Arbeiderpartiets ledelse fikk gjennomslag i de store stridsspørsmålene, statlig overtagelse av sykehusene, delprivatisering av Statoil og de fikk til et kompromiss i EU-saken som alle kan leve med - selv om vedtaket tolkes ulikt.
Det nye programmet er et viktig og omfattende politisk dokument, som gir partiet et mye mer markert ståsted i den politiske kampen. Regjeringen vil fremme saker nå på løpende bånd - hvis den overlever budsjetthøsten.
Som politisk verksted fungerte landsmøte slik det skal - det ble jobbet dag og natt med stridsspørsmålene. Noen avgjørende forutsetninger for å gå videre er innfridd. Men landsmøtet ga ikke forsamlingen det store, begeistrede løftet. Til det er krisen for dyp.
Valgkampen starter Jens Stoltenberg i morgen. Og slaget mot Carl I. Hagen er noe helt annet. Delprivatisering av Statoil og statlig overtagelse av sykehus er store strukturelle endringer i helsevesenet og for olje-gassvirksomheten, men det er ikke slike saker som tenner velgerne.
Stoltenberg får en kjempejobb nå i overbevise om at Arbeiderpartiet virkelig spiller en rolle fra eller til. Da må han tale til hjertene, ikke bare til intellektet.
Hvem er sjefen?
Strid og spenning rundt lederskapet i partiet ble effektivt roet ned i Folkets Hus. Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland overgikk hverandre i hyllester.
- Stoltenberg er den beste statsminister landet kan få, sa Jagland.
- Jagland er en førsteklasses partileder og førsteklasses utenriksminister, kvitterte Stoltenberg.
Det ble nesten påtagelig, og attestene. kan ikke dekke over spenningen med et todelt lederskap. Her ligger det innebyggede bomber - hvis politikken blir for vanskelig, hvis Arbeiderpartiet blir liggende nede på målingene, hvis valgkampen går dårlig. Var samlet ledelse viktig før, er det avgjørende nå.
På landsmøtet spilte de bevisst to ulike roller. Jagland er sjefen for det som splitter, Stoltenberg for det som samler.
Partilederen har preget arbeidet med programmet, han har spilte den sentrale rollen i å finne løsninger på konfliktstoffet. Han har skapt politiken.
Jagland er høvdingen som bruker hele armen på talerstolen, med insisterende argumentasjon, mye og sammenhengende substans. Mer markant og sterkere som leder enn enn på lenge.
Statsministerens var mer inkluderende, han begeistret også forsamlingen mer. Han er mannen som må gjøre om vedtakene til praktisk politikk. Stoltenberg er selgeren, som stiller med hvit skjorte på talerstolen, som bruker et ekstremt forenklet språk, med slagord og overskrifter. Mer pedagogisk, men mindre profilert.
Partiet har hatt god bruk for begge under landsmøtet. Men i Folkets Hus gjorde Jagland den viktigste jobben. Nå er det Stoltenberg som tar over stafetten. Det er selgerens tur til å overbevise.