– Hvis de hadde kommet gjennom døren, så ville vi blitt drept

Den 57 år gamle Statoil-ansatte bergenseren forteller for første gang om dramaet da terrorister angrep gassanlegget i In Amenas i Algerie i januar.

Les alle de dramatiske historiene:

• Bjarne fikk hendene fri og greide å rømme
• Kolbjørn var på vei bort da angrepet skjedde
• Nå forteller de om dramaet for første gang
• Se nye bilder fra angrepet

Starter med strømbrudd

Tidlig om morgenen onsdag 16. januar får Ingebrigtsen de første signalene om at noe er galt. Han og flere kolleger er på kontoret på anlegget. De har akkurat startet arbeidsdagen med å koke kaffe og slå på datamaskinen når strømmen plutselig går.

– Vi lurer på hva som har skjedd. Etter noen minutter hører vi skyting og lurer på om det kan være fyrverkeri eller kanskje en øvelse, forteller Ingebrigtsen til NRK.no.

Det går ikke mange minutter før de skjønner at det er noe mye mer alvorlig, da de ser ut av døren og oppdager fire-fem bevæpnede personer som peker på folk som ligger på bakken.

Gjemmer seg på kontor

– Da bestemmer vi oss for å barrikadere oss på et kontor. Vi setter opp et arkivskap og andre tunge ting foran døren. Vi vet ikke mer enn det vi ser med egne øyne, men vi er temmelig sikre på at det er terrorister, sier han.

Ingebrigtsen ligger på gulvet på kontoret sammen med tre kolleger. Han sender tekstmeldinger til en kollega på anlegget, og klokken halv sju får han melding tilbake om at to menn er tatt som gisler.

– Noen minutter senere går hoveddøren til kontorbygget opp og to personer kommer trampende inn. De roper høyt på arabisk at alle må komme ut, og røsker i alle dørene. De prøver også å få opp vår dør, men etter hvert fortsetter de videre gjennom kontorbygget, sier han.

Sender melding til konen

Nå sender Ingebrigtsen en tekstmelding til konen hjemme i Norge om at det er uroligheter på anlegget, og hun ringer tilbake når hun ser meldingen.

– Jeg forklarer henne hva som skjer, men uten å gjøre henne urolig. Like etter tar Statoil kontakt med familien min, sier 57-åringen.

Utover morgentimene får han kontakt med beredskapssenteret til Statoil, og får forklart hvor han og de tre kollegene har barrikadert seg. Etter hvert får han informasjon tilbake via mobiltelefonen om antall gisler som var tatt og at noen av terroristene var utkledd som arbeidere og soldater.

– Ikke stol på noen

– Vi får beskjed fra beredskapsorganisasjonen i Hassi Messaoud om ikke å stole på noen, og holde oss i dekning, sier Ingebrigtsen.

Han forteller at skytingen utenfor kontorbygget fortsatt pågår, selv om det ikke er skyting hele tiden. Rundt klokken ni kommer det helikoptre inn over området, og da blir det mer skyting og tyngre granater.

– Vi får også informasjon om at det har kommet krav om å sette fri arrestanter i Algerie. Vi skjønner at det kan stå om liv og død, sier han.

De fire kollegene venter på kontoret og prøver å holde motet oppe med galgenhumor. Dagen etter blir de enige om at de må rømme.

Tar hånd om to skadde

Senere på dagen kommer to åpenbart skadde personer sjanglende mot området der Ingebrigtsen oppholder seg. Den ene segner om og den andre går inn i en vakthytte. Ingebrigtsen og to kolleger kryper bort og får begge inn i kontorbygget. De har både sjokkskader og fysiske skader, og trenger førstehjelp.

– I tre-fire tiden om ettermiddagen innser vi at vi ikke kan ta noen av dem med oss når vi skal rømme, fordi de nesten ikke kan gå, sier Ingebrigtsen.

På veg ut for å undersøke mulighetene for å rømme gjennom et hull i gjerdet, kommer det plutselig melding om at terrorister er på vei.

