Armbåndet

Kommoden i oldefars hus skjulte en historie om ekte mot og topphemmelige operasjoner. Helt til Jørn tilfeldigvis trakk ut den øverste skuffen.

Plutselig var det der igjen.

Det lille, blanke armbåndet med det helt ukjente navnet inngravert.

Klenodiet som dukket opp i en kommodeskuff, da Jørn Løite overtok huset fra bestefaren i Drangedal.

Familiefaren Jørn hadde bestemt seg for å rydde og sortere litt på loftet i eneboligen som oldeforeldrene bygde i 1951.

Han veide armbåndet lett i hånda.

Det ga ham en spesiell følelse.

En gullfarget, gravert metallplakett, festet til en tynn lenke. En liten bulk i selve platen. Et ødelagt anheng. Ellers i god stand.

Jørn tok smykket nærmere i øyesyn.

Myste og leste teksten.

Armbåndet har inngravert LT Richard A. Bosch 0-783238 BT. 0

Bak: Ever with me, Jo´

Hvilken historie skjulte armbåndet som ble funnet på loftet i Jørns hus?

Han klarte ikke å legge armbåndet fra seg igjen. Han ville finne ut av hvem denne Richard var. Kunne han være i live?

Ingen i familien eller bygda hadde kunnet gi svar på hvor det lille armbåndet stammer fra.

Det klarte ikke nysgjerrige Jørn å slå seg til ro med.

Og hva gjør man når man lurer på noe i vår tid?

Man «googler».

Jørn Løite

BLE NYSGJERRIG: Jørn Løite fant et mystisk armbånd i en kommodeskuff på loftet.

Foto: Håkon Eliassen / NRK

Ukjente bilder

Han søkte på navnet. Typen armbånd.

Etter litt frem og tilbake, kom han over første spor i riktig retning.

På nettsidene til Carpetbagger Aviation Museum i Harrington, England, fikk han et treff på navnet.

Jørn sendte e-post. Etter kort tid fikk han svar.

Det skulle vise seg at en entusiastisk museumsdirektør, Roy Tebbutt, visste råd.

Snart begynte spennende ting å skje.

Detektiven fikk tilsendt bilder av en ung, amerikansk soldat. Både alene og sammen med en gruppe jevnaldrende foran et fly. Smilende menn i stram uniform.

Bildet viser Richard A. Bosch, og besetningen på «Coockie».

CARPETBAGGER AVIATION MUSEUM

Hvem i all verden var dette?

Hvorfor dukket armbåndet til soldaten opp i Drangedal, eller Norge for den saks skyld?

Jørn ble trigget.

Jakten på svar hadde startet for alvor.

Kunne han bringe armbåndet «hjem» på noe vis? Hadde denne Richard A. Bosch noen etterkommere?

Med hjelp fra fjern og nær skulle han snart komme nærmere den ukjente mannens historie.

Soldaten han på underlig vis hadde fått en relasjon til.

Kom aldri hjem

Natt til 7. april 1945 tok fire bombefly av typen B-24 Liberator av fra flyplassen Harrington i Northamptonshire i England.

Om bord i flyvemaskinen «Cookie» befant det seg tolv amerikanske menn denne vinternatta.

Fire av dem var fallskjermjegere tilknyttet OSS. Forløperen til CIA.

Resten av de unge mennene var fast mannskap på flyet.

De var en del av det amerikanske flyvåpenets operasjon med navn Carpetbaggers. Dette var fly som slapp mannskap og materiell innenfor fiendens grenser, deriblant Norge.

Oppdraget denne natten var å levere personell og utstyr til norske og amerikanske soldater med tilhold på Gjevsjøen fjellgård i Snåsa kommune.

Gjevsjøen fjellgård i Snåsa kommune, på grensa mot Sverige nordøst for Trondheim.

FOTO: Tariq Alisubh

Gruppen var med i sabotasjehandlingene mot Nordlandsbanen for å hindre transport av tyske tropper gjennom Trøndelag i krigens siste fase, kjent som «Operasjon Rype».

Nazi-Tyskland manglet soldater. I Nord-Norge befant det seg godt over 100.000 menn i tysk uniform på dette tidspunktet. Disse skulle hindres i å komme Adolf Hitler til unnsetning i Sentral-Europa.

Det var mye tåke den natta, men flyet med de topptrente soldatene fortsatte likevel sin ferd mot målet i vintermørket.

Maskinen, en flytype som var kjent for å være vanskelig å holde stabilt i lufta, lå lavt da det kom inn over Snåsafjellene.

