Slutt på den polske farse?

Men for at det skal bli nyvalg må parlamentet oppløse seg selv med to tredjedels flertall, og til det trengs også stemmer fra Kaczynski-tvillingenes Lov- og rettferdighetsparti (PiS).

Normalt velges det hvert fjerde år i Polen, slik at nyvalg egentlig ikke skal finne sted før høsten 2009. Tusks liberale Borgerplattform som tapte for de ekstreme partier i 2005, mener nyvalg er den eneste løsning på landets politiske krise, og får støtte i dette av venstresiden.

 

 

Regjeringspartiene går tilbake

 

Dersom det blir nyvalg, ligger både Borgerplattformen og Forbundet av det demokratiske venstre (SLD) an til å vinne stemmer, mens PiS stadig faller på meningsmålingene.

 

Vi skal huske på at selv om PiS og de to støttepartiene, Andrzej Leppers småbrukerparti, Samoobrana (Selvforsvar), og Den polske familieliga (LPR), fikk tilstrekkelig parlamentsflertall til å danne regjering, representerer de bare et mindretall av den polske befolkning.

Disse nasjonalistiske, populistiske og ultrakatolske partier står sterkest på landsbygda og i Øst-Polen, mens Borgerplattformen og venstresiden har byene. Regjeringspartiene får oppslutning først og fremst blant taperne, og de er det mange av i det polske samfunn.

 

Ungdommen emigrerer

 

Velutdannede og dyktige polske ungdommer vender ryggen til regjeringspartiene og emmigrerer til vesteuropeiske land der de får bedre betalt.

Polsk arbeidskraft er meget ettertraktet, for polakkene er dyktige og arbeidsomme. Forretningsfolk gir blaffen i regjeringen og parlamentet så lenge de får drive med sitt, og det er ikke lite de har fått til. Polen har større økonomisk vekst enn de fleste EU-land for tiden, noe man ser ytre bevis for i kolossale kjøpesentra og nye veier.

Det er imponerende hva polakkene har fått til de siste årene, og enda mer imponerende er det at en inkompotent og ekstrem regjering hittil ikke har klart å skade økonomien.

 

Betent oppgjør med fortiden

 

Men næringslivet har advart Kaczynski-tvillingene om at dersom de overdriver oppgjøret med fortiden, det vil si at alle skal legge frem bevis for at de ikke hadde noe med de kommunistiske hemmelige tjenester å gjøre, så kan det skade økonomien og skremme utenlandske innvestorer.

I utgangspunktet hadde Kaczynski-tvillingene noe rett. For da kommunistene i 1989 ga fra seg mye av makten etter den såkalte Rundebordskonferansen, lot Solidaritet være å kreve det oppgjør med fortiden som man fikk i det tidligere DDR.

Der ble Stasi-arkivene åpnet for ofrene; 6 millioner av 16 millioner østtyskere hadde sine mapper. I Polen og i Tsjekkia og Ungarn ble det lagt lokk på de hemmelige arkiver, men regjeringspartiene brukte materialet selektivt til å ramme sine motstandere.

Det var det motsatte av et moderne rettssamfunn, der enhver skal ansees som uskyldig til det motsatte er bevist. Oppgjøret med fortiden ble meget betent.

 

Heksejakt på folk

 Heksejakten i Polen ble etter hvert så absurd at Solidaritetslederen og fredsprisvinneren, tidligere president Lech Walesa, ble beskyldt for å ha arbeidet for det hemmelige politi. Tilsvarende grunnløse anklager ble rettet mot redaktørMichnik og tidligere utenriksminister Geremek, som begge spilte en viktig rolle i Solidaritet.

I regjeringspartienes heksejakt var det også antisemittiske og antivestlige tendenser. Det forundrer meg at tidligere Solidaritetsfolk som slo seg ned i Vesten og med rette har vært meget aktive i sin kritikk av forholdene i kommunistiden, stort sett har forholdt seg tause til denne galskap.

