NRK Meny
Normal

Kina strammer inn ytringsfriheten – også i Norge

BEIJING (NRK): Hva gjør du når skolens mektige bølle står der, midt i skolegården, og advarer deg om at du ikke får være med en av dine gamle venner. Bøllen misliker denne vennen, og forlanger at alle andre også skal fryse ham ut.

Brende på vei inn i stortingssalen

Norges utenriksminister Børge Brende har denne uken måttet tåle kraftig kritikk for sin holdning om å nekte å åpne døren og møte Dalai Lama når han kommer til Oslo i slutten av Mai.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Beijing.

Jeg har vært der, som korrespondent i Kina, og mottatt bøllens advarsler om at jeg ikke burde rapportere slik jeg gjorde. Hvis jeg derimot fulgte hans anbefalinger, kunne livet mitt som journalist her i landet bli svært mye enklere.

Nå er det norske politikere som står der i skolegården og lurer på hva de skal gjøre, stilt overfor bøllens trusler om ytterligere utfrysing.

Bølle eller venn

Utenriksminister Børge Brende og hans politikerkolleger må ta det vanskelige valget mellom bøllen og vennen. Mellom å holde menneskerettigheter høyt eller la seg kue av økonomiske trusler.

Jeg har alltid opplevd at Brende og hans partikolleger har tatt menneskerettigheter og ytringsfrihet på største alvor. I det siste har det likevel sneket seg inn en tvil, og jeg skriver dette brevet i håp om at denne tvilen kan fjernes.

Sensommeren 2010 kom jeg hit til Beijing i Kina som NRKs korrespondent, og ble svært godt mottatt av de kinesere jeg traff – også representanter for myndighetene. To måneder seinere ble situasjonen brått en annen, etter tildelingen av Nobels fredspris til den fengslete demokratiforkjemperen Liu Xiaobo.

 Dalai Lama

Tibets åndelige leder Dalai Lama kommer til Oslo i forbindelse med at det er 25 år siden han mottok Nobels fredspris.

Foto: Ashwini Bhatia / Ap

Høyres nestleder Jan Tore Sanner foreslo å gi prisen til Liu, som ble en av de mest meningsfulle tildelingene på mange år. Men den gjorde jobben min svært mye vanskeligere.

Ingen representanter for det offisielle Kina ville lenger ha noen kontakt med norske politikere, den norske ambassadøren i Beijing – eller NRKs utsendte. Og slik er situasjonen fortsatt. Selv ikke Børge Brende får lenger møte sine gamle venner blant kinesiske toppledere, fordi han har blitt norsk statsråd.

Verdens inntrykk av Kina er et land i voldsom økonomisk framgang, med en stadig rikere befolkning. En stat det lønner seg – bokstavelig talt – å ha et godt forhold til, slik at våre bedrifter kan få tilgang til det store kinesiske markedet.

Men man må ikke glemme at Kina er en politistat, styrt av det allmektige kommunistpartiet.

Kontroll av journalister

Partileder Xi Jinping, som også er Kinas president, har strammet kraftig inn på ytringsfriheten det siste året. Internett har blitt «renset» for kritiske kommentarer til partiet, og flere av de tidligere mest frittalende på nettet er arrestert og bloggene deres stanset.

De få som fortsatt tør opponere offentlig blir dømt til fengsel i flere år.
Flere menneskerettsadvokater, som forsvarer dissidentene, har fortalt at også de har blitt anholdt og brutalt torturert i politiets varetekt.

Kinesiske journalister kontrolleres nå enda hardere enn før. Flere artikler blir tatt av sensuren, og skriver man noe kommunistpartiet ikke liker er det stor risiko for å få sparken – eller i verste fall havne i fengsel.

Mot slutten av fjoråret måtte journalistene gjennom såkalt «ideologisk trening», avsluttet med eksamen i «marxistisk journalistikk». Her ble det lagt avgjørende vekt på kunnskaper om hva partiet tillater å omtale – eller ikke.

Partisjef Xi sa det slik i en tale: «Det er viktig at Internett er kontrollert av folk som er lojale overfor marxismen, lojale overfor partiet og overfor folket».

Vestlige land bøyer av

Vestlige land har lenge hevdet nødvendigheten av nær kontakt med myndighetene i Kina, blant annet for å kunne fortsette dialogen om brudd på menneskerettighetene i landet. Et argument også Norge brukte – før Nobelprisen.

Storbritannia skulle ha en slik dialog med Kina onsdag 16. april, men dette møtet ble brått avlyst fra kinesisk side etter at en britisk rapport beskrev det siste årets innstramminger i ytringsfriheten i Kina.

Kina er nå så mektige både økonomisk og militært at det er deres myndigheter som dikterer hvordan enkelte menneskerettigheter skal praktiseres – ikke bare i Kina, men også i våre vestlige demokratier.

Med sterk støtte fra Norge vedtok FNs Menneskerettighetsråd i slutten av mars i år en resolusjon som framhever borgernes rett til fredelige protester. Her heter det at alle stater har en forpliktelse til å bistå individer og grupper som vil bruke sine rettigheter til forsamlingsfrihet og ytringsfrihet – blant annet ikkevoldelige demonstrasjoner.