Flyet styrtet i området ved Plukktjønnfjell, i Snåsa kommune.

FOTO: Tariq Alisubh

De nærmet seg riktig område.

Mannskapene som stod klare på landjorda kunne høre lyden fra bombeflyet som sirklet over snaufjellet like i nærheten.

Så med ett hørte de lyden av et smell. Deretter ble det helt stille.

Mennene som ventet på bakken forstod at noe forferdelig måtte ha skjedd.

Funnet to uker senere

Det skulle ta 14 dager før flyet ble funnet.

Den 25 år gamle majoren William E. Colby (senere sjef for CIA fra 1973-1976) dro av sted til krasjstedet sammen med åtte mann.

Blant forvridde vrakrester etter «Cookie» lå de tolv døde soldatene ille tilredt, spredt i den snødekte lyngen. De hadde med stor sannsynlighet dødd momentant i møte med toppen av Plukkutjønnfjellet, 790 meter over havet.

Kart som viser Plukkutjønnfjellet

Man kan bare forestille seg hvordan det opplevdes å finne sine medsoldater i snøen. De som egentlig skulle komme dem til unnsetning.

De tolv døde mennene ble varsomt rullet inn i fallskjermene fra flyet, og midlertidig begravet side om side under steiner like ved ulykkesstedet.

Det ble avfyrt en fireskudds salutt etter en kort seremoni.

Etter krigens slutt ble soldatene hentet hjem og begravet i England og USA.

Det lå igjen noen få synlige eiendeler etter de døde mennene i snøen.

Den steinsatte grava på fjellet

De avdøde soldatene ble begravet midlertidig av sine medsoldater.

Foto: FORSVARSMUSEET, RUSTKAMMERET SIN SAMLING
RYPE salutterer.

De hedret ham med salutt langt inne på fjellet.

Foto: Forsvarsmuseet, Rustkammeret sin samling
fra avdukingen av monumentet i 1949

Her fra avdukingen av monumentet i Snåsa 1949.

Foto: Forsvarsmuseet, Rustkammeret sin samling
De døde fraktes ned fra fjellet med hest, innpakket i fallskjerm.

De døde fraktes ned fra fjellet med hest, innpakket i fallskjerm.

Foto: Forsvarsmuseet, Rustkammeret sin samling
Tre av kistene padles over til flyet

Her padles kistene med tre av de døde soldatene over til flyet etter at krigen var over.

Foto: Forsvarsmuseet, Rustkammeret sin samling

Det hadde falt snø siden flyet krasjet, så mye er sannsynligvis fortsatt skjult. Stedet vil bli besøkt på nytt når snøen forsvinner.

Rapport av Major Colby, 30. april 1945

De få gjenstandene fra besetningsmedlemmene ble plukket opp.

Deriblant noen distinksjoner som viste graden til bombardieren om bord.

25 år gamle Richard A. Bosch.

Viktig historie

– Næh, utbryter en tydelig overrasket Ebbe Deraas, når han får høre om armbåndet for første gang.

Smykket som på mystisk vis har dukket opp i Drangedal, nesten 900 kilometer lenger sør i landet.

Deraas er pensjonert oberst og sjef for Trøndelag Heimevernsdistrikt på Værnes.

Han er også leder for en gruppe entusiaster. OSS Gjefsjøen. De jobber for at historien om det krevende motstandsarbeidet i Snåsa-området ikke skal bli glemt.

Han tror nesten ikke det han hører.

– Kan vi møtes?

Kort tid senere står han foran Jørn Løite.

To menn som aldri har hørt om hverandre før, treffes for å snakke om en hendelse som skjedde for mer enn 75 år siden.

STERKT MØTE: Jørn Løite og Ebbe Deraas lar seg begge fascinere av armbåndets historie. Sistnevnte er tidligere oberst og leder for Trøndelag Heimevernsdistrikt. Til sommeren vil han og flere entusiaster åpne museum for å minnes begivenhetene i Snåsa-området under krigen.

STERKT MØTE: Jørn Løite og Ebbe Deraas lar seg begge fascinere av armbåndets historie. Sistnevnte er tidligere oberst. Til sommeren vil han og flere entusiaster åpne museum for å minnes begivenhetene i Snåsa-området under krigen.

Foto: Håkon Eliassen / NRK

For den yngste av dem er historien fra Snåsa helt ny.

Han har tenkt mye på soldatenes skjebne aprilnatta i 1945.

