Hopp til innhold

Giulia (34) har ikke råd til å stifte familie

I 2011 har stadig flere europeere mistet troen på fremtiden på et kontinent i krise. Noen er kastet på gata, andre har ikke råd til å få barn.

Giulia Labbate, italiensk sosiolog

PRISBELØNNET OG ARBEIDSLEDIG: Italienske Giulia Labbate, prisbelønnet migrasjonsforsker, forfatter, samfunnsekspert og sosiolog, er arbeidsledig. Akkurat som sine forskningsobjekter.

Foto: NRK

Hege Moe Eriksen, Europa
Foto: NRK

Ukens korrespondentbrev er postlagt i et kriserammet Europa.

Hun hadde knallblå øyeskygge. Håret var strøket stramt bakover. Det korte miniskjørtet ble holdt oppe av et tynt naglebelte. Føttene var stukket nedi tunge, svarte boots.

Hun het Giulia, og et øyeblikk var jeg usikker på om jeg var kommet rett.

Men tvilen forsvant da hun begynte å snakke. Giulia Labbate. Forfatter, forsker, prisbelønnet samfunnsekspert og sosiolog. Veltalende, engasjert og lynende intelligent.

Toppforsker uten fast jobb

Hennes tese om ungdomsmigrasjon og arbeidsledighet var æret med forskningspris og heder av universitetet i Roma. Men tross anerkjennelsen, var Guilia i samme båt som sine arbeidsledige forskningsobjekter.

Hun tok imot oss i sin lille leilighet utenfor sentrum av Roma. Foreldrene var på besøk og hørte med interesse på reportasjen vi skulle lage om krisen i Italia, om arbeidsledigheten blant landets ungdom, og om hvordan den stolte kulturnasjonen var tvunget i kne av en tung bør av statsgjeld.

Saken fortsetter under bildet

Giulia Labate, italiensk sosiolog, i samtale med Hege Moe Eriksen

128 KRONER I PENSJON: – Jeg har regnet ut hva jeg kommer til å tjene i pensjon, sa Giulia. Det var 16 euro i måneden. 128 kroner.

Foto: NRK

Giulia viste oss bøkene sine.

Etter syv år som forsker ved universitetet i Roma, hadde hun fortsatt ikke fast jobb. Etter syv år var hun fortsatt en løsarbeider uten rettigheter.

– Ikke råd til familie

Deler av året jobbet hun på forskningsprosjekter, resten var hun arbeidsledig. Slik er universitetets ansettelsespolitikk for unge mennesker.

– Jeg har regnet ut hva jeg kommer til å tjene i pensjon, sa Giulia. Det var 16 euro i måneden. 128 kroner.

Men det verste for Giulia var ikke frykten for en tøff alderdom. Den største forsakelsen følte hun her og nå.

– Det verste er at jeg ikke har råd til å få en familie, at jeg har ikke råd til å tenke på barn. Jeg er 34 år, men jeg kan ikke tillate meg å stifte familie, sa hun.

Saken fortsetter under bildet

smørkrise

SMØRKRISE: Sjelden har gapet mellom oljesjeikene i nord og de kriserammede i sør vært større enn da Norge en periode har opplevd smørmangel.

Foto: Junge, Heiko / SCANPIX

Trendy med tre barn i Norge

Det er en høy pris som Sør-Europas unge betaler for krisa. En virkelighet fjern fra den norske. Hjemme er mange av mine venner i ferd med å få barn nummer tre. Tre er blitt trendy. Vi kan alt, klarer alt og får alt. Karriere, familie og nydelige hjem som vi bruker hundretusenvis av kroner på å innrede.

– Hvordan er Norge berørt av finanskrisa?

Det var min tsjekkiske korrespondentkollega, Eva, som spurte. Vi satt i bilen hennes på vei hjem fra Liège etter at ha dekket det grufulle granatangrepet som brått drepte tre mennesker og såret over 100 denne uken.

– Vi er ikke berørt, svarte jeg.

– Merker dere ingenting? spurte hun overrasket.

Saken fortsetter under bildet

Demonstranter i sammenstøt med opprørspoliti i Aten 15. juni 2011

URO I ATEN: Det har vært store demonstrasjoner mot den greske regjeringens sparetiltak i år. Her er demonstranter i sammenstøt med opprørspoliti i Aten 15. juni 2011.