– Vi løper inn igjen i kontorbygget og barrikaderer oss på kontoret. De to skadde ligger i kontorlandskapet, men vi har ikke tid til å hjelpe dem i sikkerhet, forteller han.

Skyter mot døren

To terrorister kommer inn i kontorbygget. De hyler og skriker, sparker og skyter. Ingebrigtsen og de andre på kontoret ligger helt stille. Terroristene brøler og romsterer. De går systematisk fra kontor til kontor. Sparker og skyter seg inn. Men døren til Ingebrigtsens kontor er godt barrikadert, og terroristene blir frustrert.

– De skyter mot døren vår. Så tar de løpefart for å få opp døren. Hadde de kommet seg gjennom døren, så ville vi blitt skutt. Da hadde vi ikke sittet her i dag, sier han.

De to skadde ligger igjen ute i kontorlandskapet. Før terroristene gir opp og drar sin veg høres to doble skudd. Deretter blir det helt stille.

– Vi bestemmer oss for at vi ikke kan ligge og vente til de kommer tilbake, sier han.

Frykter sprengladning

Litt utpå natten er de klare for stikke av. De må overvinne frykten for at terroristene har festet sprengstoff på kontordøren.

– Vi bestemmer oss bare for å åpne døren og gå rett ut, sier han.

De får kontakt med noen andre som gjemmer seg i nabobygget. De er til sammen åtte personer når de går mot gjerdet rundt anlegget, og finner et sted der de kan klarte opp på noe utstyr som står inntil gjerdet.

De klarer å få en åpning mellom gjerdet og piggtråden øverst og kommer seg ut i friheten.

Flykter gjennom ørkenen

Så starter den strabasiøse ferden gjennom ørkenen. De stumper seg fremover i mørket mot målet, som er en militær vegkontrollpost. Planen er å bruke fem-seks timer på turen, men turen viser seg å bli svært krevende.

– Vi har med vann og kjeks, men etter hvert blir det for altfor lite vann. Vi går hele dagen uten å finne referansepunkter i ørkenlandskapet. Steinete og småkupert terreng, og mange sanddyner som er vanskelige å komme gjennom. Mange er slitne og får sår på beina. Stemningen er ikke god, sier Ingebrigtsen.

Galgenhumoren kommer frem igjen når de skjønner at de i verste fall kan dø av vannmangel etter nettopp å ha unnsluppet brutale terrorister.

Han synes det er frustrerende å se at helikoptrene flyr like over dem, uten at noen melder fra og sender redningsmannskaper ut for å hente dem.

Utpå ettermiddagen oppdager de noe som kunne være et kjent punkt, og går i den retningen. De finner stedet, og dermed vet de hvor de er.

– Det var en stor lettelse, innrømmer han.

Til feltsykehus

Halvparten av gruppen bestemmer seg for å gå videre, men noen ønsker ikke å gå videre. Ingebrigtsen velger å bli igjen med tre andre for å vente på at hjelpemannskaper skal hente dem ut, når den første gruppen har nådd fram.

– Klokken ni om kvelden sier jeg til de andre at vi må prøve å gå videre. Vi går noen kilometer til vi kommer til hovedveien. Etter minst 15 vanskelige timer i ørkenen er de endelig i sikkerhet.

– Så kommer det en militær bil som tar oss med til et feltsykehus. Der får vi vann, stell og forpleining, forteller han.

Så får de endelig mulighet til å ringe, både til Statoil og hjem, etter å ha vært lenge uten telefonforbindelse. Da er klokken blitt 23 fredag kveld.

– Det var et stort øyeblikk da jeg fikk snakke med min kone på telefon, sier Ingebrigtsen.

Begravelser og dårlig søvn

Tiden etter at han kom tilbake til Norge har blant annet vært preget at de mange begravelsene til kollegene som ikke overlevde terrorangrepet.

Ingebrigtsen sier han i perioder har slitt med dårlig søvn.

– Etter at vi nå har fortalt om det vi opplevde, håper jeg at vi kan prøve å legge dette bak oss, sier prosessingeniøren.

Han sier det er for tidlig å avgjøre om han vil tilbake på jobb i Algerie.

• Les alle NRK-saker om terrorangrepet i Algerie