkes på julaften og andre juledag.

Foto: Synne Lykkebø Hafsaas

– Det er «helt texas» her på julaften og første juledag. Folk er sinna, folk er stressa. De løper inn her for å tenne lys, sier Siri Hortman.

Hun bor et steinkast unna Solheim gravplass ved Danmarksplass i Bergen. Hun er overrasket over hvor sjelden gravplassen besøkes.

– Nå er vi midt på sommeren, og flere av gravene har fortsatt restene etter en julekrans foran seg. Bare piggtrådene står igjen.

Inntrykkene har gitt henne avsmak på et fysisk gravsted.

– Sånn skal det ikke være for mine pårørende. Jeg vil ikke være en del av det som bare fremstår som et ork og et stress, sier Hortman.

Vil spres på Hardangervidda

48-åringen har bestemt seg for at hun skal kremeres den dagen hun dør. Asken etter henne skal spres på Hardangervidda.

– Været der er ekstremt, og det gjenspeiler min personlighet.

Hortman arbeider som legesekretær på et legekontor, er frivillig i Human Etisk Forbund, og har alltid reflektert mye rundt døden.

Hun mener at en grav i mange tilfeller et utstillingsvindu for andre, som gir pårørende dårlig samvittighet.

Det er mange fordeler med askespredning, ifølge henne.

– Da har man et sted man kan besøke hvis man har behov for det, samtidig som det er helt greit om man ikke gjør det. I motsetning til en gravplass, hvor det blir veldig synlig hvis man ikke besøker, sier hun.

Flere velger bort gravstein

For å kunne spres for vinden, trenger man godkjennelse fra Fylkesmannen.

1739 personer søkte om tillatelse til å spre asken sin i 2019.

Det er nesten en tredobling i antall søknader siden 2010, da 619 søkte om det samme. 871 personer har søkt om askespredning så langt i år, viser tall som NRK har hentet inn.

Avslutningen skal passe personen

Professor Tove Ingebjørg Fjell i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen har forsket på vårt forhold til døden, som hun mener har blitt mer individorientert de siste tiårene.

Avslutningsseremoniene skal i større grad speile og passe personen som har gått bort.

Individet har blitt viktigere.

– Vi har gått bort fra «samlebåndet» vi hadde tidligere, der alle fikk en ganske lignende avskjed.

Dødsannonsene har blitt mer personlige, fått flere adjektiver og karakteristikker. Flere ber om penger til et veldedig formål, som har betydd mye for den avdøde.

DØDEN:

SAMLEBÅND: Vi har gått bort fra «samlebåndet» og fått et mer individorientert forhold til døden de siste tiårene, sier professor Tove Ingebjørg Fjell i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen.

Foto: Synne Lykkebø Hafsaas

Grunnen til at flere velger askespredning årlig, er sammensatt.

– Noen velger det fordi det er plassbesparende, andre på grunn av aversjon mot forråtnelsessprossen, men de fleste fordi de vil ende opp et sted hvor de har tilbrakt mye tid, sier Fjell.

Sendes ut i stratosfæren

Askespredning ble tillatt i Norge 1997, men er fortsatt ganske uvanlig.

Nabolandene våre ligger imidlertid langt foran. Lengst frem ligger Storbritannia, som tillot askespredning på 1930-tallet.

– Der er man opptatt av at asken skal spres der folk ferdes. Aske kan spres ved en fotballstadion eller sendes opp i fyrverkeri eller luftballonger i stratosfæren, slik at alt blir til regn, sier Fjell.

Hun tror ikke at vi er på vei dit, men at det fysiske gravstedet fortsatt vil være viktig for veldig mange fremover.

– Døden er en langsom kultur, hvor endringene skjer sakte. Mange setter pris på at familien kan møtes og minnes den avdøde sammen.

Kunne vært lekeplass

Hortman har gått mange runder for å finne sitt siste hvilested, men innrømmer at det ikke er så viktig for henne hvor hun ender til slutt.

– Tøm meg gjerne i do om det er et behov for å fjerne asken, sier hun.

Hun er opptatt av at det er mange måter å minnes avdøde på. Et bilde eller et tent lys kan gjøre samme nytte som en gravstein, mener hun.

– Hva er vitsen med å ha et minnested, når det ikke brukes. Jeg tenker at vi kunne brukt denne plassen mer fornuftig. Dette kunne vært en lekeplass for barn, sier hun.

LEKEPLASS:

LEKEPLASS:– Denne gravplassen kunne vært en lekeplass for barn, sier Siri Hortman. Hun mener at en grav i mange tilfeller er et utstillingsvindu for andre.

Foto: Synne Lykkebø Hafsaas

Får ikke hvilested på byfjellene

Rådgiver Marte Ruvang Karlsen vurderer søknadene om askespredning som kommer inn ved Fylkesmannen i Vestland.

Hun har skuffet mange som har villet spre asken sin på hytteeiendommen, eller et annet sted de har en nær tilknytning.

– Kravet er at det må være øde. Det skal ikke komme til sjenanse for andre. Det er helt uaktuelt å få tillatelse til å spres på byfjellene i Bergen. Du får ikke på Fløien, Ulriken eller Vidden, sier Karlsen.

Fylkesmannen vurderer søknadene elektronisk.

Søkere bes om å krysse ut hvilestedet de ønsker seg på Google Maps eller en annen karttjeneste.

– Dette er utelukkende basert på tillit, men jeg tror de fleste vil bevare et godt ettermæle og innretter seg etter reglene.

IKKE BYFJELL:

BYFJELL: – Folk skal slippe å komme midt oppi en gravferd når de går på tur, sier rådgiver Marte Ruvang Karlsen ved Fylkesmannen i Vestland. Hun må skuffe flere som vil at asken sin skal spres på hytten eller byfjellene i Bergen.

Foto: Synne Lykkebø Hafsaas / NRK Hordaland