Resolusjonen er i pakt med våre beste tradisjoner – men blir dessverre ganske enkelt satt til side når Kina banker på døren med sin svære, økonomiske neve og forlanger at ting skal skje på samme måte som i den kommuniststyrte ettpartistaten.

Tidligere i år var partileder og president Xi Jinping på besøk i flere europeiske land. Både i Frankrike og i Belgia ble religiøse dissidenter fra Kina hindret i å demonstrere langs ruten til Xi.

Kinesiske myndigheter hadde på forhånd gitt klar beskjed om at demonstrasjoner ved besøket var helt utelukket. Et krav som ble imøtekommet av de europeiske vertene, stikk i strid med deres egne stolte tradisjoner og regler. Det samme skjedde da Xi var på besøk i Irland i 2012 og i New Zealand i 2010.

Europeerne går ikke på akkord kun med retten til å demonstrere, de har også innført kinesiske myndigheters praksis med ikke å snakke med pressen. Under Xi Jinpings besøk til EU-hovedkvarteret nå i vår fikk vertskapet klar beskjed om at det ikke skulle holdes pressekonferanse etterpå. Og EU-lederne var så underdanige at heller ikke de tok imot spørsmål fra journalistene om hva som hadde skjedd under Xis besøk.

– En farlig «anti-kinesisk separatist»

Nå er det snart Norge som skal møte kinesiske myndigheters krav om hva som er passende oppførsel. Og det passer dem absolutt ikke at representanter for den norske regjering eller Stortinget tar imot tibetanernes religiøse leder Dalai Lama.

Kinas myndigheter hevder at Dalai Lama er en farlig «anti-kinesisk separatist», selv om han aldri har krevet uavhengighet for Tibet – kun at tibetanerne selv får styre mer over indre anliggender og ha større religiøs frihet. For dette synet har Dalai Lama blitt utskjelt i statlige kinesiske medier for å støtte nazistisk rasepolitikk.

Jeg har truffet Dalai Lama under et av hans besøk i Norge, og en mer harmløs og fredsæl person kan man knapt tenke seg.

Kirsti Kolle Grøndahl, Dalai Lama og Børge Brende 2000

Børge Brende møtte Dalai Lama sammen med blant andre Kirsti Kolle Grøndahl på Stortinget i 2000.

Foto: Hauge, Jon / Aftenposten

Børge Brende har også truffet ham og fått et hvitt silkeskjerf i gave, med et ønske om lykke og framgang. I 1998 holdt Brende appell på Løvebakken og krevet at Norge skulle tale Tibets sak i FN. Under Dalai Lamas besøk i Norge i 2000 var Brende leder av Stortingets Tibet-gruppe, og ivret igjen for at vårt land skulle fronte Tibet-saken og påtale menneskerettighetsbrudd overfor Kina.

I 2009 tok partikolleger i Høyre, Erna Solberg og Olemic Thommesen, opp Tibets sak i Stortingets spørretime og krevet at den rødgrønne regjeringen skulle ha et sterkere engasjement for menneskerettighetene i Kina.

I begynnelsen av mai kommer Dalai Lama igjen til Norge, for å feire at det er 25 år siden han fikk Nobels fredspris. Tidligere leder i Stortingets Tibet-komité og nåværende stortingspresident Olemic Thommesen sier til NRK at han da ikke vil se sin tidligere venn:

«Det er ikke i Norges interesse at stortingspresidenten møter Dalai Lama nå,» sier Thommesen.

Tok jeg feil?

Nei, kanskje det ikke fremmer våre kortsiktige, økonomiske interesser. Men hva taper vi på lengre sikt? Respekten for oss selv og for våre fundamentale verdier når det gjelder ytringsfrihet og menneskerettigheter?

Ønsker vi å bøye nakken for et diktatur og la de kinesiske kommunistlederne bestemme vår hjemlige politikk og hvordan vi skal forholde oss til gamle venner?

Hvert år når det nærmer seg nyttår og fornyelse av min oppholdstillatelse som journalist i Kina blir jeg innkalt til møte i det kinesiske utenriksdepartementet. Da har de med seg en stor bunke med oversatte utskrifter av det jeg har publisert i NRK radio, fjernsyn og nett om Kina i løpet av året. Så får jeg beskjed om hva de mener ikke er «korrekt», og hva jeg i stedet burde rapportere om landet deres.

Jeg har valgt ikke å ta avstand fra mine gode venner, som heter «Ytringsfrihet» og «Retten til å drive kritisk journalistikk». De er tross alt hele grunnlaget for jobben min, enten den utøves i Kina eller Norge. Men det har gjort arbeidet i Kina atskillig vanskeligere.

Børge Brende og statsminister Erna Solberg har ennå ikke svart på invitasjonen om å møte sin venn Dalai Lama i mai. Kanskje kan de feie all tvil til side og forsikre om at de fortsatt støtter menneskerettighetene til alle folk – også i Tibet?

Jeg har alltid vært stolt over å være norsk under mitt opphold her i Kina. Stolt over norske holdninger til ytringsfrihet og menneskerettigheter; stolt over norske politikere som holder disse verdiene i høy aktelse.

Har jeg tatt feil?

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt