NRK Meny
Normal

Kurderne på vei mot egen stat

Etter å ha vært «verdens største folk uten eget land» gjennom historien, er det nå selvtillit som preger de kurdiske områdene i Nord-Irak.

Markedet i Erbil

På markedet i Erbil ble det sist søndag handlet inn mat før fastemåneden Ramadan.

Foto: Ahmed Jadallah / Reuters

John Kerry

USAs utenriksminister John Kerry kom 24. juni til Erbil og ble mottatt av kurdiske myndigheter.

Foto: BRENDAN SMIALOWSKI / AFP

Det har ikke alltid vært slik. En gang likte jeg flyplasser. Jeg husker hvordan jeg som gutt var med pappa til Fornebu for å hente en venn som kom fra London, hvordan jeg kikket ut et vindu og så et skinnende hvitt fly som holdt på å ta av, som en hvit stålfugl.

Ennå kan jeg drømme meg bort når jeg ser et fly i luften, men flyplassene har mistet sin aura. Det henger naturlig nok sammen med at jeg har blitt voksen og reiser mye, men også fordi luftfarten og reisingen har endret karakter.

Forflytningen har blitt dagligdags, og London som en gang var langt borte kan nås raskt og billig med et eller annet lavprisselskap som flyr billig og med tvilsomme arbeidsavtaler for sine ansatte.

Flyplassen i Erbil

Men da jeg tidligere i sommer fløy inn over det flate irakiske slettelandet hvor Tigris og Eufrat renner, var jeg spent på hva slags flyplass som ventet meg.

Jeg skulle lande på den internasjonale flyplassen i Erbil, hovedstaden i de kurdiske områdene og det innbyggerne der håper en gang skal bli hovedstaden i en selvstendig stat.

Det viste seg å være en liten, men effektiv og moderne flyplass. Ved ankomsten stod en kvinnelig sikkerhetsvakt med skyggelue og overvåket passasjerene, og da jeg kom til passkontrollen og stilte meg i visumkøen, vinket i stedet en vennlig politimann meg til side og sa jeg ikke trengte å stå i denne køen.

Han stemplet passet mitt med et rektangulært stempel hvor det sto: «Republic of Iraq – Kurdistan Authority. You have to visit Directorate of Residence within 15 days.» Jeg hadde ingen offisielle visum fra myndighetene i Bagdad. Kontroll over egne grenser er som kjent først bud for en ny stat.

Brukte to døgn for ti år siden

Vel ute av flyplassen ventet splitter nye flyplasstaxier som raskt, og dyrt, kjørte meg til et ventende hotell. Det lyder hverdagslig, men var det ikke. I hvert fall ikke sammenlignet med hvordan det var her første gang jeg kom hit, for nå ti år siden.

Den gangen måtte jeg fly til Diyarbakir i Tyrkia, få en sjåfør til å kjøre meg til grensen som jeg ikke fikk lov til å krysse før en grundig sjekk var foretatt. På den andre siden av grensen ventet en ny sjåfør som i nattemørket kjørte meg til Erbil.

Den gang krysset jeg fingrene underveis for at han ikke skulle ikke kjørte feil og inn i Mosul i stedet. Da som nå var byen midt oppe i voldsomme krigshandlinger. Reisen tok meg nesten to døgn.

Hjelp fra George W. Bush

Sjåføren gjorde jobben sin, og jeg kom til Erbil hvor det knapt var hoteller å oppdrive, det mest kjente ble kalt Sheraton på folkemunne. Det var nybygget og vel den eneste bygningen på over fem etasjer, og altfor dyrt for meg som den gang jobbet som frilanser.

Hotellet jeg til slutt fant er revet i dag. Tomten skal brukes til å sette opp et nytt kjempebygg, slike som reises rundt om i byen i raskt tempo, sammen med veien og infrastruktur.

Da jeg kjørte inn i byen på nytt etter å ha landet på Erbil International Airport tenkte jeg på en middag jeg hadde med en gruppe norske bistandsveteraner i de kurdiske områdene og en av dem som sa: «Tenk om George Bush med krigen sin skulle ende på opp med å skape en egen kurdisk stat».

Irak-krigen var da i sin tidligste fase, og det hadde allerede begynt å gå galt i de arabiske områdene. Men kurderne tok muligheten og har siden fortsatt i samme spor.

