Korrespondentbrev

Pandemi og virkelighetsflukt

En gallapremiere og en EM-finale: Mer skal ikke til for å glemme pandemien en stund. Var det verdt det?

HÅP: Italienske fans på bar i bydelen Monti under EM-finalen i fotball.

HÅP: Italienske fans på bar i bydelen Monti under EM-finalen i fotball.

Foto: Simen Ekern

Denne artikkelen er over en måned gammel, og kan inneholde utdaterte råd fra myndighetene angående koronasmitten.

Hold deg oppdatert i NRKs oversikt, eller gjennom FHIs nettsider.

Oppvarmingen gikk ikke helt etter planen. For hvor ville det være bra å se EM-finalen i Roma, når jeg var for sent ute til å skaffe meg billett til UEFAs storslåtte storskjem-arrangement ved Piazza del Popolo? På grunn av Covid-reglene, var adgangen strengt regulert. Jeg hadde ikke sjangs når jeg hadde ankommet byen samme dag som finalen skulle spilles.

Løsningen kom via Claudio, en romersk kollega. Stamstedet hans, et hull i veggen av en vinbar i bydelen Monti, hadde sørget for utendørs framvisningsmuligheter, fortalte Claudio. Han holdt av stoler.

CINEMA PARADISO: Liten storskjerm i Roma.

CINEMA PARADISO: Liten skjerm, stor kamp.

Foto: Simen Ekern

Storskjermen var ganske liten, og minnet mest om en sånn man brukte til å vise fram lysbilder eller skurrete Disney-filmer da jeg vokste opp. Den var også temmelig vaklevoren. I tillegg var det alt for lyst til å se noe særlig, men den første delen av kampen så det til gjengjeld så mørkt ut, med Italia-øyne, at det ikke spilte noen rolle.

Da det endelig begynte å gå bedre for det italienske laget, dukket det opp andre forstyrrelser. For et par hundre meter unna hadde en annen kafeeier satt TVen sin ut på et bord på brosteinene. Og der jublet alle stadig vekk for noe vi ikke skjønte hva var. Så de en annen kamp?

Jeg gikk bort for å se. Mens vår vinbar streamet kampen via nettet, så nabobargjestene kampen med vanlige tv-signaler. Vi lå et minutt bak, minst. Da Italia utlignet, ble det klart. Alle måtte bytte bar. Det går rett og slett ikke an å se fotball med forsinkelse når jubelropene i gata bortenfor røper alt.

SEIERHERRENE: Italias landslag på triumf-runde i hovedstaden.

SEIERHERRENE: Italias landslag på triumf-runde i hovedstaden.

Foto: Simen Ekern

Den trange brosteinsgata ble raskt fylt opp av mennesker. Et par biler forsøkte forgjeves å komme forbi, og da tre Carabinieri-politifolk kom gående, tenkte jeg at moroa var over. Det var sikkert ikke lov å sperre veien på denne måten.

I stedet hilste en av politifolkene blidt på bareieren, ba bilene finne seg en annen vei, før alle tre stilte seg opp for å se slutten av kampen.

Det var et vakkert Roma-øyeblikk. Fire unger på vaklevorne stoler ropte ut fantasifulle fornærmelser mot de engelske spillerne, fornærmelser de akkurat hadde plukket opp fra noen voksne som sto litt lenger bak. En eldre mann slo taktfast på en gryte han hadde tatt med seg ut, for å bidra til stemningen. En ung fyr hadde Italia-flagget over hodet, og trakk det ned foran øynene hver gang Italia brant straffer.

Da keeper Donnarumma reddet den siste engelske straffen, eksploderte byen.

HOLD AVSTAND: Tett EM-feiring i Roma

HOLD AVSTAND: Tett EM-feiring i den italienske hovedstaden

Foto: GUGLIELMO MANGIAPANE / Reuters

Sentrumsgatene var stappfulle i flere timer etter kampen. Koronareglene som hadde vært så strenge på det offisielle storskjerm-arrangementet, var det ingen som forholdt seg til. Så mange unge mennesker som roper i munnen på hverandre - og inn i munnen på hverandre - hadde jeg ikke sett på lenge, og i alle fall ikke siden Italia stengte ned 17 måneder tidligere.

Akkurat der, i folkehavet i Via del Corso, tenkte jeg at Italias EM-seier også ville være en soleklar triumf for Delta-varianten, men jeg klarte ikke å la det ødelegge stemningen.

Det var så uvant å se så mye glede, så mye liv, at ønsket om at denne kvelden skulle bli begynnelsen på en ny og bedre tilværelse trumfet alt.

Det italienske landslaget feirer EM-seieren i Romas gater

SEIERHERRENE: Det italienske landslaget feirer EM-seieren i Romas gater

Foto: YARA NARDI / Reuters

Jeg hadde kommet til EM-feiring i Roma rett fra filmfestivalen i Cannes. Jo, jeg skjønner hvordan det høres ut, og før vi går videre: Jeg kan forstå at det virker upresist å kalle denne korrespondentsommeren min en jobb. Til mitt forsvar får jeg bare trekke fram at det var såpass mye å gjøre at det ikke liknet på ferie i det hele tatt, aller minst for nesen min.

Etter rundt 80 koronatester så langt dette året, begynner jeg å bli vant til det, men i Cannes var det krav om ny test annethvert døgn for å slippe inn på filmfestivalens arrangementer.

