Siden 2000-tallet har det blitt 15 prosent færre fritidsklubber for barn og unge i Norge. Pål Isdahl Solberg, Tønsberg-beboer og generalsekretær i organisasjonen «Ungdom og fritid», mener ungdommen må få flere fritidsklubber før ekstremismen tar dem.
– Den pågående debatten om ekstremisme handler i bunn og grunn om at ungdom må føle tilhørighet til samfunnet de lever i, og at arenaene som kan være med på å skape denne tilhørigheten må ivaretas. Ungdomsklubber er en slik viktig arena, sier Solberg til NRK.no.
Han har skrevet en artikkel om dette i siste utgave av «Manifest Tidsskrift».
- Det som er enda mer dramatisk enn at 15 prosent av ungdomshusene har blitt borte, er at 40 prosent av årsverkene i sektoren har forsvunnet i løpet av samme tid. Én av grunnstammene i arbeidet for å forebygge ekstremistiske unge ha rblitt bygd ned.
Les også:
– Høy tillit mellom ungdomsarbeidere og ungdom
Solberg mener at fritidsklubber forebygger radikalisering og voldelig ekstremisme blant unge fordi ungdommene kommer i kontakt med ungdomsarbeidere på disse stedene.
– Og ungdomsarbeidere er voksenpersonene unge i størst grad betror seg til – etter mor og far. Trenere og lærere står ganske langt nede på lista. På fritidsklubbene jobber de voksne ut fra at ungdommene selv har lyst til å være til stede, og de jobber ofte med kulturtiltak, sier han.
Solberg forteller at det fortsatt finnes 720 ungdomsklubber igjen i Norge.
– 30- 40 prosent av norske ungdommer bruker disse aktivt.
Les også:
Ikke lenger et foregangsland
I artikkelen skriver Solberg at Norge har god erfaring og lange tradisjoner for å skape arenaer for inkludering, slik at unge for eksempel ikke oppsøker ekstremistiske miljøer.
– Men vi er ikke lenger et foregangsland på dette, landene rundt oss utvikler seg i et annet tempo og på en bedre måte. Den store utfordringen i Norge er at de kommunale forskjellene på området er så store, mener Solberg.
– Hva må politikerne gjøre for å rette på dette?
– I dag gir regjeringen prosjektpenger for å forebygge rus og ekstremisme, men det er ikke brosjyrer og veiledere som forebygger dette. Det er det mennesker som gjør, og de må være til stede der ungdommen er.
Solberg tror barnevern og politi gjør de viktigste jobbene i kampen mot ekstremisme, men at det ungdomsarbeidere, trenere og lærere som hovedsakelig fanger opp faresignalene.