De var, og er, amerikanske allierte trass i at amerikanerne gjorde det de kunne for ikke å oppmuntre til kurdiske separatisme. De la ingen militærbaser her og forsøkte å styrke Bagdad som maktsentrum, men kurderne hadde fått åpningen de trengte.

Med et svekket Bagdad, kunne de bryte årtier med undertrykkelse og sommerens dramatiske hendelser og ISILs framrykking styrker kurderne i sitt forhold til Bagdad og ikke minst, på bakken rundt om i Irak.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kurdisk milits

Kurdisk milits – peshmerga – ved frontlinjen sør for Kirkuk.

Foto: Hussein Malla / Ap

Kirkuk blitt kurdisk


Tillat meg å hoppe litt fram og tilbake i tid og sted, for i Bagdad, en tett og varm natt fortalte en eldre mann meg like etter at den amerikanske invasjonen hvordan han og familien hadde fått et tilbud som nesten var for godt til å være sant.

God jobb og gunstige vilkår for å skaffe seg et hus. Byen han måtte flytte til da var Kirkuk.

Massud Barzani

Den irakiske kurderlederen Massud Barzani på en pressekonferanse i Erbil i forrige uke.

Foto: SAFIN HAMED / AFP

Jeg hadde akkurat ankommet Irak, og jeg tenkte ikke så mye mer på den historien, ikke før jeg kom til kurdiske områdene og forstod at historien han fortalte var historien om Saddam Husseins forsøk på å gjøre en by kurderne mente var deres til mer arabisk.

Kirkuk ligger midt i oljeområdene i nord og er også en historisk og symboltung by for kurderne. De mener den er deres, og nå har den blitt det. Det tok ti år.

Etter at den irakiske hæren kollapset, rykket de kurdiske militære styrkene inn. For å beskytte befolkningen mot ISIL, ja vel, men også for en historisk anledning: De senket den sorte, hvite og røde irakiske flagget og heise det grønne, røde og hvite kurdiske flagget med en stor sol i midten.

Regionens kasteball

I de dagene jeg var da tidligere i sommer, da ISIL og de andre sunnimuslimske gruppene akkurat hadde rykket inn Mosul, klarte kurderne på sin side å bli enig om en samlingsregjering.

Ingenting er som krisetid for å legge bort interne stridigheter, som historisk sett har vært kurdernes mare og gjort de til et lett bytte for maktpolitikerne i hovedstedene i landene hvor det kurdiske folket bor, det være seg Teheran, Damaskus, Ankara eller Bagdad.

Særlig rammet dette kurderne på 1990-tallet i Irak. Områdene var da beskyttet av en vestlig ikke-flysone, og Saddam Husseins luftvåpen kunne ikke nå dem. I stedet endte de to partiene, PUK og KDP, i konflikt med hverandre.

Da PUK rykket fram med støtte fra Iran, valgte KDP å allierer seg mot Saddam Hussein som bare noen år tidligere hadde gasset fem tusen kurdere i Halabja.

Kurderne var sammen med et annet statsløst folk, palestinerne, regionens kasteball, og de to folkene har hatt kryssende skjebner.

På 1990-tallet virket en palestinsk stat mulig mens kurderne var overlat til sine egne demoner uten at noen brydde seg.

I dag er det omvendt og det var helt annen selvtillit jeg ble tatt imot av det nå dominerende KDP-partiet som har etablert sine hovedkvarter i en by litt opp i fjellene utenfor Erbil, eller Howler, som kurderne selv kaller byen.

I fjellene kan de forsvare seg, på slettelandet er de sårbare. Det er en historisk erfaring som sitter dypt.

Frykter terror på egen jord

«Alt har endret seg, vi har ikke direkte forbindelse med Bagdad lenger, mellom oss og dem er ISIL,» sa deres utenrikspolitiske talsmann Hemn Hawrami til meg om og insisterte på deres egen rett til å eksportere olje utenom Bagdad.

For samme vei som jeg en gang kjørte inn, nemlig via Tyrkia, går det nå en rørledning og kurderne har store reserver, enda større hvis de blir i stand til å holde på Kirkuk.