Festivalen var avlyst i fjor og utsatt i år, og det var vel egentlig ikke så mange som hadde sett for seg at det skulle være mulig å gjennomføre dette nå heller. Det gikk, gitt, men prisen å betale var lange køer for scanning av testbevis, temmelig komplekse plassreserveringsordninger og pressekonferanser med munnbind.

Da det norske stjernelaget ledet an av regissør Joachim Trier møtte verdenspressen dagen etter premieren på «Verdens verste menneske», minnet det litt om en videomelding sendt ut av maskerte baskiske separatister. De store mørkeblå Cannes-munnbindene var en tydelig påminnelse om at dette var en annerledes festival.

Renate Reinsve, Joachim Trier og Anders Danielsen Lie på pressekonferanse i Cannes.

Renate Reinsve, Joachim Trier og Anders Danielsen Lie på pressekonferanse i Cannes.

Foto: ERIC GAILLARD / Reuters

I november i fjor skrev jeg et korrespondentbrev om hvordan alle saker jeg hadde dekket den høsten - enten det handlet om terrorister, fascister eller syklister - også handlet om koronaviruset. Sånn er det fortsatt, altså, men med en litt større grad av håp om noe annet. Det gjaldt EM-finalen, og det gjaldt også det en veldig ivrig norsk kulturminister Abid Raja kalte «VM i film», da han var i Cannes for å heie fram de norske bidragene. For til tross for restriksjonene, kunne man faktisk sitte i en kinosal. Og se historier om de delene av livet som ikke handler om nye virusvarianter.

BEST I VERDEN: Renate Reinsve vant prisen for beste kvinnelige hovedrolle under Cannes-festivalen.

BEST I VERDEN: Renate Reinsve vant prisen for beste kvinnelige hovedrolle under Cannes-festivalen.

Foto: CHRISTOPHE SIMON / AFP

Da jeg intervjuet Eskil Vogt, som både har skrevet manuset til Gullpalme-nominerte «Verdens verste menneske» sammen med Joachim Trier og regissert «De uskyldige», som var plukket ut i det viktige sideprogrammet Un Certain Regard, snakket han om noe av dette: Hvordan kinobesøk etter pandemien gir en så klar, uomgjengelig følelse av at dette er noe helt annet enn å sitte hjemme foran TVen.

«Stort lerret, fullt fokus», sa Vogt. «Det er så mye sterkere».

PÅ STRANDA: Cannes har alternativer uten munnbind og rød løper.

PÅ STRANDA: Cannes har alternativer uten munnbind og rød løper.

Foto: Simen Ekern

Han har jo rett, og det hadde jeg nesten glemt. Ikke at jeg rakk å se noe særlig film i Cannes. Men jeg fikk sett lyse Oslonetter og vanskelige livsvalg i Trier og Vogts film. Og jeg rakk å se det finske bidraget i hovedkonkurransen, etter å ha løpt langs Croisetten i stekende sol for å rekke koronascanningen før filmen startet. Inne i salen ante jeg ikke hva jeg skulle få se. Det ble en temmelig fin, iskald og vodkafylt togtur til Murmansk. Jeg glemte hvor jeg var en stund. Filmen og toget tok meg med til en helt annen virkelighet.

BARE PÅ FILM: Cannes-rapport i smoking, mens koronaoppdateringene glir forbi nederst på skjermen.

BARE PÅ FILM: Cannes-rapport i smoking, mens koronaoppdateringene glir forbi nederst på skjermen.

Foto: Antonia Cimini

I dag, når jeg skriver dette tilbake i Brussel, har virkeligheten tilsynelatende innhentet EM- og VM-drømmen. «Vinneren av EM er Covid-19», sa en italiensk epidemolog denne uken. «Nå betaler vi prisen for EM-feiringen», sa en regional helsetopp. Det blir snakket om en femdobling av smitten etter seiersfeiringen og hyllesten av spillerne i Roma.

Filmfestivalen i Cannes får ikke skylden for noe tilsvarende. Det hjelper nok at festivalen brukte i underkant av ti millioner kroner på testing av alle som var der, som en slags forsmak på president Emmanuel Macrons nye, strenge regler for hva man får lov til å gjøre i landet uten koronapass. Likevel: Frankrike er på vei inn i en fjerde bølge, og selv om kinopublikummet ble testet hele tiden, ble ikke folkemengdene på Cannes' strender eller i gatene og barene det. Tidligere denne uken varslet myndighetene at krav om munnbind utendørs kan bli innført igjen i området.

Kanskje alle skulle holdt seg hjemme i stedet for å feire fotballseire og hylle nye og gamle filmstjerner.

Eller kanskje ikke. Selv om smittetallene går opp, er ikke sykehusinnleggelsene alarmerende foreløpig. Og etter halvannet års stusselighet, skal man ikke undervurdere hverken fotball, film eller fest når folk trenger å minnes om hva livet har å by på.

Sånt kalles i blant virkelighetsflukt. Men gleden ved å juble høyt med andre ute i gatene, eller verdien av å bli grepet av andres liv, helt for seg selv inne i en kinosal, er tross alt også både ekte og virkelige saker.

Mer om koronaviruset

Status Norge

Sist oppdatert: 21.09.2021
5 144
Smittede siste 7 dager
119
Innlagte
841
Døde
4 075 569
Vaksinerte

SISTE NYTT

Siste nytt