De har, også med rette, kritisert forholdene i sine vertsland, men har altså ikke villet kritisere de skremmende tendenser i Polen.

 

Ekskommunistene beriket seg

 

Kaczynski-tvillingene hadde i utgangspunktet også et annet poeng. Ekskommunistene, som nå kalte seg sosialister eller sosialdemokrater, viste seg å være korrupte.

De hadde benyttet sine tidligere maktposisjoner til å skaffe seg store personlige fordeler i det markedsøkonomiske og demokratiske samfunn som etterfulgte den kommunistiske planøkonomi. De utgjorde et nettverk som hjalp hverandre i den nye situasjon.

De beriket seg på en grådig måte som gjorde at de til forveksling liknet på de nyrike oppkomlinger i vest. Det faktum at ekskommunistene var de mest aktive tilhengere av medlemskap i EU og NATO gjorde dem dessuten mer spiselige for Vesten.

 

Forfeilet antikorrupsjonsoppgjør

 Dersom Kaczynski-tvillingene hadde nøyd seg med å ta et oppgjør med disse utvekster, ville det ha vært bra. Men de benyttet de nye antikorrupsjonsorganer, som i begynnelsen fikk gode attester i vest, til å ramme alle slags politiske motstandere, også innen regjeringspartiene.

Da statsminister jharoslaw Kaczynski sparket Lepper, angivelig fordi han hadde utnyttet offentlige landbrukssubsidier til å berike seg, svarte denne med å trekke Samoobrana ut av regjeringen.

Denne krise gled imidlertid over, for alle de tre regjeringspartier tviholder på makten så lenge de kan, og selv om Lepper ikke lenger satt i regjeringene, var det likevel han som bestemte.

Innenriksministeren sparkes 

Men så gjorde statsminister Kaczynski et nytt merkverdig trekk. Han sparket plutselig sin innenriksminister, Janusz Kaczmarek, som ble regnet som tvillingenes mest trofaste støttespiller.

Begrunnelsen var at Kaczmarek angivelig hadde lekket hemmeligheter fra antikorrupsjonsprogrammet. Vi vil kanskje aldri få vite om beskyldningene mot Lepper og Kaczmarek var riktige, men måten statsministeren håndterte dette på, ble for meget for regjeringspartnerne.

Nå var det ikke noen vei tilbake. Lepper sa at han gjerne kunne regjere videre med PiS, men da uten Jaroslaw Kaczynski.

En "politiker-burleske"

 Adam Krzeminski, som jeg kjenner som en av Polens aller mest intelligente og uavhengige kommentatorer, karakteriserer i Polityka det som skjer som ren galskap.

Han påviser hvordan de tre regjeringspartier representerer det mest bakstreverske og reaksjonære i nyere polsk historie. Hverken Småbrukerpartiets Lepper eller Familigaens Giertych er noen uskyldigheter. De er enda mer populistiske, rasistiske og nasjonalistiske enn Kaczynski-tvillingene.

Men i det revenes spill som i dag er polsk politikk, er de minst like drevne som statsministeren. De har snudd spillet slik at at det nå er korrupsjonsjegeren Jaroslaw Kaczynski som jages av dem som opprinnelig ble jaget.

Dersom mine lesere ikke lenger klarer å følge med i dette spill, er de unnskyldt. Krzeminski kaller det en "politiker-burleske", et spill som passer bedre på en teaterscene enn i det virkelige liv.

Undervisningsministeren forbyr det meste

LPR-formannen Roman Giertych er polsk undervisningsminister. Dersom han hadde opptrådt på en teaterscene, ville publikum ha sagt at en så ekstrem skikkelse ikke eksisterer i virkelighetens verden.

Men det undervisningsministeren representerer, ser slik ut: Han vil innføre patriotisme som fag i skolen. Alle forfattere som kan mistenkes for å undergrave polske nasjonale og moralske verdier, skal fjernes fra skolebibliotek og leseplaner.

Det rammer forfattere som Franz Kafka, Johann Wolfgang von Goethe, Fjodor Dostojevski, Joseph Conrad og Polens egen Witold Gombrowicz, kanskje den største europeiske essayist i moderne tid. Den mørkeste middealder vil prege polske skoler, dersom Giertyck får sin vilje.

Dostojevski skrev en gang: "Dersom Jesus var kommet tilbake i middelalderen, ville han ha blittt henrettet igjen - denne gang av kirken". Det kan anvendes på både Polen og Russland i dag.

 

Kirkens historiske rolle

 

Den katolske kirke har i Polens historie spilte en viktig og positiv rolle. I de perioder Polen ikke eksisterte som stat, bevarte kirken nasjonen.

Det skjedde i den lange og vanskelige perioden fra Polens tre delinger på slutten av 1700-tallet til den første verdenskrig, og det skjedde påny under den tyske nazistiske okkupasjon som gikk verre ut over polakkene enn noe annet europeisk folk, bortsett fra jødene og sigøynerne.

Også under kommunismen, og særlig da Solidaritet ble forbudt og måtte gå under jorden, spilte kirken en konstruktiv rolle. Glemmes skal heller ikke den polske pave, Johannes Paulus II, som kanskje bidro mer enn noen annen person til kommunismens fall.

 Kirken driver sensur

Men etter kommunismens fall har kirken blandet seg inn i polsk politikk og samfunnsliv på en ytterst uheldig måte. I 1990-årene krevde kirken stadig mer innflytelse over politikk, undervisning og massemedier.

Den forlangte og fikk ofte gjennomført sensur som gikk lenger enn den selv kommunistene bedrev. I den kommunistiske perioden var Polen trass i diktatur og undertrykkelse det kunstnerisk frieste og mest interessante land i hele Sentral- og Øst-Europa.

Det er det ikke lenger. Nå skal det lite til før kirken griper inn og forklanger sensur, ja, tiltale og fengsel for de som ikke følger Kaczynski-tvillingenes devise:

"Den katolske tro er helt enkelt den sannhet som gir retning for våre liv og vårt virke!"

 

Korset ikke lenger frihetens tegn

 

Kirken blander seg inn i det politiske spill både på grunnplanet og på toppen. Landsbyprestene forteller sine soknebarn hva de skal stemme på, og flere biskoper har drevet et renkespill for å få partiene sentralt til å samarbeide slik de ønsker.

Adam Michnik skrev nylig i sin avis, Gazeta Wyborcza: "Under diktaturet var korset et motstandstegn, rettet mot vold og løgn. Nå er det gått 20 år. Kommunismen finnes ikke lenger i Polen og den katolske kirke nyter fullstendig frihet.

Korset henger obligatorisk i offenstlige institusjoner og i skolene. Men betyr kirkens frihet det samme som alles frihet i Polen i dag? Domstolene får klager mot journalister og kunstnere for at de har krenket religionen, og de første dommer er allerede falt.

Det er lenge siden korset sluttet å være et motstandstegn og et symbol for humanismens grunnleggende verdier. Det lover ikke godt, hverken for religionen eller for demokratiet."

 Radio Marjas negative rolle

 Den polske kirkes problem kommer ikke minst frem i forbindelse med Radio Marja, fjernsynkanalen Trwam og avisen Nasz Dziennik. I disse medier spres en propaganda som ikke bare er ekstremt nasjonalistisk og ultrakatolsk.

Den er også rasistisk og i særdeleshet antisemittisk. Gang på gang er kirken blitt bedt om å ta et oppgjør med Radio Marja, men den har ikke gjort det.

Radio Marja har opphøyd seg selv til å være "en katolsk røst i alle hjem". Dens innflytelse skal ikke undervurderes. Men det positive er at polakker som nå vender hjem land etter opphold i Vesten, ikke lenger godtar Radio Marjas og landsbyprestens utsagn.

De har oppdaget at verden er større enn som så. Det finnes andre sannheter enn det ultrakatolske og sjåvinistiske Polen representerer.