Burmesisk hvisken blant bølgeblikk

Ukens korrespondentbrev er postlagt av avtroppende Asia-korrespondent Ole Torp.

Korrespondentbrevet i lyd:

Den unge kvinnen smiler til meg, stråler av glede mens hun forteller.

Hun har truffet Aung San Suu Kyi en gang, her i markedet i sentrum av Rangoon – det var en av de få gangene Burmas demokratiheltinne var fri fra husarrest og fengsel.

Stort sett har hun ellers sittet innsperret siden 1990, da partiet hennes, den Nasjonale Ligaen for Demokrati, vant valget i Burma og alle trodde det skulle bli bedre tider.

I stedet ble hun buret inne, mens generalene fortsatte å regjere, hardere, mer brutalt enn noensinne. Det er altså 20 år siden i år.

Regimet skyr journalister

Det er ikke ofte det kommer journalister hit. Militærmyndighetene liker ikke å vise seg frem, mistrives med at det skakkjørte Burma skaper overskrifter i internasjonal presse. Så de fleste journalister som interesserer seg for Burma, reiser inn under dekke av å være bare turister.

Men de fleste skjønner likevel at du er journalist.

Folk hvisker her, snakker ut av munnviken hvis du spør om noe «politisk», noe som kan, om så bare indirekte, oppfattes som kritikk av generalene. De som til sammen utgjør ett av verdens mest brutale militærregimer.

Under unntakslovene fra 1950-tallet, som fremdeles gjelder, kan man bli dømt til syv år i fengsel for å gi en utenlandsk journalist informasjon om selv de enkleste samfunnsforhold.

- Hun var her

Derfor snakker hun fort og lavt, den unge kvinnen på markedet. Hun ser seg om med raske øyekast, regner med at jeg er skygget. Radiomikrofonen min holder jeg skjødesløst på skakke, halvveis skjult, slik at ingen skal tro det er et intervju som foregår.

I stedet har jeg inngitt meg i forhandlinger om å kjøpe et maleri. Den unge kvinnen selger portrettmalerier av folk i etniske folkedrakter, en kvinne fra Shan-staten, en mann fra Karen. Og jeg spør: Du har ikke et maleri av Aung San Suu Kyi, da?

«For farlig», hvisker hun. «Altfor farlig». Hun ler en kort liten latter som liksom skal viske ut navnet, avfeie mitt spørsmål, nullstille samtalen, hvis noen spør, har den aldri funnet sted.

Men så sier hun, som om hun plutselig har funnet mot: «Hun var her en gang. I grønn kjole. Blomster i håret. »

«Men et maleri, har du ikke det? Av the Lady», som hun kjærlig kalles av alle burmesere, «har du ikke det», spør jeg igjen.

Hun svarer: «Du kan laste ned fotografier av henne fra Internett. Alle her gjør det. Men maleri? Nei. Det finnes malerier av henne som barn, som liten pike». «Men myndighetene», hun bokstaverer lynraskt på engelsk - the government - «har bestemt at det er forbudt å vise bilder som fremstiller henne som eldre enn maksimum ti år».

I husarrest

Så farlig er Aung San Suu Kyi for generalene, at ikke bare holder de henne innesperret i huset hennes der borte på University Road, de tør ikke la folket se bilder av henne en gang.

Kvinnen som omtales som Asias Mandela, hun som har vært så prinsippfast for demokrati og mot fascisme, at hun sa nei takk til generalene da de tilbød henne å reise ut av landet for å besøke sin kreftsyke mann på dødsleiet.

For hun visste at om hun reiste til England, ville de aldri latt henne komme tilbake.

Hun vant Nobels Fredspris i 1991, for sin «ikke-voldelige kamp for demokrati», som det her i komiteens begrunnelse. Men fremdeles er hun den eneste nålevende Nobelprisvinner som aldri har fått reise til Oslo og motta prisen.

«Hun er vår leder, men hun får ikke gjort noe for oss nå, for hun er fanget», sier den unge kvinnen i markedet.

Jeg motstår trangen til å se meg om, føler at jeg har tusen øyne i nakken. Sikkerhetshensynet til kvinnen foran meg gjør at jeg må avslutte samtalen. Det er mistenkelig at hun snakker så lenge med en utlending.

Slik er det blitt i Burma. Mistenksomhet og frykt – over alt. Burma er ett av verdens fattigste, mest vanstyrte land og også ett av de mest undertrykte, der systematiske brudd på menneskerettighetene er vel dokumentert.

Da den tidligere britiske kolonien vant sin uavhengighet i 1948, forresten under ledelse av Aung San, Aung San Suu Kyis far, var landet den viktigste risprodusenten i Asia. I dag kan Burma knapt nok fø seg selv, så skakkjørt er økonomien under generalene.

Bare deres egen økonomi er i orden. De velter seg luksus i sin egen nye hovedstad Nay Pyi Daw, utenfor syne for den utpinte befolkningen, mens en av Asias sterkeste armeer – en halv million mann under våpen – skjermer dem fra folkets raseri.

Likevel bobler dette raseri til overflaten noen ganger.

Safranrevolusjonen

Safranrevolusjonen kom høsten 2007. Da marsjerte buddhistiske munker over hele Burma. De krevde slutt på brutalisering og fattigdom, de krevde respekt for menneskeverd.