Foto: ARIS MESSINIS / Afp

Smørkrise

Og jeg svarte som sant var at den eneste krisa Norge merker for tiden er en prekær mangel på smør, noe som tross alt er ganske kjedelig nå rett før jul med tanke på julebakst og etegilde.

Eva og fotografen hennes kvakk til. Smørkrise? Det hadde de ikke hørt om.

– Butikkene er blitt tomme på grunn av en ny lavkarbodiett, forklarte jeg.

Og ble plutselig flau. For sjelden har Norge vært så i utakt med resten av Europa. Sjelden har gapet mellom oljesjeikene i nord og de kriserammede i sør vært større.

Som Europa-korrespondent har jeg i hele høst følt meg som en reisende i gjeldskrise. En uke i Italia, den neste i Spania, så Hellas, så tilbake til Italia igjen. En runddans i en krise som ingen ende tar. Den har smittet fra konkurstruede Hellas til Spania og Italia. Nå er det hele eurosonen, inkludert Paris og Berlin, som er ført til kanten av stupet.

Saken fortsetter under bildet

Demonstranter i en ungdomsprotest i Madrid 5. august 2011

USIKKER FREMTID FOR DE UNGE: Spanjoler fra 15M-bevegelsen demonstrerer mot europeiske ledere i Madrid 5. august 2011. Mange unge europeere går en usikker fremtid i møte.

Foto: SERGIO PEREZ / Reuters

Det store alvoret

Markedene er nervøse, rapporterer vi. Investorer har mistet tilliten. Aksjemarkedene stuper. Lånerenta stiger. Økonomien i Europa er på vei inn i en ny resesjon. Riktignok en mild en sammenlignet med finanskrisa i 2008.

Men i høst har jeg sett at gjeldskrisa i Europa handler om mer enn banker og aksjekurser. Den handler ikke bare om røde tall i budsjettene og bankmarkeder som holder på å tørke opp. Den er langt mer alvorlig. Så alvorlig at vi kanskje ikke har sett de virkelige konsekvensene av den ennå.

For hva betyr det for et land, at nesten halvparten av nasjonens unge er parkert i arbeidsledighet, slik tilfelle er for Hellas? Hva betyr det at unge i Italia forteller at de har mistet drømmen om framtida? Troen på at de kan utrette store ting. Hva betyr det for EUs fjerde største økonomi, Spania, at fem millioner borgere, i alt 22 prosent av hele befolkningen, er uten jobb?

Hva betyr det for demokratiet at folkets mening er blitt en hemsko og en trussel mot effektiv styring? Og hva betyr det for EU at samhold og solidaritet nå slår sprekker mellom medlemslandene?

Saken fortsetter under bildet

Ett av gjeldskrisens ansikter i Italia

UFØR: «Ufør og arbeidsledig, jeg har ingen uførepensjon, i august 2012 mister jeg alderspensjonen», står det på plakaten til denne mannen i Milan 12. desember.

Foto: Luca Bruno / Ap

Spanjoler kastes på gata

En kald morgen i november i Madrid opplevde jeg krisas mest uverdige ansikt. Skodda lå over Spanias hovedstad, det var bitende kaldt. Langs veien var det rader med høyblokker på begge kanter.

I en liten leilighet i tredje etasje bodde Azucena på 29 år, sammen med mor, bestemor og sine tre små barn. En familie med tre sterke kvinner. Bestemor Tomasa var pensjonist med et langt liv i arbeid bak seg. Mor Rosa Maria var kokk, men det siste året sykemeldt på grunn av en skade i skulderen. Azucena selv var arbeidsledig.

Trygden de tre kvinnene hadde til sammen, rakk ikke lenger til å dekke husleien. Idag skulle de kastes på gaten. Tre kvinner og tre små barn på tre og et halvt, to og ett år.

Azucenas skjebne deles av mange. Halvannen million familier i Spania har fått rettslig ordre om utkastelse. Deres historie er ofte den samme. Med kollapsen i spansk økonomi har de mistet jobbene sine og klarer ikke lenger nedbetale lånet de har på huset.

I Madrid har naboer nå begynt å protestere hver gang en familie kastes på dør. Det skjer daglig. Etter finanskrisa i 2008 har rundt 400 000 familier mistet hjemmene sine i Spania.

