Russiske krigsveteraner: – Vi er stolte over ha frigjort Øst-Finnmark

– Den aller største faren var fiendens ubåter. De plaget oss hele tiden og påførte oss store tap. Med de tyske ubåtene var det en kamp på liv og død, sier den russiske krigsveteranen Viktor Khartsjenko til NRK.

Vi møter 91-åringen i leiligheten hans i Moskva, den er som et lite museum over Sovjetunionens innsats i andre verdenskrig.

Det er fullt av bilder, diplomer og utmerkelser som har med krigen å gjøre.

– Ville kjempe mot fascistene

Khartsjev meldte seg til militærtjeneste da han bare var 14 år gammel, men fikk
ikke bli soldat før ett år senere.
Etter en kort utdannelse i marinen, ble han sendt til Nordflåten ved Murmansk.
Der var han matros på minesveiperen Baku.
Hovedoppgaven var å jakte på tyske ubåter ute i Barentshavet og sikre konvoiene som fraktet militært utstyr til det sovjetiske nordområdet.

Det var en svært risikabel tjeneste, og Nordflåten hadde store tap. Men Khartsjev påstår at han sjelden var redd.

– Nei, vi var unge og fulle av pågangsmot. Vi så hvor dyktige de de eldre på fartøyet var, vi tenkte lite på at vi kunne bli truffet av en tysk torpedo og havne i det iskalde havet, sier 91-åringen.

Ufattelige kamper

I begynnelsen av oktober 1944 gikk de sovjetiske styrkene til et storangrep mot tyskerne ved Litsaelva på Kola-halvøya. Der hadde fronten vært siden 1941.

Tallene varier noe, men mer enn 100 000 sovjetiske soldater deltok i offensiven, og kampene var svært harde. På sovjetisk side var det om lag 16 000 døde og sårede.

Tyskerne trakk seg tilbake, og de sovjetiske styrkene nærmet seg grensa til Norge.

I nordområdet hadde sovjeterne et nært samarbeid med norske motstandsfolk, partisanene, i Finnmark.
Takket være deres opplysninger om hvor tyskerne holdt til, kunne man fra sovjetisk side gjennomføre militære aksjoner. Khartsjev husker spesielt godt et angrep skipet hans deltok i mot tyske stillinger i Vardø.

– Vi nærmet oss basen i Vardø, der sto lysene på. Det var storm, lavt skydekke og dårlig sikt, men vi så at det lå lasteskip i havna. Målet var klart, alle våre fire skip begynte å skyte samtidig, forteller 91-åringen med innlevelse.
Han sier at den tyske basen i Vardø ble bombet sønder og sammen.
En eller flere granater traff et tankskip, og det resulterte i en kjempeeksplosjon.

Sovjetiske styrker inn i Norge

En sovjetisk filmavis rapporterte om landets militære styrker hadde gått inn i Norge.

«Grensa til Norge. Den røde armes soldater husker den store Stalins ord: De slavebundne folk i Europa, som har havnet under de tyske okkupantenes åk, ser på dere som sine frigjørere.»

Den 25. oktober kom de sovjetiske soldatene fram til Kirkenes der tyskerne hadde brukt den brente jords taktikk.
I gruvene i Bjørnevatn hadde mange finnmarkinger holdt seg i skjul fra tyskerne.

De sovjetiske styrkene tok seg fram til Tanaelva før de stanset.

Nesten ett år senere trakk de seg tilbake fra Øst-Finnmark uten å komme med noen betingelser.

I kampene mot tyskerne på norsk jord betalte de sovjetiske militære en høy pris, 2000 mistet livet eller ble såret.

Enda en 15-åring

– Denne ordenen fikk jeg for min deltakelse i Fedrelandskrigen, og denne er Den røde stjernes orden. Dressjakka er full av medalsjer og utmerkelser.

Valentin Soldatov er 90 år gammel og en annen av de svært få russiske krigsveteranene som fortsatt er i stand til å fortelle om sin deltakelse i frigjøringen av Øst-Finnmark.
Han tjenestegjorde på en motortorpedobåt, og begynte der da han bare femten år gammel.
Han var med på å sette i land sovjetiske styrker langs kysten av Finnmark.

– Vi satte 850 soldater i land i Kirkenes fra våre fartøy. Det var en stor operasjon, og
allerede 1. november var Øst-Finnmark fritt. Moskva markerte det med salutt, forteller Soldatov.

Han sier at det var tungt å delta på mange og farefulle tokt i Barentshavet under krigen. Men samtidig husker han det som en svært meningsfull tid.

Første russiske medaljer til russiske veteraner?

Soldatov har hørt at norske myndigheter for første gang vurderer å gi en medalje til sovjetiske krigsveteraner.
Det setter han pris på.

– Det er hyggelig at folk husker dette, at man ønsker å takke oss. Jeg synes ikke selv at jeg gjorde noe heroisk, men jeg gjennomførte tjenesten på en ærlig måte, sier 90-åringen.

Også Viktor Khartsjev sier det er en ære om han får en norsk medalje for sin innsats.

– Jeg er stolt over dette. Jeg vil bli veldig glad hvis det skjer. Det er en ære.
Det norske folk og den norske regjering husker at vi var allierte i denne krigen.
Vi kjempet skulder ved skulder og døde sammen.
Det var veldig verdifullt, og dette må vi aldri glemme, understreker en av de siste gjenlevende russiske krigsveteranene som detok i kampene i Øst-Finnmark.