Jeg strøk på mamma-eksamen

– Kanskje du har blitt hekta på prøverør. Blitt en «egg-hunter».

Venninnen min, Christine, og jeg satt og snakket ved kjøkkenbordet hjemme hos henne rett før det som skulle vise seg å bli mitt aller siste forsøk på å bli mamma.

«Egg–hunter»? Jeg lo av tanken, men kanskje var det det jeg hadde endt opp som? En lettere desperat, halvsprø og innbitt eggjeger.

Jeg ville så gjerne ha min egen, lille familie jeg også. Sånn som Christine og de fleste andre vennene mine har. Derfor prøvde jeg igjen og igjen, og tenkte at det ville gå bra til slutt om jeg bare holdt ut lenge nok. De aller fleste historier om folk som prøver å få barn ender jo, etter mye om og men, godt. Gjør de ikke?

Det gjør ikke denne.

• Hør radiodokumentaren «Aldri mamma» på NRKs podkast, Radiodok.

Morfin og blålys

Min historie er en reise fra null til null, og det er derfor jeg vil fortelle den. Jeg vet selvsagt at jeg ikke er alene om dette, men det føles likevel sånn. For det snakkes lite om å feile og om det å måtte forsone seg med aldri å kunne bære frem et barn.

Nå har det gått snart ni måneder, ja, nesten et helt svangerskap, siden jeg ga opp. Jeg var gravid, fem uker og tre dager på vei, for å være helt nøyaktig, men nok en gang bestemte det mikroskopiske livet seg for å si takk og farvel.

Lille Molly. Det var nemlig det jeg hadde sett for meg at hun skulle hete. Hun skulle bli en skikkelig tøff, liten unge. Min unge. Men med et par doser morfin i blodet, liggende i en sykebil hvor blålysene blinket og sirenene ulte, begynte jeg å kjenne at det kanskje var på tide å si stopp. Jeg hadde så vondt, og var utslitt, både i kroppen og i hodet.

For de åtte årene jeg forsøkte å bli mor var en lang berg-og-dal-bane der jeg gikk på trynet gang på gang.

Jeg har mistet oversikten over hvor mange sprøyter jeg har satt på meg selv, hvor mange piller jeg har spist og hvor mange leger jeg har ligget med beina i været hos. Alt til ingen nytte. Eller nei, det er feil å si. For hadde jeg ikke forsøkt absolutt alt, hadde jeg trolig ikke vært i stand til å takle det endelige nederlaget og innse at jeg aldri ville bli mamma.

Dårlige odds

Jeg har grått noen tårer, men samtidig har også disse årene vært preget av mye svart humor og latter sammen med gode venner, samt mange flyturer til Barcelona.

Da alle muligheter var brukt opp her i landet, nektet jeg nemlig å gi meg. Jeg dro til Spania og forsøkte noe som per nå er ulovlig i Norge.

Men Spania får vente litt. Bli først med ti år tilbake i tid.

Drømmen om å få barn startet nemlig så fint, om enn sent. Jeg var 35 år gammel og møtte han jeg trodde var mannen i mitt liv. Med han kom også ønsket om å bli en familie, få puslespillet til å bli helt på en måte. Men det skulle vise seg å være uhyre vanskelig å få brikkene til å passe sammen, ja, i det hele tatt finne dem.

For verken alderen eller tiden spilte på lag med meg, det var jeg klar over. Likevel fikk jo andre det til, så hvorfor skulle ikke også jeg klare det?

Viva España

Etter fem år og åtte mislykkede prøverørsforsøk måtte jeg likevel innrømme at slaget var tapt. Min indre eggekartong var mer eller mindre tom, og skulle mannen og jeg kunne bli foreldre, var eggdonasjon i utlandet den eneste muligheten.

Dermed startet prosessen med å finne et sted hvor det var hjelp å få, og valget falt på en klinikk i Barcelona. Jeg kunne reist til land som Tsjekkia eller Russland, men følte at i Spania var det størst sjanse for å finne en donor som lignet på meg. En med sånn passe mørkt hår og grønnbrune øyne.