Svaret de fikk kom i form av maskingeværkuler, massearrestasjoner og tortur. Regimet, som nå kaller seg det statlige freds- og utviklingsråd, aksepterer ingen opposisjon.

Situasjonen var likedan i 1988. Da var det studentene som demonstrerte mot flere tiår med militær undertrykkelse.

Da hæren svarte, var med sånn kraft at leger og sykepleiere ved Rangoons største sykehus hengte opp et stort banner utenfor hvor de bønnfalt soldatene å slutte med å skyte.

Teksten var skrevet med pasientenes blod. Men soldatene avsluttet ikke nedslaktingen før minst 3000 lå døde.

Og nå lover militærregimet valg i Burma. Riktignok har de reservert en fjerdedel av plassene i det fremtidige parlament for seg selv, slik at de kan blokkere ethvert lovforslag de ikke liker.

Og de nye valglovene de har laget, er av en slik karakter at viktige nøkkelspillere ikke får delta. NLD, Aung San Suu Kyis parti, får ikke stille fordi det er ulovlig å stille til valg hvis man har tillitsvalgte i fengsel. Slik har generalene klart å splitte NLD.

På min reise i Burma nylig fant jeg tidligere NLD’ere som nærmest med gråten i halsen sa de ville delta i valget, for selv om det ikke blir perfekt, blir det i all fall et slags valg.

Og jeg møtte NLD’ere som steilt sa at de ikke kunne svikte Aung San Suu Kyi, at valget er en bløff, som bare er laget for å sikre generalene evig makt gjennom et skinnvalg.

Generalene tapte valget for tyve år siden. Det har de ikke tenkt å gjøre denne gangen. Det offisielle Norge ser positivt på dette valget.

Munkenes tristhet

Ingen munker stopper for å snakke i Rangoon nå, og jeg vil ikke presse meg på.

For tre år siden trodde vi i det lengste at hæren ikke ville kunne åpne ild mot munker i dette gjennom religiøse landet, men det gjorde de, som vi nå vet.

På markedet trekkes øynene mine mot et stort maleri. Det er noe avventende, noe sørgmodig ved personene i bildet. Det er seks munker, alle i mursteinsrøde kapper, de sitter uvirksomme på en trapp i en pagode. De to yngste, aller forrest, er malt med thanaka, sandaltre, i ansiktet som beskyttelse mot solen.

Kunstneren, Htun Aung Kyaw, lar ikke noen av dem smile.

Blikkene deres er innadvendte, og det er selvsagt mulig at jeg fantaserer, men det er en egen tristesse i maleriet som griper meg – akkurat her, akkurat nå -- mellom bølgeblikkskurene på markedet.

«Du skal få det rimelig», sier den unge kvinnen. «Det blir sikkert pent - hjemme hos deg. Et minne - fra Burma.»

- Ikke glem oss

Det er fire år siden jeg var her sist, og en annen burmeser jeg traff snakket til meg på samme underforståtte måte. Som om han ikke ville vite at jeg er journalist, men ville si noe viktig likevel.

Han kjørte meg rundt i Mandalay, den gamle kongebyen, og vi snakket gjennom munnviken, på vakt mot hverandre først, etter hvert tryggere.

Langs landeveien så vi en gruppe mennesker, kvinner og menn, som drev veiarbeid. En militærgrønn lastebil sto parkert like ved. To soldater holdt vakt.

«Bruk øynene dine», sa han. Ikke kameraet. «Se godt, se alt. Husk alt. Dette er slavearbeid.»

Litt senere, etter at han hadde kjørt meg til en poet jeg ville intervjue, hun gav meg sin siste diktsamling og minnet meg på at det ikke finnes ytringsfrihet i Burma, sa sjåføren at han er så fattig at konen ikke har råd til en sykkel og at barnet deres ikke har råd til skolegang.

«Fortell det også når du kommer hjem», sa han. «Ikke glem oss».

Visker vekk sporene

Det er ikke lett å glemme Burma, menneskene du treffer der, blikkene du får, enten de er mistenksomme eller søkende.

I immigrasjonen på flyplassen, fra politisoldaten i stram uniform. Fra landsbykvinnen som selger tomater. Fra de to småungene som du gir kulepennene dine, fordi det er en sånn ubeskrivelig stor skatt for dem.

Generalene har prøvd å lage et nytt Burma, der demokrati ikke skal gro, der fattigdom regjerer, der militær fascisme og militær rikdom hersker. De går grundig til verks.

Etter at opprøret i 1988 ble så blodig slått ned, ble selv kartene laget om.

Rangoon er blitt Yangon, og Burma er blitt Myanmar. De fleste av de gamle navnene var angliserte burmesiske navn. Generalene forsvarte navneskiftene med at de ville vaske vekk kolonialismen.

Men motivet lå nok dypere. Regimet vil skrive historien på nytt. Når et sted får nytt navn, forsvinner det gamle fra kartet, etter hvert også fra hukommelsen.

Kanskje forsvinner hendelser også, regimets forbrytelser.

Men de har forregnet seg. I et gammelt hus på University Road, under et tak som lekker og i en hage som er overgrodd, sitter Aung San Suu Kyi fremdeles og krever demokrati og menneskerettigheter.

Hennes navn klarer de ikke viske ut fra folkets bevissthet, heller ikke hennes krav.

«Hun besøkte markedet her en gang – i sin grønne kjole». Jeg hører de hvisker om det fremdeles - mellom bølgeblikkskurene.