Populistene er nede, men ikke slått

Det er kaotisk selv etter italienske mål. Etter et valg 4. mars som ikke gav noe parti eller allianse flertall, etter uker med forhandlinger og krevende politisk håndverk, virket Matteo Salvini og Luigi De Maio klare til å gi Europa noe helt nytt.

En regjering bestående utelukkende av populistiske partier. Lederne for det ytre høyre partiet Lega og sentrumspopulistene Femstjernersbevegelsen var blitt enige om en regjeringsplattform.

De hadde samlet seg om en statsminister i advokaten og jussprofessoren Giuseppe Conte. Det strandet da president Sergio Mattarella søndag kveld la ned et endelig veto mot forslaget til finansminister.

Den euro-kritiske 82 år gamle økonomen Paolo Savona var mer enn den sterke EU-tilhengeren Sergio Mattarella kunne tåle. Presidenten sa det rett ut: I hans øyne ville Paolo Savona virke destabiliserende på Italia og true hele den europeiske fellesvalutaen, euroen.

Luigi De Maio er illsint og mener Sergio Mattarella har gått utover den politisk nøytrale rollen grunnloven gir presidenten.

De Maio snakker om riksrett, men viktigere enn riksrett er tre spørsmål italienerne stiller seg selv:

1. Hvor lenge vil en interim bestående av teknokrater kunne styre før Italia går til valg på nytt?
2. Hva slags allianser vil vi se i et nyvalg?
3. Hvor stor forskjell vil Silvio Berlusconi kunne utgjøre i et valg hvor han selv kan stille?

Mye tyder på at president Sergio Mattarella nå vil forsøke å få på plass en regjering bestående av økonomer og teknokrater. Utenom sentrumvenstrepartiet, PD, er det ingen av de større partiene som støtter dette.

Derfor vil det neppe lykkes med mindre Mattarella samtidig også lanserer en dag eller en måned for et nyvalg, til sommeren eller ikke altfor langt ut på høsten,

Bak raseriet har både Matteo Salvini og Luigi De Maio nå en forsterket tro på seg selv. I valget 4. mars endte Salvinis parti som største parti på høyresiden, mens Femstjernersbevegelsen ble største enkelt parti.

Ingen hadde flertall, men etter uker med usikkerhet og tilsynelatende håpløse forhandlinger kom Salvini og De Maio til enighet på punkter hvor Lega og Femstjernersbevegelsen ikke stod for langt fra hverandre.

De viste en vilje til makt og kompromiss, og et politisk håndverk de kanskje ikke engang selv visste de mestret. De «opphevet tyngdeloven» i europeisk politikk og la frem en regjeringsplattform som vil gi:

• En langt strengere innvandrings- og asylpolitikk
• En økonomisk politikk som skulle føre til økt pengebruk og utfordre eurosonenes strenge budsjettregler
• En borgerlønn til alle som ikke er i arbeid på 700 euro i måneden

Alt dette mener Matteo Salvini og Luigi De Maio har styrket deres posisjon og troverdighet blant italienerne. De to lederne vil derfor heller ha et nyvalg i morgen enn i oktober.

Et avgjørende spørsmål er om Salvini også i nyvalg vil la Lega være del av en høyreallianse sammen med Silvio Berlusconi Forza Italia og partiet med fascistiske røtter, Fratelli d'Italia, ledet av Giorgia Meloni.

Fristilt vil Lega raskere kunne gå inn i en ny koalisjon og forhandlinger med Femstjernersbevegelsen, og på nytt vise at høyre-venstre aksen ikke er avgjørende.

Igjen kan tidligere statsminister Silvio Berlusconi være den som gjør utslaget. I valget 4. mars var Berlusconi forhindret i selv å være kandidat og han sa selv at dette var grunnen til Forza Italia ikke endte opp som største parti på høyresiden.

Klarer Berlusconi å vinne tilbake høyresiden kan tyngdekraften i italiensk politikk være gjenopprettet. Berlusconi er trolig tjent med at de går litt tid før italienerne igjen går til urnene.

Det er ingen grunn til å tvile på at president Sergio Mattarelle handlet tråd med egen samvittighet, overbevisning og innenfor det han selv mener er hans forpliktelse til å gi Italia et stabilt styre samt hegne om italienernes interesser.

Samtidig er det ingen tvil om at torpederingen av Femstjernesbevegelsens og Legas historiske regjeringsprosjekt er del av en maktkamp mellom etablerte politiske klassen som Sergio Mattarella er del av, og utfordrere på som denne politiske eliten ikke helt klarer å forstå, plassere eller håndtere.

Den politiske klassen er en elite som har bolig både i Roma og Brussel, og som nå vil forsøke å kjøpe seg tid. Italia er EUs tredje største økonomi etter Brexit og en av EUs grunnleggere.

Kampen om Italia er sentral for kampen om EU som et felles europeisk prosjekt.