Men så gikk forholdet brutalt i vasken og jeg sto igjen både eggløs og manneløs.

Da ble savnet etter et barn om mulig enda større, for tanken på å bli hun barnløse, single, var vond.

Alene hadde jeg én siste mulighet, også den i Spania. Embryoadopsjon. Egg fra én anonym donor og spermier fra en annen like ukjent. Jeg ville bli eier av fertiliserte egg, starten på små liv, som jeg aldri ville få vite det genetiske opphavet til.

Kunne jeg gjøre noe sånt? Det føltes nærmest som science fiction for jeg kom jo til å bli en slags surrogatmor for mitt eget barn. Hva om lille Molly, dersom det ble noe av henne, ville bli traumatisert av aldri å få vite hvor genene hennes kom fra? Hva om hun kom til å hate meg for å ha vært så egoistisk at jeg satte henne til verden?

I et helt år grublet jeg. Veide for og imot, og diskuterte frem og tilbake med venner.

– Du er unødvendig negativ. Tenk hvor ønsket dette barnet vil være. Det kommer til å gå helt fint, sa Hanne.

– Ikke tenk så mye, alle barn synes foreldrene er idioter til tider, var beskjeden fra Anne-Marit.

– Hvem bryr seg om hvor genene kommer fra. Jeg hadde trolig gjort det samme selv om jeg ikke hadde fått barn, mente Thale.

– Vi blir tanter på Sunnmøre og legger en slagplan for barnepass dersom det blir tvillinger, sa Olaug og Malin.

Alle andre jeg snakket med sa det samme. Prøv! På toppen av det hele var alle klare for å reise til Spania om jeg ønsket det.

Alle lyver for deg

Det er mye mulig at venneflokken min består av over gjennomsnittet liberale og hjelpsomme folk. Mennesker jeg setter ekstremt stor pris på og som jeg hele veien har kunnet være åpen og ærlig overfor. Like ærlig som jeg opplevde at de var da jeg ba om deres mening om det jeg holdt på med.

Den ærligheten falt på steingrunn hos faren min.

– Når du går så langt som du gjør nå, tror jeg ikke noen mener det er riktig. De sier de er enige med deg for å please deg og for at du skal ha det bra, men jeg tror ikke noe på det.

Han mente alle løy for meg når det kom til stykket, at jeg for lenge siden burde ha akseptert at jeg ikke kunne få barn og aldri skulle ha startet prosessen i Spania.

Det stakk hardt å høre ham si det. Samtidig satte det i gang en lang tankerekke hos meg.

Jeg skulle til klinikken i Barcelona igjen bare noen uker senere og begynte å lure på om han kanskje hadde rett. Turte ikke vennene mine å si det de egentlig mente, og var jeg bare en galning som tok opp ekstra lån og kastet bort flere hundre tusen kroner i forsøket på å tvinge frem et barn jeg ikke burde få? Hadde jeg forsonet meg med tanken på å bli barnløs dersom muligheter som embryoadopsjon ikke hadde eksistert?

Venninnen min, Nina, sa det så fint.

– Du kan stole på oss. Min bekymring er imidlertid at når mulighetene blir flere og flere, så kan det hende man bruker store deler av livet og mye penger på noe det kanskje aldri blir noe av.

Mislykket

Jeg ville likevel gjøre det jeg kunne i forsøket på å få barn. For jeg visste at for å få ro i sjelen kunne ingen muligheter stå uprøvd.

Så det ble en sjette og siste tur til Spania sammen med Hanne, som har vært med hver eneste gang, og Thale som ble med på både første og siste reise. Nok en gang så jeg starten på et lite liv på en skjerm. Nok en gang lå jeg med beina i været mens legen satte et knøttlite embryo på plass for så å kysse meg på kinnet og ønske lykke, lykke til.

