Maryana ble fengslet i Ukraina: – Hvor er søsteren min?

De er usynlige ofre i Russlands krig mot Ukraina.

Mer enn 20.000 sivile ukrainere er i russisk fangenskap, hevder ukrainske myndigheter.

Utenfor en russisk militærbase ved Mariupol, satt Alina Chechelyuk i åtte dager og ventet på storesøster Maryana.

– Hvor er søsteren min? spør Alina Chechelyuk i fortvilelse.

Det hun ikke visste da, var at Maryana allerede var sendt til en straffeleir i Donetsk.

De eneste livstegnene som er igjen av 23-åringen Maryana, er et bilde tatt av et nyhetsbyrå og en 30 sekunder lang telefonsamtale.

Advarte familien

23. februar: Én dag før Russlands fullskala invasjon starter, ringer Maryana hjem til familien. Mer enn 100.000 russiske soldater står nå parat på grensen.

Maryana, en ung politibetjent, har fått ordre om å evakuere hjembyen sin Mariupol, til Dnipro. På telefon med moren, ber Maryana familien om å forlate byen.

Bestemt på å bli med familien sin, går 23-åringen og leverer inn politiskiltet sitt.

Men familien forstår ikke alvoret. At det skal bli en fullskala krig i hjemlandet, høres helt fjernt ut.

– 23. februar gikk vi til sengs uten frykt i kroppen, sier Vitaly.

24. februar, klokken fem om morgenen, våkner familien brått. Utenfor regner russiske missiler ned over byen.

Angrepet på Mariupol er i gang.

Tilflukt i Azovstal

Etter eksakt en måned med krig, sitter familien fortsatt fast i Mariupol.

25. mars mister jentene og foreldrene hverandre. Vitaly og Natalya bestemmer seg for bli i et Mariupol under angrep, i håp om å finne barna sine.

Vitaly har vanskelig for å samle ordene, men sier til slutt:

– Konen min oppholdt seg i en kjeller, hvor vi søkte tilflukt. Da angrepene stanset, løp jeg ut for å se etter barna mine.

Også søstrene sitter fast i byen.

– Det var forferdelig. Vi byttet bomberom tre ganger. Lyden av fly på himmelen var overalt – og lyden av missileksplosjoner og lyden av klasebomber også, forteller lillesøster Alina.

I kaoset søker søstrene tilflukt i stålverket Azovstal, sammen med flere hundre sivile og ukrainske soldater.

Stålverkets bunkere skulle tåle atombomber, ble det sagt. Men rundt Anila og Maryana har veggene begynt å slå sprekker.

Så, etter syv dager under konstant angrep, forhandler FN frem en avtale om en humanitær korridor for de sivile i Azovstal.

Maryana og Alina er blant de første hundre som evakueres.

Filtreringsleiren i Bezimenne

1. mai: Klokken er ni om morgenen når den første gruppen sivile forlater stålverket. Søstrene er i denne puljen.

– Vi gikk gjennom områder full av miner på egen hånd. Vi gikk rundt fem kilometer før vi så bussene, forteller Alina.

De evakuerte møtes av russiske soldater – i følge med Røde Kors og FN.

– Vi ble fortalt at vi skulle til ukrainsk-kontrollerte Zaporizjzja, men vi endte opp i Bezimenne, fortsetter Alina.

Bezimenne, som ligger rundt 25 kilometer øst for Mariupol, har lenge vært okkupert av russisk støttede separatister.

I et russisk anlegg, sjekkes samtlige av ukrainerne som evakuerte Azovstal.

Her tas også de siste bildene av Maryana. Ikledd en grønn parkas og med den ene hånden foldet ned i lommen, blir 23-åringen, og lillesøsteren i beige, geleidet inn i teltleiren.

Det er i Bezimenne at soldatene får vite at Maryana er tidligere politibetjent, forteller lillesøster Alina. Hun ser soldater ta Maryana ut av køen, før de returnerer til teltleiren.

– Hvor er søsteren min? spør Alina i fortvilelse.

Alina får til svar at storesøsteren vil bli klarert innen et par dager, så hun bestemmer seg for å bli. De neste syv dagene spør hun vaktene om de vet hvor søsteren er.

Men ingen av vaktene har noe svar.

– På dag åtte lånte jeg telefonen til en russisk soldat og ringte mamma og pappa:

– Jeg ba dem om å ta meg med hjem, for noen hadde tatt Maryana og de truet meg med å plassere meg i barnehjem om jeg ikke ble hentet.

Foreldrene Vitaly og Natalya reiser til Bezimenne med en gang. Men der finner de kun deres yngste datter.

Hvor er Maryana?

– Hørte dere noe fra Maryana etter 1. mai 2022?

– Nope, svarer Alina.

Nei, legger moren til, ikke siden de mottok en telefon fra Maryana den 7. august 2022 fra Olenivka i Donetsk. Samtalen varte kun i 30 sekunder, sier Natalya:

– Det var mye vi ville spørre henne om, men det fantes ikke tid.

Foreldrene har kontaktet Røde Kors, ukrainske myndigheter og russiske myndigheter, men utover at datteren er registrert som fange, er det lite informasjon å få.

Ved jevne mellomrom får de derimot høre fra andre ukrainske kvinner som har oppholdt seg i samme fengsel som Maryana. En av dem kunne fortelle at 23-åringen har sonet to måneder i en «straffecelle».

En annen forteller at Maryana så anorektisk ut og hadde sorte ringer under øynene, sist de så hverandre.

Det eneste foreldrene kan håpe på nå, er at Maryana nå blir et forhandlingskort, ved en eventuell fangeutveksling. Og det vekker håp hos familien som nekter å stanse leteaksjonen før de er gjenforent med sin eldste datter.