Det skjedde så overraskende at verken de påpasselige medier eller partiet var forberedt da Franz Müntefering denne uken trakk seg helt tilbake fra politikken.
Han sa fra seg både posten som arbeidsminister og det som var enda viktigere, stillingen som visestatsminister (viseforbundskansler). Den sistnevnte posten overtas av utenriksminister Frank-Walter Steinmeier, den andre av Olaf Scholz.
Ingen av dem har den posisjon i partiet og blant velgerne som Müntefering hadde. Han var den som bant sosialdemokratene til storkoalisjonen med CDU-CSU, og han var den som bremset på partiets utvikling fra sentrum ut mot venstre.
Mange betraktet Franz Müntefering som en representant for ”det gode, gamle SPD”.
Kona alvorlig syk
Franz Müntefering begrunnet sin plutselige avskjed med ”familiære årsaker”, dvs konas cancer. Hennes sykdom kom imidlertid ikke plutselig.
Det ble påvist cancer allerede i 2002 under valgkampen, men Franz og Ankepetra var enige om at han skulle fortsette som før i politikken.De siste fem årene har hun hatt fem operasjoner, den siste for kort tid siden, og nå står hun foran en meget vanskelig rehabiliteringsperiode.
I denne situasjon vil Franz Müntefering være ved hennes side. Det er en avgjørelse det står respekt av. Mange politikere lar ofte sin egen karriere og partiets interesser komme foran familien, og det var også tilfelle med Franz Müntefering tidligere. Ingen tysk politiker arbeidet så hardt som han.
Motstand i partiet
Selv om ingen trekker i tvil at det var konas sykdom som til slutt fikk ham til å trekke seg tilbake, så opplevde han også mange politiske skuffelser, og til slutt syntes han vel det ble for meget.
Allerede i 2005, midt under de vanskelige regjeringsforhandlinger, trakk han seg som partisjef, fordi venstrefløyen i SPD gikk inn for en annen enn han hadde foreslått. Det var en tung beslutning.
Året før, da han overtok fornmannsvervet etter Gerhard Schröder, hadde Müntefering spøkt med at partilederjobben i SPD ”var det kjekkeste embete i verden etter Paven”.
Nederlag på partilandsmøtet
Men det var Franz Müntefering som partiet måtte ty til da SPD etter mye tvil besluttet å gå inn i en storkoalisjon med CDU-CSU, for andre gang i sin historie. Og det er Müntefering som har holdt partiet og koalisjonen sammen.
Han har så å si bundet SPD til dette samarbeidet, samtidig som han har hindret partiet i å bevege seg enda mer bort fra sentrum. Men på partilandsmøtet i Hamburg i høst led Müntefering nederlag for den nye partisjef, Kurt Beck, som er ministerpresident i Rheinland-Pfalz.
Beck mente både partiets medlemmer og velgerne var så misfornøyd med formpolitikken at det var nødvendig å svinge SPD mer over mot venstre. Mens CDU-CSU har hele 40 prosent i meningsmålingene, ligger SPD nede på 20-tallet.
Konsekvent reformtilhenger
Müntefering har holdt konsekvent fast på den reformpolitikk som Gerhard Schrøder og partiet den gang bestemte seg for, den såkalte ”Agenda 2010”.
Kort fortalt gikk den ut på å reformere den sjenerøse tyske velferdsstat som etter hvert har sprengt alle rimelige økonomiske rammer. Den høye ledighet, de mange og sjenerøse velferdsordninger og de enorme utgifter som gjenforeningen krevde, gjorde det umulig å fortsette som før. Men reformene skulle gjennomføres uten at de kastet barnet ut med badevannet.
Velferdsstatens sentrale prinsipp – solidaritet – skulle ikke oppgis. Men det oppstod mange tapere, og den såkalte ”Hartz IV”-reformen, ble et byråkratisk pengesluk.
Skuffelse i regjeringen
Den kanskje mest alvorlige skuffelsen opplevde Franz Müntefering på det siste regjeringsmøtet. Der satte forbundskansler Angela Merkel foten ned og sa absolutt nei til en av SPDs hjertesaker, minstelønn til de ansatte i postetaten.
Dette skjedde etter at hun hadde gått med på et annet forslag som Müntefering egentlig var imot, nemlig å forlenge arbeidsledighetsutbetalingen i høy alder. Dette mente Müntefering sprengte de økonomiske forutsetninger.
Angela Merkels opptreden viste at det var hun som egentlig bestemte, mens SPD egentlig var en juniorpartner. Dessuten markerte hun hvem som var sjef overfor de mange mannlige småkonger i hennes eget parti.
Storkoalisjonen halter videre
Storkoalisjonen vil fortsette, fordi det for tiden ikke er noe alternativ. Ikke engang Kurt Beck ønsker at SPD skal gå ut av regjeringen nå. Men samarbeidet vil bli mye vanskeligere, og reformprosessen vil stanse opp.
SPD vil ikke risikere flere reformer som skremmer deres velgere, men det vil heller ikke CDU-CSU. Og CSU (den kristelig.-sosiale union i Bayern) er faktisk mer nidkjære forsvarere av velferdsstaten enn CDU (kristelig-demokratene).
CSU vil ha en velferdsstat på kristelig-sosiale premisser, mens den tyske velferdsstatsmodell, som stammer fra gamle fyrst Bismarck, egentlig var sekulær og rent politisk motivert.
Det var Bismarck, ikke Einar Gerhardsen som innførte den europeiske velferdsstat, og han gjorde det fra midten av 1800-tallet for å få den sterkt økende industriarbeiderklasse til ikke å stemme sosialistisk.
Den tyske velferdsstat har overlevd
Siden den gang har Tyskland alltid hatt en velferdsstat i en eller annen form. Selv under Hitler nøt tyskerne godt av en velferdsstat, selvsagt bare for ariere, og den tyske sivilbefolkning hadde helt til 1944 bedre levevilkår enn sivilbefolkningen i noe annet krigførende land, bortsett fra USA.
Derfor føles det ekstra smertefullt når en regjering begynner å skjære i velferdsstatskroppen, eller for å bruke en annen metafor – stramme livremmen inn. Men dette er et problem Tyskland ikke er alene om.
Et problem i nesten alle land
Alle europeiske velferdsstater står overfor en slik slankeprosess, fordi folketallet synker stadig på grunn av lave fødselstall. Det blir færre til å betale regningen. Antallet pensjonister øker og folk lever lenger enn før.
Disse langsiktig problemer er det ingen som har funnet en løsning på, heller ikke i et Tyskland som nå opplever sterkere økonomisk vekst enn før, en kolossal oppgang i eksporten og lavere ledighet enn på lenge.
