NRK Meny
Normal

Liket i kjelleren som ingen vil snakke om

For de fleste israelske kandidatene til Knesset er okkupasjonen av Øst-Jerusalem, Vestbredden, Golanhøydene og beleiringen av Gazastripen som en plagsom onkel i et familiebryllup. Alle vil unngå «onkelen» fordi de fleste velgerne verken er opptatt av palestinernes situasjon eller mangelen på en fredelig løsning.

Palestinere nær Ramallah

Palestinere kastet stein mot israelske soldater under en demonsrtrasjon i landsbyen Budrus, vest for Ramallah, fredag 18. januar. Palestinerne forbereder seg på en ny høyreorientert regjering i Israel etter valget 22. januar.

Foto: ABBAS MOMANI / AFP

Odd Karsten Tveit - Analyse
Foto: NRK

Ved flere tidligere israelske valg var Israels okkupasjon av arabiske områder et hett tema.

I valgkampen i 1992 lovet Yitzhak Rabin å redusere bevilgninger til jødiske kolonier for å kunne skape fred med palestinerne. Han vant.

Da Ehud Barak ble statsminister i 1999 hadde han lovet å trekke israelske styrker ut av det okkuperte Sør-Libanon, og sette i gang sluttforhandlinger med palestinerne.

I 2001 ga statsministerkandidat Ariel Sharon velgerne løfte om at han skulle få slutt på den såkalte Al-Aqsa intifadaen, og i valgkampen i 2006 la Ehud Olmert fram forslag om en israelsk retrett fra Vestbredden som en oppfølging av retretten fra Gazastripen året før. Valgflesket harsknet raskt.

Bare ett stort parti

I den pågående valgkampen har ytterst få politikere forholdt seg til den «plagsomme onkelen», og snakket om okkupasjonen og «fredsprosessen».

Mangel på debatt skyldes først og fremst at bare en av de fem største partilistene – Likud Beitenu – han mulighet til å få mer enn 25 prosent av stemmene.

Listetoppen, statsminister Benjamin Netanyahu har ikke hatt stort annet budskap enn å be velgerne gi ham ny tillit.

Sosiale og økonomiske spørsmål

Det israelske Arbeiderpartiet, som hevder å være “fredsprosessens” jordmor, har valgt å sette sosiale og økonomiske spørsmål i sentrum.

Partilederen, Shelly Yachimovich forsøker å få liv i protestbevegelsene som skapte røre i 2011. Protestene kom fordi israelerne klaget på at det var for dyrt å leve, ikke på grunn av Israels okkupasjonspolitikk.

Lederen for Yesh Atid – Det er en framtid – Yair Lapid appellerer til middelklassen og lover dem lettere adgang til høyere utdannelse. Han vil også ha slutt på at de ultra-ortodokse israelske jødene slipper militærtjeneste.

Fire-punkts fredsplan

Det venstreorienterte partiet Meretz har også gjemt “fredsprosessen” i bakgården, selv om partiledelsen har lagt fram en fire-punkts fredsplan med løfte om å anerkjenne en palestinsk stat.

Velgerne lokkes først og fremst med løfte om at en stemme til Meretz er en stemme mot Netanyahus regjering.

Tidligere utenriksminister Tzipi Livni, i det nye partiet Hatnua – Bevegelsen – kjemper om stemmene blant sekulære israelske sionister i sentrum.

Hun er den nesten den eneste som snakker om at det er viktig å få i gang sluttforhandlinger med palestinerne.

Samtidig virker Livni rede til å delta i en høyreorientert israelsk koalisjonsregjering som ikke har tenkt å la palestinerne få sin egen stat på Gazastripen og Vestbredden med Øst-Jerusalem som hovedstad.

Vil annektere store deler av Vestbredden

Den nye stjernen på Israels politiske himmel, Naftali Bennett, som leder det nye partiet, Habayt HaYehudi – Det jødiske hjemmet – er også rede til å gå inne i den nye regjeringen.

Han vil at over 61 prosent av den okkuperte Vestbredden skal annekteres – innlemmes i Israel. Dette er det såkalte C-området som fullt og helt er under Israels kontroll.

I resten av Vestbredden, de såkalte A- og B-områdene, har de palestinske selvstyremyndighetene delvis kontroll.

Bryr seg ikke om å stemme

Flere små partier som stiller lister til valg representerer Israels palestinske minoritet. Dette er eldre menn og kvinner, og etterkommerne av de 160 000 palestinerne som klarte å klore seg fast i Israel i 1948.

Men partiene har liten eller ingen innflytelse på israelsk politikk. I dag utgjør de palestinske israelerne 20 prosent av en befolkning på 7,8 millioner.

Men partiene har så liten innflytelse på valget at en betydelig del av de israelske palestinerne ikke engang bryr seg om å stemme.

Frykter represalier

Det at «fredsprosessen» nesten er borte fra valgkampen betyr ikke at konflikten med palestinerne vil forsvinne. I stedet for å snakke om okkupasjonen som «den plagsomme onkelen» er det bedre å beskrive den som et illeluktende lik i det israelske samfunns kjeller.

Alle ser vekk og holder for nesen. Mye tyder på at en ny israelsk regjering vil gjøre det samme så lenge palestinerne under okkupasjon forholder seg rolige og ikke rører på seg.

Det palestinske lederskapet tør ikke annet enn å følge valgkampen fra sidelinjen uten å komme med politiske utspill av frykt for represalier.

Israel har allerede straffet selvstyremyndighetene fordi Palestina søkte og ble akseptert som observatørstat i FN i fjor høst. Nå holder israelerne tilbake flere hundre millioner dollar som de skylder palestinerne.

Ifølge en avtale fra 1994 skal Israel betale palestinerne rundt 100 millioner dollar toll og avgifter i måneden. Dette er penger Israel krever inn på vegne av selvstyremyndighetene.

Pengene er nødvendige for å holde liv i det palestinske selvstyreapparatet. Nå er regjeringen nærmest bankerott. Offentlige ansatte har ikke fått lønn siden november.

De palestinske selvstyremyndighetene frykter det verste etter valget den 22. januar.

Deres eneste håp er Netanyahu ikke skal bli helt avhengig av den ekstreme høyresiden, men bygger en regjering sammen med sentrumspartiene. Hvis nær fortid blir prolog for årene som kommer, vil Netanyahu som ny statsminister uansett forsøke å forhindre at enkelte andre partier får for stor makt i koalisjonsregjeringen.

Men uansett hvordan mandatfordelingen blir, ser det ut som om Israels politiske kurs vil fortsette mot nye konfrontasjoner, både med palestinerne og det internasjonale samfunn.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt