Libya: Regimeendring er målet

Flyene fra den internasjonale koalisjonen, i praksis et fåtall villige NATO-land, skulle beskytte sivilbefolkningen. Men under lå forventningen om at luftangrepene i kombinasjon med det libyske opprøret på bakken skulle presse Gaddafi til å gå.

Det har ikke skjedd. Selv Tyrkia, som lenge opprettholdt den direkte kontakten med regimet i Tripoli, stiller seg nå bak anerkjennelsen av Det nasjonale overgangsrådet som Libyas rettmessige regjerende myndighet.

Les: USA og kontaktgruppen anerkjenner opprørerne i Libya

Spark til Norge

FNs spesialutsending, Abdel Ilah al-Khatib skal i følge Italias utenriksminister heretter være den eneste som opererer som mellommann mellom overgangsrådet i Benghazi og regimet i Tripoli.

Alle forsøk på hemmelige samtaler for å få en slutt på konflikten er kontraproduktive, sa utenriksminister Frattini, i et tydelig spark til Frankrike og andre – inkludert Norge – som har forsøkt seg på hemmelig megling.

Det innebærer også at Den afrikanske union er i praksis parkert på sidelinjen. Internt i AU har det vært uenighet om Gaddafis avgang skulle være en absolutt forutsetning for en fredsløsning. De afrikanske meglingsforsøkene har da heller aldri fått den nødvendige støtten fra NATO-landene som skal til for å lykkes.

Det skulle bli annerledes, men ble som før – når de store i vest er innblandet, må de mest berørte finne seg i observatørrollen.

Desperat behov for penger

Hvorfor er det først nå, på dette fjerde møtet i kontaktgruppen og etter fire måneder med bombing, at målsettingen, nemlig regimeendring, blir klinkende klar?

For det første er det opplagt for alle at de libyske opprørerne ikke er en partner en kan stole på som vil klare jobben på bakken. Riktignok har de tatt kontroll over flere mindre byer i det vestlige Libya nå i sommer, men offensiven der er dårlig koordinert, og det blir stadig klarere at overgangsrådet i Benghazi ikke er i stand til å lede en militær offensiv mot hovedstaden Tripoli. Behovet for en politisk løsning er akutt.

For det andre, og kanskje det aller viktigste; Overgangsrådet har et desperat behov for penger, men dette er jo midler som tilhører den libyske staten.

Ved å anerkjenne Det nasjonale overgangsrådet som den eneste rettmessige regjerende myndighet, blir det mulig for USA og andre land å utbetale deler av pengene som nå står frosset i utenlandske finansinstitusjoner.

USA ikke lenger med

Endelig er det nå klinkende klart at USA ikke ønsker å involvere seg mer militært.

Forrige fredag ble det flertall i Representantenes hus for et forbud mot bruk av budsjettmidler til trening og militært utstyr til de libyske opprørerne.

Fra før har president Obama forsikret Kongressen om at det ikke kommer på tale med amerikanske soldater på bakken. Flere land, deriblant Norge, reduserer bidraget til Libya-operasjonen. Det virker derfor lite realistisk å tvinge fram Gaddafis avgang med militære midler.

Ikke nærmere løsning

Så kan en spørre seg – er en med dette siste møtet i Tyrkia kommet noe nærmere en løsning?

Egentlig ikke. Overgangsrådet vil få penger til å løse utfordringene med å drive deler av et land uten interne inntekter. Det er viktig for mange menneskers levekår.

Men det avgjørende er fortsatt om Gaddafi kan la seg overtale til å gå av frivillig.

Frankrikes utenriksminister, Alan Juppe, sier han har fått signaler om mulig avgang. Men folk som kjenner obersten godt tviler. Han skal ha sagt han heller vil dø enn å gi seg. Ingen afrikanske land ønsker å ta ham i mot. Den internasjonale straffedomstolen har utstedt arrestordre. Han har mer enn nok våpen igjen til å sørge for et blodbad om opposisjonen skulle forsøke å ta Tripoli.

På den annen side – Gaddafi har mistet flere familiemedlemmer i krigen og har flere sønner med ambisjoner om en framtid utenfor murene. Det kan få ham til å vurdere et kompromiss. Men fantasien strekker ikke til for å se hvordan det kan skje med æren i behold, gitt det selvbildet han har åpenbart for sitt folk – og resten av oss.