Er det så ingen mørke skyer? Noe annet vil være rart i Midtøsten. Det ene er at ISIL og alle de andre militære gruppenes framrykking nok har svekket Bagdad, men det har også gjort at kurderne har fått nye naboer som kan bli vanskelig å hanskes med.

Kristen kvinne i Irak

En kristen kvinne fra landsbyen Qaraqush og Bartala ber mens hun er på flukt fra ISIL-styrkene i det nordvestlige Irak.

Foto: KARIM SAHIB / AFP

Kurderne frykter også terror på egen jord, og de syriske kurderne er i konflikt med ISIL. Det kan fort også skje i de irakiske områdene, særlig hvis ISIL befester stillingen sin.

For når alt kommer til alt er det ikke oljen som har vært kurdernes trumfkort. Det har vært sikkerhet. Å være i de kurdiske områdene, er som å være i en annen verden sammenliknet med resten av landet.

Der kan man fritt gå rundt på kveldstid og man trenger hverken bekymre seg for bombeangrep mot hotellet man bor på eller kidnappinger. Nå skal de dele en lang grense med en av de mest ytterliggående gruppene i verden.

Dernest er korrupsjon et økende problem, og det kommer ikke til å bli mindre hvis oljeinntektene vokser og selv om det har vært byggeboom i Erbil, var det også mange halvferdig bygg å se.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kristne irakere

Kristne irakiske flyktninger fra landsbyen Qaraqush og Bartala på et flyktningsenter i Erbil 27. juni i år.

Foto: KARIM SAHIB / AFP

40 millioner i fire land

Erbil er bygget fort, som om de ville ta igjen for tapt tid. Byer, og særlig hovedsteder er materielle bevis på et folks eksistens, den er et holdepunkt, en historisk forbindelseslinje mellom fortid og nåtid.

Det er noe av det samme vi også ser i Oslo, som jo for første gang nå holder på å bli en virkelig hovedstad og hvor århundrer med manglende bygging skal tas igjen, og ikke alltid med så heldig hånd der heller.

Da det moderne Midtøsten ble tegnet opp, i etterkant av det ottomanske riket, fikk de ikke sin egen stat. Det sørget Kemal Ataturk for, men nå, som i hvert fall sunni-arabiske krefter river og sliter i disse grensene, må kanskje kartet tegnes på nytt.

Sigurd Falkenberg Mikkelsen / NRK

Erbil er en av de lengst bebodde byene i verden, og fikk i juni sitt historiske fort innskrevet på UNESCOs verdensarvliste.

Det er også en del av den kurdiske nasjonsbyggingen for denne store folkegruppen på rundt 40 millioner mennesker som i dag lever fordelt over fire stater, og med en stor diaspora i Europa.

Da det moderne Midtøsten ble tegnet opp, i etterkant av det ottomanske riket, fikk de ikke sin egen stat. Det sørget Kemal Atatürk for, men nå, som i hvert fall sunniarabiske krefter river og sliter i disse grensene, må kanskje kartet tegnes på nytt.

Eller sagt på en annen og egentlig mer presis og realistisk måte: Det gamle kartet betyr ikke så mye i praksis lenger.

Grensen er allerede visket ut og jeg merket ikke engang at jeg hadde beveget meg fra det som formelt er kurdiske provinsene i Irak og ut i den arabiske Nineveh-provinsen.

Jeg skulle til den kristne byen Al-Qosh, og den ligger under kurdisk beskyttelse slik den har gjort de siste ti årene. Jeg tro dit for å treffe flyktninger fra Mosul, folk som hadde flyktet og kommet tilbake igjen allerede fire-fem ganger, men som nå trodde det var over for dem i Mosul for alltid.

For de kristne har George Bush` krig vært en katastrofe, og det er snart ingenting igjen av det som en gang var et av de største kirkesamfunnene her i Midtøsten.

To minoriteter i det som var det gamle Irak med nå helt forskjellige framtidsutsikter i dette område, hva det nå en gang vil hete.

Det har båret mange navn og hatt mange herskere, og da er rart med det, i Midtøsten kan denne historien føles veldig nær, som den gjorde det da jeg besøkte et gammelt kloster som har sett både mongoler og persere og tyrkere og briter og arabere. Nå har kurdernes time kommet.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt