I forbindelse med forfatterens 60-årsdag bys vi på to boklige dypdykk i Ambjørnsens liv og karriere:
Morten Auklends «Navnløs erfaring – lesninger i Ingvar Ambjørnsens novellekunst 1994-2003» og Kristopher Schaus «Oslo – Lillehammer – Hamburg. En samtale med Ingvar Ambjørnsen».
– Jeg er en godt oppdratt og en høflig kar, så jeg har alltid sagt ja dersom noen vil intervjue meg, eller skrive om meg. Dette er ikke noe nytt, sier Ambjørnsen.
- Les også:
Cocktail kom aldri
Mer enn en gang har Ambjørnsen hatt journalister på overnattingsbesøk hjemme i Hamburg.
– Jeg har ikke hjerte til at journalisten som kommer ned for å intervjue meg, skal sitte aleine på et hotellrom etterpå. Jeg tror alle har vært hos meg. Ja, ikke Cocktail da. Men til og med Krigsropet har tatt turen.
– Det var jo andre tider før når man slapp bok. Jeg husker noen år hvor jeg hadde klippekort på intervjuer på Bristol. De store avisene ryddet gjerne førstesideplass når det kom ny Pelle og Proffen-bok. Slik er det ikke nå, det er mye vanskeligere å nå ut som forfatter, slår Ambjørnsen fast til NTB. Og minner om hvor mye Bokklubben i sin tid betydde.
– Jeg får bare være glad for at gamle elefanter som meg fortsatt kan vekke noe interesse.
Dødens forgård
Mannen som ofte tegner mørke rom i sine romaner og noveller, der død og melankoli lurer, har ikke fått mer dødsangst med årene.
– Nei, der er jeg ganske avslappa. Jeg ble tidlig kastene ut i dødens forgård, for å si det mildt, på Lier Sykehus. Jeg var pur ung, men fikk ingen opplæring eller brifing. Det var bare på med hanskene og inn og skifte pisselakener eller holde en døende i hånda. Det gjorde kanskje mer med meg enn jeg innså da.
Auklend skriver da også i sin litteraturanalyse at Ingvar Ambjørnsens noveller ofte et spørsmål om liv eller død.
– Vet du, nå har jeg jaggu begynt å skrive noveller igjen, sier Ambjørnsen engasjert. For engasjert er han fortsatt, dersom noen lurer.
Han karakteriserer seg som enormt skrivekåt og kan nesten ikke vente med å komme hjem til Hamburg for å fortsette på flere av sine skriveprosjekter, blant annet ei ny bok om Elling.
Men først skal han fullføre en turne med Elling-bloggen her til lands. Nå ser han på barndommen og oppveksten hans, og er dessuten blitt opptatt av hvem mora til Elling egentlig var.
– Jeg tror han er svært lik henne, og at hun har prega sønnen gjennom både arv og miljø.
Ikke et medieoffer
Men tilbake til Auklend: Ambjørnsen medgir det er merkelig å lese om forfatterskapet sitt i et blant annet psykoanalytisk lys.
– Morten startet bokprosjektet med et mange timer langt intervju med meg. Han sa: Hvorfor alle disse dyredrapene, Ambjørnsen. Det hadde jeg aldri tenkt over, jeg som er en sånn dyrevenn!, ler forfatteren.
Kristopher Schau på sin side kommer inn på temaer som hårsveis, å bli stoppet i tollen og forholdet til pressen. Han får også Ambjørnsen til å snakke om sykdommen sin, Kols, og han gjengir Ambjørnsen på fengende sitater som Fellesskapet er gift.
De snakker også om de store overskriftene Ambjørnsen har fått oppigjennom årene. Som den famøse og muligens noe misforståtte overskriften Det er min plikt å bruke LSD som sto på trykk i Gateavisa i 1983.
– Jeg skal ikke fremstille meg selv som noe medieoffer, jeg vet nøyaktig hvordan de mekanismene der fungerer, sier forfatteren, som har et påfallende avslappet forhold til pressen.
– Jeg har aldri giddi å ta meg selv så jævlig høytidelig. Det tror jeg nok jeg har tjent på i det lange løp.