Onsdag den 16. januar klokken 05.15 setter Kolbjørn Kirkebø (51) og elleve kollegaer seg på bussen i gassanlegget. Ærendet denne dagen er en tur til byen In Amenas for å avgi et fingeravtrykk på politistasjonen.
Fornyelsen av arbeidsvisumet skulle egentlig vært gjort søndagen i forveien, men ble utsatt på grunn av en streik blant bussjåførene.
Dette blir en av mange tilfeldigheter som gjør at Kirkebø overlever de neste timene.
I dag forteller Kirkebø, Bjarne Våge (58) og Thure Ingebrigtsen (57) i et to timer langt intervju hvordan de overlevde terrorangrepet.
LES ALLE HISTORIENE HER:
- Tilfeldigheter reddet livene deres
- Bjarne Våge rømte fordi terroristene bandt hendene hans feil
- Thure Ingebrigtsen barrikaderte seg mens terroristene skjøt mot døren
Blir skutt i låret
Alt virker normalt under bussturen. Det er mørkt og kaldt, rundt null grader, og vinter i ørkenen.
– Plutselig begynner skytingen. Jeg sitter på andre rad, og han foran meg kaster seg ned. Jeg ser sporlys og skygger utenfor, og det går bare noen sekunder før de første kulene treffer bussen, forteller Kirkebø.
Han forstår med en gang at det ikke er noen øvelse. Soldater og sikkerhetsvakter løper for å komme seg i skjul. Selv legger han seg oppå en egyptisk kollega på gulvet i bussen.
– Jeg kjenner at noe treffer meg i høyre lår. Blir nummen og varm, men det gjør ikke direkte vondt, sier han.
Han er truffet av kulesplinter. En britisk kollega er også skutt. Selv kjenner Kirkebø at beinet fungerer, og gjetter at han ikke er alvorlig skadet. Men det er mørkt, så han er usikker på hvor mye han blør.
Kolbjørn Kirkebø viser hvor angrepet skjedde
– Sikker på jeg skulle dø
På dette tidspunktet er han sikker på at han skal dø.
– De fleste som var på bussen, følte oss sikre på at vi kom til å bli drept. Jeg ventet bare på når det skulle skje. Men jeg var ganske rolig, for jeg visste at alt var i orden i forhold til de hjemme. Jeg hadde skrevet testamente og hadde livsforsikring.
Kirkebø beskriver stemningen i bussen som rolig. Etter den første, intense skytingen er det i perioder helt stille. De lurer på om de skal løpe, men aner ikke hvor.
Klokken syv begynner det å bli lyst, og en soldat kommer bort til bussen. Han ønsker at bussen flyttes litt lengre frem. Men når sjåføren setter i tenningen, skjer det ingenting. Bussen vil ikke starte.
Så starter skytingen igjen.
– Vi kjenner at skuddene treffer, for hele bussen rister. Jeg kaster meg ned på egypteren igjen. Soldatene besvarer ilden, og skytingen er intens, sier Kirkebø.
Greier ikke glede seg
Sikkerhetslederen og en vakt i eskorten blir drept i angrepet. Alle på bussen overlever ved å åle seg ut av bussen og ned i en grøft i veikanten. Derfra blir de tatt med til nærmeste kontrollpunkt, der det blir slått fast at to er lettere skadet.
Kolbjørn Kirkebø er en av dem. Han må sy fire steder i låret etter at restene av en kule traff han.
– Jeg er selvsagt glad for at jeg overlevde, men den store gleden har aldri sluppet til hos meg, for jeg ser hvor ille det endte. Men vi var heldige. Det var veldig tilfeldig at vi skulle ut av anlegget akkurat denne dagen, og det var veldig tilfeldig at ingen i bussen ble drept.
- Les alle NRK-saker om terrorangrepet i Algerie