Denne morgenen lenket 50 naboer seg til inngangen, mens et like stort antall opprørspoliti gikk løs på dem for å få dem fjernet. Midt i bruduljene ble Azucenas tre små barn smuglet ut for å dra til barnehagen.

Saken fortsetter under videoen

Video 2011

KLIKK FOR Å SE VIDEO: I Spania har mange familier hatt problemer med å betale gjelda i år. Derfor blir de kastet på gata.

«Det er et problem»

Det hele var som en tragisk forestilling ingen egentlig ville spille i, som om den spanske velferdsstaten gikk i oppløsning foran øynene våre. For hvor er verdigheten til en stat som ser seg nødt til å kaste ut små barn på gata med makt?

Barske politibetjenter i skuddsikre vester sto med skam i blikket og så barna bli fjernet, vel vitende om at døren til hjemmet deres ville bli blokkert straks de var ute. Jeg spurte en av politibetjentene som holdt vakt om dette var noe de måtte gjøre oftere enn før. Han nikket oppgitt.

– Før ble husutkastelse gjort av to politimenn. Nå må vi være 50 stykker for å gjøre jobben på grunn av alle protestene, forklarte han.

– Men hvordan er det mulig at barn kastes på gata uten at noen skaffer dem tak over hodet, spurte jeg.

– Det er et problem, svarte politibetjenten kort. Men det er ikke min oppgave å kommentere det nå.

– Det er regjeringens skyld, sa en kvinnelig taxisjåfør jeg satt på med. Hun banket hånda i rattet for å understreke alvoret. De fleste spanjoler gir politikerne skylden for landets økonomiske misere.

Kan det snu i 2012?

Spania er et land jeg kjenner godt og jeg har selv bodd der i flere år. Men aldri har jeg opplevd så mye sinne og frustrasjon blant spanjoler. Og aldri har jeg som journalist opplevd at vanlige mennesker begynner å gråte foran åpent kamera.

Men det skjedde nå. En jente sto plutselig og hulket foran oss. Hun var advokat i arbeidsrett. 33 år, skilt og bodde hos foreldrene sine. I motsetning til mange av vennene hennes, kunne hun som advokat ikke reise utenlands med håp om å få jobb. Hun var fanget. Og et enkelt spørsmål om hvordan hun så på krisa i Spania, fikk tårene til å strømme. Hun gråt over sine tapte muligheter og en tapt fremtid.

Dette er årets siste korrespondentbrev fra Brussel. Et brev fra et kontinent i krise. Og jeg lurer på om neste år vil ha kraft i seg til å bli et vendepunkt mot noe bedre? Vil 2012 bli året da Europa jobbet seg ut av den verste krisa som har rammet siden andre verdenskrig?

Mange håper det, men få tror det er realistisk. De fleste regner med at bunnen ennå ikke er nådd. Eurosonens økonomi er nå i en mild nedgangstid, og sjansen er stor for at den fortsetter inn i året som kommer. Uansett har europeere lite annet i vente enn mer sparing og flere kutt.

Saken fortsetter under bildet

Tomasa Morcillo Loranca

Azucenas bestemor og barn må finne seg et annet sted å bo når de blir kastet ut av leiligheten deres.

Foto: Bram Verbeke / NRK

– Barna er redningen

Jeg har holdt kontakten med Azucena etter at de ble kastet ut. De tre kvinnene har nå okkupert en tom leilighet i nærheten av der hvor de bodde. I Madrid finnes det hele bygårder som nå er befolket med husløse.

Azucena forteller meg at hun er motløs. Bestemor Tomasa har mistet livsgnisten. Moren, Rosa Maria, har fått dårlige nerver. Barna merker at de voksne er nervøse. Men ellers er det for små til å forstå dramaet som familien deres gjengår.

Azucena leter desperat etter jobb, men foreløpig uten hell.

– Barna er den eneste grunnen til at jeg ikke knekker sammen, sa hun på telefon fra Madrid.

Og snart er det jul.

SISTE NYTT

Siste nytt

Sanna Marin: – Har tatt narkotest

Finlands statsminister er under hardt press. En ny video av henne som danser tett med en mann på en nattklubb har kommet frem.