Eldrebølgen ble de kalt for noen år siden, som om de skulle overskylle landet som en katastrofe.De er de rikeste, fattigste, lykkeligste, ulykkeligste, sykeste og friskeste i landet.
Statistikker blir trukket fram for å bevise det ene eller det andre, alt etter det synet den enkelte har. I følge Per Inge Torkelsen vil ikke pensjonistene gjøre noe som helst, de vil sitte i ro og ha mest mulig penger, ifølge Seniorsaken er de høyst oppegående mennesker som både vil og kan tilføre samfunnet vesentlige ting.
Begge har selvfølgelig rett, og alle andre som måtte mene noe om det, for det finnes like mange forskjellige pensjonister som det finnes mennesker ellers. Noen er fattige, noen rike, noen stemmer Høyre og noen Arbeiderpartiet og noen alle de andre partiene.
Det siste nye er at pensjonistlivet ikke er noe å trakte etter, for pensjonistene lengter tilbake til arbeidslivet og havner i livskrise når de ikke har noe å foreta seg. Sannhetsbeviset for dette er at en svensk forsker har tatt for seg 44 pensjonister og slått fast at 33 av dem hadde store omstillingsproblemer.
Følgelig gjelder det svenske pensjonister, og 44 mennesker pleier ikke å utgjøre et vitenskapelig
godt nok grunnlag til å si noe som helst. Med hele den flodbølgen av eldre som altså skyller over landet, burde man spørre atskillig flere. Bergens Tidende har bare spurt èn , og han hadde det bra og kjente mange andre som også hadde det bra, men det beviser heller ingenting.
Det er ingen sak å framstille statistiske tall som forteller det ene eller det andre, gjerne fulgt av
grafiske framstillinger som ingen forstår noe av, og dermed føler framstillerne at de har fastslått noe vesentlig. Gjennomsnittlig bruttoinntekt for en pensjonist, ifølge byrået som sysler med den slags er 173 000 kroner, og det er jo ikke all verden, målt mot 45 åringenes 317 000, men hva så.
Vi kan ikke opprettholde dagens offentlige pensjonssystem, sier den såkalte Pensjons-kommisjonen som nå har kommet med en innstilling om saken, men det er heller ikke overraskende, for i vår politiske hverdag virker det ikke som om det er noen systemer som kan opprettholdes enten det gjelder barn, unge eller eldre.
Det eneste som tydeligvis blir opprettholdt er oljefondet som ikke bør røres, skjønt Pensjonskommisjonen vil ta av det også, mens Stortinget høytidelig har vedtatt at de bare skal bruke en såkalt beregnet realavkastning, som er et utrykk folk flest har vanskelig for å forstå.
Dersom vi selv har bygget opp en reserve til dårligere tider, kan vi ikke bare ta en beregnet realavkastning om vi trenger penger til å pusse opp huset eller til tannlegeregningen. Vi må pent ta av kapitalen.
Det er et tankekors som bare de aller færreste forstår noe av at Norge, som etter sigende er et av verdens rikeste land, tydelig viser så mye offentlig fattigdom når det gjelder den såkalt uproduktive del av befolkningen, nemlig dem som ikke har noen jobb enda eller dem som ikke har det lenger.
Pensjonistene har for øyeblikket den fordelen at de blir diskutert – på godt og vondt – men det er ikke sikkert det kommer noe ut av diskusjonen, for uansett hvordan vi snur og vender på det så løser ikke gjennomsnittsberegninger av hvordan vi har det noe som helst. Om gjennomsnitts-inntekten minker eller øker så hjelper ikke det dem som ikke har noenting. Det første viktige skrittet på vegen til en rettferdig fordeling må være å innse at vi er forskjellige – og uenige.
5.september 2002
Dagfinn Malt