Dessverre hjalp verken lykkeønskninger fra henne eller støtte fra gode venner. Enden på Molly-drømmen ble nok en spontanabort. Jeg hadde strøket på mamma-eksamen og følte meg totalt mislykket og verdiløs.

Det var så mye jeg hadde satt på vent, som å møte en ny mann eller legge større planer for livet fremover. Hele tiden lå forbeholdet om at det kunne komme et barn som en murring i bakhodet.

På toppen av det hele var jeg tre hundre tusen kroner fattigere. Og jeg som elsker å reise. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt på alle stedene jeg kunne ha vært for de pengene.

Plan B

Midt oppi alt var det å gi opp tanken på å få barn var likevel en slags lettelse. Egentlig hadde jeg en sjanse til, for i fryseren i Spania lå det to embryoer på vent. Jeg vurderte å prøve igjen, men kjente at jeg var så lei, så frustrert og sliten at jeg bare ikke orket mer.

Trolig hadde jeg forberedt meg på å måtte gi opp ganske lenge. Dette forsøket var det tiende, og jeg skjønte at det ville bli det siste. Bare noen timer etter at jeg forstod at det igjen kom til å gå galt, begynte jeg å saumfare nettet etter en valp. Hund hadde jeg hatt lyst på lenge, og trengte noe å se frem til.

Seks dager senere var det firbeinte knøttet mitt.

Det gikk fort i svingene, jeg innrømmer det, og kanskje var det en form for akutt desperasjon, men nå hadde jeg også et lite vesen å ta vare på. Allerede dagen etter at han kom i hus, merket jeg hvor godt det var å ha ham.

Da var det morsdag og Facebook fløt nærmest over av hilsener til mødre med barn på to bein. Det sved ganske greit i hjertet å se bilder av glade unger og lykkelige mødre, men å ha lille Kompis på fanget hjalp en god del. En liten gutt som min egen mor insisterer på å kalle «sønnen» min.

Viktig å snakke om

Nå er det altså nesten ni måneder siden jeg ble mor til en hund i stedet for et barn. Ni måneder hvor jeg har snakket mye med både meg selv og venner om alt som har foregått. Å kunne si det samme om og om igjen, kunne le og gråte litt, har betydd ekstremt mye for meg og gjort det lettere å gå videre.

Likevel stikker det i hjertet når folk som ikke aner noe om historien min plutselig spør om jeg har barn, eller kommer med morsomheter om at jeg burde ha vært i barselpermisjon da valpen kom. Noen ganger tenker jeg at om de visste hva de pirker borti, ja, så hadde de kanskje valgt litt andre ord.

Så det er trolig lurt å følge tipset fra venninnen min, Hanne.

– Du må nok sette på deg skylapper. Det hadde jeg gjort.

Påminnelser

Med eller uten skylapper er det likevel situasjoner jeg ikke håndterer så veldig bra ennå. Som å holde i ørsmå babyhender. For noen uker siden prøvde jeg for første gang på mange år, og det endte med en diger klump i halsen. Å se filmer og serier om barnefødsler er også noe jeg enn så lenge holder meg unna.

Ikke gleder jeg meg så voldsomt til det kommende 20-års jubileet for journalistkullet mitt heller, for jeg innbiller meg at det vil være så mange vellykkede mennesker med barn og familie der. Ikke at jeg klandrer dem for å ha noe jeg ikke har, men jeg vet ikke om jeg kommer til å være helt klar for de uunngåelige spørsmålene som vil minne meg om det jeg ikke fikk til.

Har du mann og barn? Nei, jeg har hund. Mann og barn i ett, på et vis.

Men for alt jeg vet finnes noen som meg blant dem. Kanskje til og med noen som har gått like langt som meg i forsøket på å få barn.

Det er derfor jeg ville fortelle om det å måtte takle nederlaget. Ikke for at jeg er ute etter at noen skal synes synd på meg, men for å vise at det går an å snakke om det å ikke klare å bli mamma. At det går an være åpen om noe som gjør vondt og til tider kanskje fører til at man føler seg utenfor og annerledes.