– Sekundene før de traff fjellet. Hva rekker man å tenke? De må jo ha visst at det gikk galt, sier han ettertenksomt.

Den pensjonerte obersten er enig:

– Dette var en operasjon helt på grensen til hva fly og mannskap kunne klare. Ofte gikk det bra, men denne gangen gjorde det ikke det.

Viktige spor

Deraas vil gjerne være med på å finne ut av armbåndets bakgrunn. Han oppretter kontakt med gode kilder i USA.

En av dem er 94 år gamle William «Bill» Becker, leder for veteranorganisasjonen Legion of Honor.

Han kan bedre enn noen sette seg inn i hvordan medsoldaten Richard A. Bosch hadde det de siste timene av sitt liv.

Under krigen var han nemlig stasjonert på flybasen Harrington i England.

Samtidig som medsoldat Richard A. Bosch.

Han deltok selv på de samme type livsfarlige oppdragene mot slutten av krigen, men på et annet fly.

De to soldatene kjente hverandre derfor heller ikke.

I dag er Becker bosatt i California. Hukommelsen er det ingenting å si på. Minnene fra krigen er krystallklare.

Willliam "Bill" Becker

TIDSVITNE: William «Bill» Becker (94) var selv om bord i et av flyene som leverte forsyninger til amerikanske tropper i den norske fjellheimen under krigen. Han er senere tildelt den norske forsvarsmedaljen for sin innsats.

Foto: Privat

Strabasiøse turer

En bombardier har normalt til oppgave å peke ut bombemål, forklarer veteranen.

På de topphemmelige toktene skulle soldaten fungere som flyets øyne.

Det var han som ga beskjed til piloten om hvilken retning flyet skulle velge i mørket.

– Bosch satt sannsynligvis helt i fronten på flyet da det traff fjellet, mener 95-åringen.

Becker husker at de fikk høre at «Cookie» hadde styrtet, men fikk ikke vite flere detaljer.

Det var ikke noe man snakket om.

De fikk ikke engang tillatelse til å fortelle om sin egen rolle under krigen før på begynnelsen av åttitallet.

Becker tar mer enn gjerne oppdraget med å finne ut om den falne soldaten har slektninger i live.

Sammen med Ebbe Deraas og norsk-amerikanske Erik Bruun går de løs på oppgaven med stor entusiasme.

Det tar ikke mange dager før en gledestrålende Deraas er på tråden igjen.

– Vi har klart det!

«Oh, my god»

Kroken, Drangedal 2. juni 2020.

Jørn er litt svett i panna. T-skjorta er klistra til ryggen. Ikke bare fordi det er uvanlig varmt ute.

Det er like før nå.

Jørn Løite, finneren av armbåndet i Kroken

Jørn Løite ved PC-en i samtale med Linda Bosch Odess.

Foto: Thomas Nicolai Blekeli / NRK

Han tripper spent rundt en bærbar PC, oppslått på stuebordet i det samme huset der det vesle armbåndet med den store historien dukket opp i en kommodeskuff.

Telefonprogrammet Skype er rigget opp. Han setter seg godt til rette. Det er ikke fritt for at kaffekoppen vibrerer litt i hånda hans.

Så blir det med ett liv i høyttaleren. Først høres en stemme. Så dukker et ansikt opp på skjermen.

En smilende, eldre kvinne kikker interessert på ham gjennom brilleglassene via kameraet på pc-en.

Pleddet med det amerikanske flagget på divanen bak henne levner liten tvil om at vi har kommet til riktig sted. For ikke å si land.

Han ser niesen til soldaten som mistet livet ved Snåsa våren 1945.

75 år gamle Linda Bosch Odess, bosatt i den lille byen Dunellon med knappe 2000 innbyggere i Florida.

Om hun vil snakke med en nordmann som har funnet et armbånd etter hennes avdøde onkel 75 år etter at han døde?

– Yes!

Hun sitter i Dunellon i Florida. Jørn sitter i bygda Kroken i Drangedal, mer enn 7000 kilometer unna.

De to har egentlig lite eller ingenting til felles.

Et enkelt armbånd knytter dem likevel sammen.

– Hello, sier Jørn, litt forsiktig.

– Hello, utbryter Linda med stor entusiasme.

Jørn Løite og Linda Bosch Odess snakker sammen på Skype

Det ble et minneverdig øyeblikk for både Jørn Løite og Linda Bosch Odess da de fikk snakke med hverandre for første gang over Skype.

