Opposisjonslederen Edmund Stoiber hilser på den sittende kansleren, Gerhard Schröder, etter en debatt i forbundsdagen 13. september 2002. (Foto: Reuters/Alexandra Winkler)
Når tyske velgere går til valgurnene, søndag den 22. september, står de overfor to alternativer:
Den rød-grønne regjeringsalliansen – Sosialdemokratene og De Grønne - og sentrum-høyre alliansen, bestående av "kristeligunionen" (Kristeligdemokratene og dets bayerske utgave Den kristeligsosiale union), med sort partifarge, og de liberale Fridemokratene, med gult som partifarge.
Regjeringsalliansens kandidat er den sittende forbundskansleren, Gerhard Schröder fra Sosialdemokratene, mens opposisjonens kanslerkandidat er Edmund Stoiber, ministerpresident (statsminister) i Bayern, og leder for Den kristeligsosiale union.
I denne artikkelen får du en oversikt over de viktigste partiene i den tyske valgkampen.
Sosialdemokratene:
Tilhengere ber Gerhard Schröder og utenriksminister Joschka Fischer fortsette under en kampanje i Berlin 15. september 2002. (Foto: Reuters/Arnd Wiegmann)
Det sosialdemokratiske parti (SPD) har vært et av de største og mest innflytelsesrike blant de sosialdemokratiske partiene i Europa i etterkrigstiden.
Partiet har stilt tre tyske forbundskanslere, Willy Brandt, Helmut Schmidt og Gerhard Schröder, og har spilt en viktig rolle i europeisk politisk debatt.
I det såkalte Bad Godesberg-programmet i 1959 gikk partiet bort fra sitt marxistiske tankegods – en beslutning som banet veg til de vesttyske regjeringskontorene.
I 1966 ble partiet med i en storkoalisjon sammen med kristeligdemokratene, og i 1969 ble Willy Brandt sosialdemokratenes første kansler.
Forbundskansler Gerhard Schröder og utenriksminister Joschka Fischer under et valgmøte For SPD og De grønne i Berlin 15. september. (Foto: Reuters/Tobias Schwarz)
Partiet satt ved makten helt frem til 1982, og kom altså tilbake – nå i et samlet Tyskland – etter valget i 1998.
I likhet med sine søsterpartier rundt om i Europa, har partiet de siste årene beveget seg gradvis bort fra sitt kollektive tankegods, med større vekt på individ, marked og personlig frihet.
Likevel har SPD, i større grad Labour i Storbritannia og andre sosialdemokratiske partier, beholdt en sterk binding til fagbevegelsen. Dette har blant annet gjort det vanskelig å få til reformer i arbeidsmarkedet – noe høyresiden mener er en viktig årsak til den høye arbeidsledigheten.
De tyske sosialdemokratene har også vært gjennom harde debatter når det gjelder bruk av tyske soldater i internasjonale militæraksjoner – noe som avspeiler seg i Gerhard Schröders klare nei til tysk deltakelse i en krig mot Irak.
Den kristeligdemokratiske union:
Ikke alle er like glade i Edmund Stoiber. På et valgmøte i Braunschweig 3. september måtte livvaktene beskytte ham da tilskuere kastet flasker mot utfordreren. (Foto: Reuters/Fabrizio Bensch)
Den kristeligdemokratiske unionen (CDU) har vært det viktigste partiet i tysk etterkrigshistorie.
Partiet hadde regjeringsmakten sammenhengende fra 1949, da forbundsrepublikken ble opprettet, og frem til 1969 (de tre siste årene i koalisjon med sosialdemokratene).
Og i 1982 kom partiet tilbake under Helmut Kohls ledelse, og ble sittende ved makten frem til 1998.
Under den legedariske Konrad Adenauers lange lederskap, fra 1949 til 1963, ble Vest-Tysklands plass i Europa fastlagt, med medlemskapet i NATO i 1955, og ikke minst – i EEC (dagens EU) i 1957.
Dette innebar et historisk brudd med tradisjonell europeisk storpolikk, der rivaliseringen mellom Tyskland og Frankrike hadde stått i sentrum.
Etterkrigstiden har derfor vært den lengste periode med fred i det vestlige Europa siden Julius Cesar var keiser i Romerriket.
Kristeligdemokratene forener de to store trosretningene i Tyskland – katolikker og protestanter. Partiets grunntanke er den såkalte "Soziale marktwirtschaft" – den sosiale markedsøkonomien – som har som mål å kombinere det frie marked med gode sosiale ordninger.
CDU og dets søsterparti, Den kristeligsosiale Union i Bayern (CSU), omtales vanligvis som unionspartiene, eller bare "Unionen".
Den kristeligsosiale union:
Den kristeligsosiale unionen (CSU) er bare representert i den sørligste av de tyske delstatene, Bayern.
Av historiske årsaker er den bayerske utgaven av Unionen beholdt som et eget parti, og "storesøster" CDU driver ingen politisk virksomhet her. Det betyr ikke at samarbeidet mellom de to er uten problemer, og CSU har stått for en mer sjåvinistisk og høyreorientert politikk enn sitt søsterparti.
Den mest markante skikkelsen i partiets historie er Franz Josef Strauss, som var ministerpresident (statsminister) i Bayern i en årrekke på 1970- og 80-tallet. Strauss var også Unionens kandidat som forbundskansler, men var for omstridt både i CDU og i den vesttyske befolkningen til å bli valgt.
Utfordreren ved valget den 22. september, Edmund Stoiber, er derfor den andre kanslerkandidat som kommer fra CSU.
Fridemokratene:
Partileder Guido Westerwelle i Fridemokratene på et valgmøte i Berlin 8. september 2002. (Foto: Reuters/Fabrizio Bensch)
Det fridemokratiske partiet (FDP) har i lange perioder av forbundsrepublikkens historie vært en slags "kingmaker" i tysk politikk. I kraft av sin posisjon "på vippen" mellom de to store, Unionen og SPD, har partiet innsatt og avsatt tyske ledere ved flere anledninger.
Partiet la i 1969 grunnlaget for at Vest-Tyskland fikk sin første sosialdemokratiske kansler (Willy Brandt), da de to partiene gikk sammen i en såkalt "sosial-liberal" koalisjon. Men 13 år senere skiftet FDP side, og dannet regjering sammen med Unionen, noe som førte til at Helmut Schmidt mistet makten og Helmut Kohl overtok som forbundskansler.
Siden da har Fridemokratene hatt kristelig-unionen som samarbeidspartner, men det kan endre seg etter årets valg. Partiets ledere har i hvert fall gjort det klart at de er åpne for å snakke med SPD også, dersom valgresultatet skulle gjøre det naturlig.
Fridemokratene er det mest frimarkedsorienterte partiet i Tyskland, og dets viktigste politiske mål er å reduserte det offentliges rolle både i økonomien og i samfunnet ellers. Partileder i årets valgkamp er Guido Westerwelle, som ble valgt på landsmøtet i mai i fjor.
De Grønne:
De Grønnes leder og utenriksminister Joscka Fischer på farten 3. september i Nuremberg. (Foto: Reuters/Michael Dalder)
De Grønne kom inn i Forbundsdagen for første gang i 1983, men falt ut igjen i 1990 etter en åpen og bitter strid innad i partiet.
Motsetningene mellom de to fløyene – Realos (pragmatikerne) og Fundis (idealistene) – raste i mange år, inntil førstnevnte seiret i første del av 1990-tallet. Det la grunnlaget for et solid "come-back" ved valget i 1994, da partiet kom tilbake i Forbundsdagen, og dannet regjering sammen med Gerhard Schröders sosialdemokrater.
De Grønnes leder Joscka Fischer ble utenriksminister i den nye rød-grønne regjeringen, og har de siste årene vært Tysklands klart mest populære politiker.
De Grønnes viktigste kampsaker de siste årene har vært nei til atomkraft, og økte miljøskatter. Partiet har også vært en pådriver for den klimapolitikken som er fastlagt i Kyoto-avtalen.
Den tradisjonelle motstanden mot bruk av tyske soldater i krig er derimot blitt dempet, og partiet har akseptert tysk deltakelse både på Balkan og i Afghanistan.
Partiet for demokratisk sosialisme
Partiet for demokratisk sosialisme (PDS) er en direkte etterfølger til det østtyske kommunistpartiet (SED). Men ledelsen i PDS hadde ingen nære bånd til DDR-ledelsen, og den kommunistiske ideologien er fjernet fra partiets program.
Til manges overraskelse har partiet beholdt, og til dels styrket, sin stilling i det drøye tiåret som er gått siden Berlin-murens fall.
Det skyldes i første rekke at mange tidligere DDR-borgere mener at PDS er det eneste partiet som viser respekt for de verdiene som tross alt fantes i det østtyske samfunnet. Det gav en oppslutning på nærmere 20 prosent av stemmene i det østlige Tyskland ved siste Forbundsdagsvalg i 1998.
Det er likevel usikkert om PDS kommer inn i den nye nasjonalforsamlingen, etter at partiets dyktige leder, Gregor Gysi, i sommer gikk av etter at det ble kjent at han hadde misbrukt bonuspoeng på flyreiser.
(NRK)
Tilrettelagt av Turid Røkke og Wilhelm Andreas Eilertsen
Fakta om Tyskland: |
---|
Forbundsrepublikken Tyskland ble opprettet 23. mai 1949, etter at den nye tyske grunnloven trådte i kraft. |
Det daværende Vest-Tyskland bestod av 11 delstater, Baden-Württemberg, Bayern, Berlin (vest), Bremen, Hamburg, Hessen, Niedersachsen, Nordrhein-Westfalen, Rheinland-Pfalz, Saarland og Schleswig-Holstein. |
Etter Berlin-murens fall i 1989 ble de fem østtyske delstatene Brandenburg, Meklenburg-Vorpommern, Sachsen-Anhalt og Thüringen innlemmet i den tyske Forbundsrepublikken, som dermed omfattet det samlede Tyskland. |
Samtidig ble Øst- og Vest-Berlin slått sammen til en delstat, og det forente Berlin ble landets hovedstad. |
Den tyske statens fremste representant er forbundspresidenten (p.t. Johannes Rau), men stillingen er av sermoniell art, og Tysklands reelle leder er landets regjeringssjef, forbundskansleren. Siden 1998 har Gerhard Schröder fra Det sosialdemokratiske partiet vært tysk kansler, og han stiller altså til gjenvalg den 22.september. Kansleren velges formelt av landets parlament, Forbundsdagen, ut fra sammensetningen etter valget. |
Andre viktige maktorganer i Tyskland er Forbundsrådet (Bundesrat), som består av representanter for de 16 delstatene, og Forfatningsdomstolen, som kan overprøve et parlamentsvedtak, dersom den mener det er i strid med landets forfatning. |
Det bor drøyt 82 millioner mennesker i Tyskland, derav nærmere 3,4 millioner i landets største by, Berlin. Andre storbyer er Hamburg, med 1,7 millioner og München med 1,2 millioner innbyggere. |
(Av Arnt Stefansen/NRK) |