I alle livets forskjellige tildragelser er det noen som er interessert i gjennomsnittet av oss. Det faktum at gjennomsnittsresultatet ikke sier noe som helst om hvordan den enkelte av oss har det, er det ingen som bryr seg med.
Hvis vi skulle ha trodd på statistikken, ville det betydd at hvis noen få mennesker blir ufattelig rike, så ville de fattigste få det bedre – gjennomsnittlig. Eller dersom noen er mer enn alminnelig fattig, syk eller ulykkelig, så vil det medføre at selv de lykkeligste vil få det mindre bra , sett i gjennomsnittets lys.
Nå er det jo sånn at verden er full av enkeltmennesker som har det som de har det, og det hjelper ingen andre det aller minste om jeg får lønnstillegg eller vinner i Lotto, hvis jeg ikke gir vekk pengene, og det er det ikke så mange som gjør. På det annen side får ikke jeg det verre om 2ooo industriarbeidere mister jobben, selv om det er synd på dem selvsagt
For eller Mot?
Mer besynderlig er det at i dette gjennomsnittssamfunnet vårt, er det ikke plass til gjennomsnittlige meninger. Vi er enten for eller mot Otto Jespersen, det er ikke akseptabelt at vi synes at han er morsom av og til, men ikke alltid. Vi er enten for eller mot Carl I Hagen og Framskrittspartiet eller for den saks skyld SV og Kristin Halvorsen.
Dersom en av dem uttaler seg, så er vi enten helt enig eller helt uenig, og det er knapt noen som lar seg overbevise til å forandre mening av noe av det den ene eller annen part sier. På tross av at – i hvert fall gjennomsnittlig – det er mest sannsynlig at begge parter har litt rett og tar litt feil.
Vi er også enten for eller mot innvandring, på tross av at det finnes mange forskjellige former for det, og på tross av at dersom vi virkelig kjenner noen innvandrere, så er vi ikke for eller mot dem personlig. På den annen side kan vi ikke som gode gjennomsnittsmennesker ha et mer nyansert bilde
og innrømme at dette er egentlig litt vanskelig å avgjøre.
For i tillegg til at alt vi sier, mener eller gjør blir målt gjennomsnittlig, så er vi også et folk med de store bokstavene. Enten er vi veldig FOR, eller så er vi like veldig MOT . Vi har på en måte ikke råd til å tvile litt, eller til å ikke mene noe om noe.
Alle må ha sett Torsdagsklubben , for det er det vi hele uken har diskutert i media, på lunsjrommet og ute på byen. Hvis vi vil være med i det gode selskap – og det vil vi altså, tydeligvis, ihvertfall gjennomsnittlig - så må vi for det første ha sett, og så må vi mene, Ja eller Nei, For eller Mot.
Det er bare de modigste som tør å si at nei, det har jeg ikke sett, eller det interesserer meg ikke i det hele tatt, for ikke å snakke om at jeg ikke har klart å bestemme meg for hva jeg mener. Det ble jo også laget statistikk om vår mening om hva som var eller ikke var morsomt.
Gjennomsnittlig viste det seg da at vi lå sånn omtrent midt i mellom, men du verden så mye mange mente likevel. Resultatet blir uansett det samme, om et par dager eller uker er det hele glemt, og det dukker opp noe annet som fanger vår interesse. Jo svartere eller hvitere det er, jo lettere har vi for å gå på limpinnen igjen.
Det eneste som av og til kan være vanskelig er når det en sjelden gang dukker opp spørsmål som vi ikke kan si ja eller nei til, av typen "Har du sluttet å slå din kone?" Den slags klarer ikke vi gjennomsnittsmennesker å takle, enda så enkle vi er…
1.november 2002
Dagfinn Malt