Foto: Skjermdump

Hun legger ikke skjul på at dette er helt fantastisk. Eller nesten litt ironisk faktisk.

Den gråhårede kvinnen på den andre siden av Atlanteren har nemlig vært nær ved å dø hele tolv ganger så langt i livet. Hun har hatt kreft og «alt mulig», som hun selv beskriver det.

Linda kan garantere oss at hun aldri i sin villeste fantasi hadde trodd at hun skulle få oppleve noe så fantastisk som dette.

Første gang veteranen Bill Becker slo på tråden var hun skeptisk.

Da Linda forstod hva den fremmede mannen i telefonen faktisk fortalte henne, ble hun målløs.

– Det var den største gaven noen kunne ha gitt meg. Ikke bare armbåndet i seg selv, men at alt får en sammenheng, sier hun alvorlig.

De siste tolv årene har 75-åringen forsøkt å finne et passende sted for flere medaljer og utmerkelser hun har arvet etter onkelen, uten hell.

Så, ut av det blå, kom altså telefonen fra en mann hun aldri hadde hørt om.

Linda, Jørn og Ebbe har nå blitt enige om at alle eiendelene etter Richard A. Bosch skal ende opp på museet som skal etableres i Snåsa.

– Dette er et svar på mine bønner. Jeg takker deg fra mitt hjerte, sier hun tydelig rørt til Jørn, som får et aldri så lite rusk i øyet han også.

Linda Bosch Odess

Linda Bosch Odess.

Foto: Dalton Hobbs

Møtte aldri «uncle Dick»

Selv ble Linda født nøyaktig en måned etter at flyet med onkelen om bord styrtet i Norge. Nærmere bestemt i mai, 1945.

Hun hørte mye om ham som barn. Familien var svært stolte av ham. Onkelen som ofret livet i kampen mot Hitler-Tyskland.

Han ble født i Pennsylvania 7. september 1919.

– A stod for Albert. Kallenavnet var «Dick», forteller niesen.

Den livsglade soldaten var i utgangspunktet stasjonert på Hawaii, og spilte også trompet i et band på ulike cruiseskip.

Hun føler en nærhet til sin onkel, selv om han døde før hun ble født.

Like før han dro på sitt siste oppdrag, ga soldaten en gave til Lindas mor. Han visste at hun var gravid.

– En hvit dåpskjole. Den var til meg.

Telegrammet faren mottok etter at sønnens dødsfall ble endelig bekreftet.

TRISTE NYHETER: Foreldrene til Richard A. Bosch fikk triste nyheter helt på tampen av krigen. Senere skal både armbåndet og de andre militære eiendelene etter den 25 år gamle bombardieren ende opp på et museum ved fjellgården i Snåsa-fjellene.

Foto: Nils Fridtjof Skumsvoll / NRK

Linda blir forbløffet når hun får høre at flyet styrtet i tåken, bare noen få uker før krigen var over. Familien ble fortalt at det ble skutt ned av tyskerne.

– Han elsket å fly. Han elsket landet sitt. Han elsket å hjelpe andre, sier hun stille.

Hvordan armbåndet endte opp i et lite tettsted i Drangedal, nesten 900 kilometer fra ulykkesstedet i Snåsa?

Og hvem var egentlig «Jo», som nevnes i inskripsjonen på baksiden av smykket?

De spørsmålene er det så langt ingen som har kunnet finne svaret på.

Det er ikke fullt så viktig lenger heller. Verken for Jørn eller Linda.

Ringen er på et vis sluttet for dem begge.

På hver sin måte vet de nå mer om historien enn de noen gang hadde trodd.

– Dette er min arv og min fortid, sier Linda, mens en tåre renner sakte nedover kinnet hennes.

Det lille bulkete armbåndet kunne ha blitt liggende i mørket innerst i kommodeskuffen. I stedet har det bidratt til å fortelle historien om den 25 år gamle soldaten som ofret livet sitt i kampen for et fritt Norge.

Linda Bosch Odess

Linda Bosch Odess gleder seg over at det som er igjen til minne om onkelen nå havner på museum, slik at flere kan bli kjent med historien om hendelsene i Snåsa under krigen.

Foto: Dalton Hobbs

Vet du noe om dette?

Hei! Denne historien er jo ikke helt ferdig fortalt. Ikke før vi vet hvordan armbåndet dukket opp i kommodeskuffen til Jørns oldefar i Drangedal. Har du noen anelse om hvordan dette kan ha skjedd? Da er du velkommen til å ta kontakt.