Som en annen betydning står der "å snakke i det vide og brede for å oppnå noe",så som så mye annet er der en dobbeltbetydning i å være parlamentarisk.
Nå kan vi jo si at gårsdagens vedtak i Bergen bystyre om at foreldre som har hatt barn i skolefritidsordningen de siste årene, skal få for mye innbetalte penger tilbake, er i tråd med reglene for korrekt opptreden. Det skulle egentlig bare mangle, selv om det kan ta en stund før de får pengene.
Det er nemlig uenighet om det er 5,9 millioner eller 40 millioner det er snakk om, og Arbeiderpartiets gruppeleder har sagt at de skal sette seg ned og gå igjennom saken for å avklare hvor mye som skal betales tilbake. Når politikere setter seg ned for å se på en sak, pleier det å ta sin tid, og så spørs det om parlamentarismens andre betydning, den om å snakke i det vide og et brede, kommer til å gjelde her.
Noen applaus for vedtaket kan ikke bystyret vente, selv om de med knapt flertall vedtok at skal være tillatt med applaus i bystyresalen, dersom noen finner grunn til jubelrop og applaus. I England, der parlamentarismen visstnok oppsto, og som er et land vi pleier å
se på som et forbilde når det gjelder høvisk og korrekt oppførsel, har det vært en selvfølge lenge.
Det har også vært en selvfølge og korrekt opptreden i Underhuset, der representanter fra det såkalt brede lag av folket er innvalgt, å "bu’e" og gi høylydt uttrykk for mishag, slik at speakeren –eller møtelederen – gang etter gang må både klubbe og rope "Order, Order!" Det har vi både sett og hørt på fjernsyn.
Det er et positivt signal om politisk engasjement, sier de i England. Et fullt så positivt signal ønsker ikke bystyrerepresentantene i Bergen, for vel er det kjekt når noen blir begeistret over det de sier og klapper og jubler, men rettferdig harme eller mishagsytringer vil de ikke ha noe av. Det er ikke korrekt opptreden i Bergen, i hvert fall ikke i Bergen bystyre.
Da de med knappest mulig flertall vedtok at applaus var tillatt, ble det selvsagt applaudert – av dem som stemte for, mens forbudet mot negative reaksjoner på det som blir sagt, ble forbigått i taushet. Det er et annet uttrykk som heter "klakkører", det er en gruppe mennesker som blir betalt for, eller ihvertfall oppmuntret til, å klappe og juble på spesielt utvalgte steder.
Applaus og jubel kan selvsagt bidra til å øke selvtilliten og talegleden til dem som får det, men på den annen side blir det ikke regnet som positivt når topp-politikere eller andre styrende bare omgir seg med ja-mennesker og politiske klakkører.
Så dersom de først vedtar at folk i salen eller på galleriet får lov til å gi lyd fra seg i det hele tatt, ville det vel være mest i tråd med korrekt opptreden om det var tillatt å gi uttrykk de følelser den aktuelle saken eller det aktuelle vedtaket inviterte til.
Men kanskje det er det som er saken, at de ikke vil ha britiske tilstander, for fra Parlamentet der har vi jo tydelig fått se at det oftere er grunn til misnøye enn det motsatte. Kanskje det er derfor politikerne våre ikke skjønner hvorfor vi –mildt sagt- er litt skeptiske til dem.
De vil ikke høre hva vi mener hvis det ikke er noe positivt, og hva er vitsen med å høre fra oss i det hele tatt? For den som tier , samtykker, heter det med et gammelt ord, så dermed får de medhold, enten vi jubler eller tier stille, og det er vel det de vil.
19.februar 2002
Dagfinn Malt