Sverige har hatt sin maktutredning, og der skriver utrederne Peterson og Carlberg i boka "Makt over tanken" at det er viktigere å ha kontrollen over det kognitive enn det affektive. Det er viktigere å kontrollere "er", formidle fortellingene, enn å styre "bør", fortelle hvordan alt egentlig burde ha vært. I dette "er" får vi som er lesere, lyttere og seere de trusler, perspektiv og muligheter som finnes.
Legitim makt
Mediene har en legitim makt i samfunnet – og bør ha det. Ut fra det har redaksjonene fått utstrakt tillit gjennom kildevern og økonomisk støtte ved moms-fritaket.
Mediene stiller altså i en særstilling overfor samfunnets myndigheter, både rettslig og økonomisk, for at de skal kunne gjennomføre sin samfunnsoppgave.
Men alle vet også at det samler seg mye i maktens bakgårder, makt som er illegitim og kanskje uønsket, og i skyggene kan den illegitime makten bli mer innflytelsesrik enn det som synes på fasaden.
Fordi de har makt, utvikler det seg en kultur rundt mediene som er spesifikk for redaksjonene, og som har betydning for konskvensene av det som sies, skrives og vises. Denne kulturen kalles vinkling. En sak uten fokus er død på desken.
Markedsinteresser
Når fem av landets største aviser - Aftenposten, Fædrelandsvennen, Adresseavisen, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad - forhandler om å fusjonere og bli Media Norge, er det markedsavdelingenes interesser som fører an, ikke de redaksjonelle.
Det kunne ha vært mange redaksjonelle begrunnelser for å fusjonere, for norske avisredaksjoner er små og kunnskapsnivået lavt i forhold til de politiske, økonomiske og kulturelle enheter som de skal informere om, kommentere og granske. Men Media Norge er ikke laget med tanke på at journalistikken skal bli bedre. Det er ikke de redaksjonelle ledere som er drivende.
Fusjonen Media Norge kan likevel få betydning for pressens journalistiske vinkling. Selve samfunnsoppdraget - den svenske Riksdagen sa i et vedtak fra 1975 at pressen gjennom informasjon, kommentar og granskning har et samfunnsoppdrag - kan bli undergravd, hvis det noen kaller mediemekanikk med sine skarpe vinklinger og klappjakter erstatter uavhengig journalistikk.
Hvis mediene blir ren butikk, og journalistikk blir mediemekanikk, blir redaksjonelt arbeid likt det som gjøres på en bensinstasjon. Da har journalistikken mistet sin samfunnsfunksjon og all sin legitimitet.
Vinkling gir makt
Mediene vil ofte være de første som forteller om det som skjer, og formidler det som blir ditt førsteinntrykk som leser, lytter eller seer. På den måten har de makt over din kognitive virkelighet. Vinkling gir makt på grunn av førsteinntrykket. Førsteinntrykket er som et fingeravtrykk. Det skal mye kirurgi til for å fjerne det opprinnelige preget.
Fram til 1980 var det uvanlig å tenke på aviser som forretning i Norge. Norske aviser ble opprettet som partiorganer. De var en viktig del av den nasjonale mobiliseringen på slutten av 1800-tallet, først for partiene Høire og Venstre, deretter også Arbeiderpartiet - og det var ofte flere aviser med forskjellig politisk farge på hvert sted. Pressefolk kalte det "vår differensierte presse".
Pressestøtten ble vedtatt i Stortinget 1969 – og var da en verneplan for Arbeiderpartiets aviser. Etter hvert forsvant en del av partiets aviser likevel.
Så ble det nedsatt et Dagspresseutvalg som leverte en innstilling i mai 1992. Der hadde de innført en ny kategori: de riksspredte meningsbærende aviser. Her sier faktisk Dagspressutvalget av 1992 at noen medier viktigere enn andre. Det ble godtatt den gangen. Siden er forskjellen mellom meningsbærende medier og "de andre" blitt større - og alvorligere.
Det journalistiske imperativ
Det journalistiske imperativ - informasjon, kommentar, gransking - har siden 1980 kommet på defensiven overfor den forretningsmessige siden som satser på annonser og salg, og det journalistiske fokus er blitt snevert.
I seg selv er dette banal innsikt. Men konsekvensene er store. Det som før var førstesidesaker, er blitt notiser, og notiser er blitt førstesideoppslag. Mest iøynefallende gjelder dette utenrikssaker, som er blitt mer og mer usynlige i løpet av de siste tretti årene, og kriminalstoff som har fått førsteprioritet.
Det har også preget innholdet innenfor de journalistiske sjangrene. Symbolsk ladede verdispørsmål er nesten fraværende. Her sto den politiske presse, med sitt blikk på verden, langt sterkere enn de markedsorienterte mediene i dag, som med sin du-orientering retter seg inn på det private, enten det gjelder økonomi eller politikk, og har fått en skremmende stor dødvinkel, om vi fortsatt skal holde fast ved at det er informasjon, kommentar og gransking som gir mediene mening i samfunnet. Det viktigste er blitt den form for oppmerksomhet som gir salg, ikke vesentlighet i innhold.
Uvitenhet
Mediene bidrar til det Maurice Halbwachs kaller vårt kollektive minne. Det fokus mediene setter på saker, blir førende for meninger og holdninger. Når dødvinkelen blir stor, blir også uvitenheten stor.
Det går an å følge opp halmstrået som ble kastet ut av Dagspresseutvalget i 1992 og skjerpe kravet om at medier som får momsfritak og pressestøtte, skal være meningsbærende. Da vil det ikke bli fullt så enkelt å tenke på medier som varer.
Men det viktigste må være å satse på journalistutdanning på en helt annen måte enn nå. Utdanningsmiljøene for journalister i Norge er uanselige, hvis vi skal jamnføre oss med land vi liker å sammenligne oss med. Et sted bør det bygges opp en vitenskapelig høgskole eller medieuniversitet som kan forankre journalistikk som profesjon. Det er flere årsaker til at journalistutdanningen i Norge havnet i ei bakevje da høyskoler og universiteter ble bygd ut i 1960-åra, men det gjorde den.
Det er ikke markedskreftene som alene har ansvaret når dødvinkelen blir så stor at medienes legitimitet blir tvilsom.
