- Trodde ikke en seier var mulig

– Nå har vi et stort ansvar for makten folket har gitt oss, sier Amal Sharaf i 6.april-bevegelsen til NRK.

PROFIL: Mannen som ikke ville gi seg

6. april-bevegelsen har vært en av hovedmotorene i demonstrasjonene som startet 25. januar, 10 dager etter at Tunisias enerådige leder Zine El Abidine Ben Ali flyktet fra sitt land og sitt misfornøyde folk.

Håpet om endring spredde seg til Egypt - kjempen blant araberlandene. Men knapt noen forutså resultatet - at president Hosni Mubarak ble tvunget i kne.

LES OGSÅ: Protestar i stadig nye land

Ingen hadde ventet det, ikke Mubaraks eget regime, ikke vestlig etterretning – og ikke 6. april-bevegelsen.

Fredag feiret folket med en seiersmarsj på Tahrir-plassen.

Streikestøtte

6. april-bevegelsen startet som en Facebook-gruppe våren 2008 av de to unge politiske aktivistene Ahmed Maher og Israa Abdel Fatah, sammen med en kjerne av 10-12 personer.

Maher og Fatah ønsket å vise solidaritet med tekstilarbeiderne i industribyen El-Mahalla El-Kubra, som streiket for bedre lønn og bedre arbeidsforhold. Streiken ble holdt 6. april.

Fatah og Maher oppfordret folk som ønsket å støtte arbeiderne om å kle seg i svart og holde seg borte fra sitt eget arbeide.

Streiken ble som ventet slått ned på av myndighetene.

Men lokale journalister brukte de teknologiske mulighetene via Internett til å omgå den vanlige pressesensuren og rapportere om streiken.

Vel ett år senere hadde Facebook-gruppen 70.000 medlemmer. De fleste av dem var unge og utdannede mennesker som hadde et annet syn på hvordan landet burde være enn det etter hvert stivnede regimet til Hosni Mubarak.

Gruppen ble etter hvert betegnet som det mest vitale forumet i Egypt for politisk diskusjon.

Debattene gikk høyt og personer med ulike synspunkter brynte argumentene mot hverandre. En ting hadde de til felles, de pekte på den manglende ytringsfriheten, den stagnerte egyptiske økonomien og en nepotisme som ble mer og mer tydelig.

Ut i gatene

6-april-folket tok steget fra nettdebattene og ut i gatene, til en protestbevegelse som organiserte og mobiliserte via nettsamfunn.

- Vi syntes ikke de etablerte partiene fikk til noen virkelig endring i Egypt. Vi ønsket å gjøre noe nytt, noe annerledes - og trodde at vi kunne utgjøre en forskjell, forteller Amal Sharaf.

- Vi krevde opphevelse av unntakslovene og endring av grunnloven. Vi ønsket et fritt valgt parlament som reflekterte folkeviljen. Vi ønsket ikke at Mubarak skulle styre enda lenger enn de 30 årene det nærmet seg. Vi kanaliserte misnøyde med de økende prisene, og lønningene som ble mindre og mindre verdt.

Det gikk som det måtte gå. I mai 2008 ble Ahmed Maher arrestert før første gang. Vel tre måneder senere ble han tatt på nytt, sammen med 14 andre. De ble tiltalt for provokasjon mot staten.

På datoen 6. april året etter svarte myndighetene med nok en aksjon. Medlemmer ble angrepet av sikkerhetspoliti i sivil, og nettsider som hadde kontakt med bevegelsen ble hacket i et samordnet dataangrep.

«Demokrati er urealistisk»

I et notat fra den amerikanske ambassaden i Kairo, lekket gjennom Wikileaks, står det å lese at «..bevegelsen ligger litt på siden av vanlige politikere og aktivister». Målene om demokrati blir betegnet som «urealistiske».

Men amerikanske diplomater hadde kontakt med enkelte av aktivistene og forsøkte å presse for at regjeringen skulle løslate fengslede 6. april-medlemmer.

Så kom episoden som virkelig vakte ungt raseri.

Khaled Said ble slått til døde av politiet i Alexandria etter at han deltok i en protest. Da startet en ny protestaksjon på nettet, en ny støtteside på Facebook satt opp av Googles markedssjef for Midtøsten og Nord-Afrika Wael Ghonim (30).

LES: Google-sjefen: Veldig stolt av nettrevolusjonen i Egypt

I Tunisia var det den unge akademikeren Mohamed Bouazizi som bokstavelig tente raseriet. Da han, som arbeidsledig, ikke fikk lov til å selge grønnsaker på det lokale torget uten bestikkelser, for å forsørge seg, sin mor og sine søstre, satte han fyr på seg selv i protest mot de politiske forholdene i landet.

Flammen i Midtøsten var tent for alvor. Befolkningen ville bli kvitt de eneveldige regimene som beriket seg selv og en elité.

Da Internett, etter få dagers protester, ble sperret av myndighetene, fant de unge datakyndige stadige veier rundt. Slik kunne de fortsette å mobilisere og oppildne.

Gjorde det partiene ikke gjorde

- Vi gjorde det de politiske partiene ikke gjorde gjennom de siste 30 årene, sier Amal Sharaf. Hun legger til at de politiske partiene i Egypt ikke er sterke.

- Men, helt ærlig, vi hadde ikke forventet denne suksessen, sier hun alvorlig.

- Selv om det hver dag etter at demonstrasjonene startet, var stadig flere som ønsket å støtte oss, som møtte opp på Tahrir-plassen og sluttet seg til våre krav og vår protest, hadde vel ingen av oss i starten tro på at vi kunne seire - at vi kunne velte et undertrykkende regime som hadde styrt i 30 år.

- Dere har fått makt. Hvordan kommer dere til å bruke den?

- Vi forventet slett ikke denne makten heller, sier Sharaf og ler.

- Med så enorm støtte har vi et stort ansvar. Nå er vi i ferd med å sortere ut: Hvordan skal vi forvalte all denne makten, hvor skal vi gå etter dette?

- Vi er som en motstandsbevegelse som må organisere seg etter freden. Vi oppnådde de fleste av målene vi satte oss. Nå går vi mot en rolle som «bevegelse for reformering av Egypt». En bevegelse ja, men ikke lik den som har vært.

Hun garanterer at 6. april-bevegelsen ikke blir et nytt politisk parti.

- Det er helt umulig fordi vi er så sammensatt. Vi har ulikt ideologisk ståsted: Noen er liberale, noen konservative, noen kommer fra venstresiden. I en bevegelse går dette fint, i et politisk parti må man være mer samstemt, det kan ikke sprike slik.

- Dere er ikke redd for å miste makten?

- Nei, landet og folket kan ikke miste den makten som er oppnådd, sier hun diplomatisk.

Tror løftene innfris

Bevegelsens kjerne er klar på at de vil ikke svikte sin rolle i seieren.

- Vi deltar nå i forhandlinger med ulike politiske og andre offentlige representanter, hvor vi sammen forsøker å komme frem til en plan og en visjon for de neste seks månedene.

- Etter at valget er holdt, vil vi overvåke at endring av Egypt faktisk skjer. Hvis ikke mobiliserer vi på gatene igjen, sier Amal Sharaf.

Hun tror forventningene til egypterne blir innfridd. Også kravene om høyere lønn og mer sosial rettferdighet.

- Jeg tror det. Vi forventet ikke i utgangspunktet å få noe – og vi fikk alt. Så nå føler folk en optimisme, at de selv har en virkelig makt til å endre Egypt, et håp om å få innfridd sine krav. Og de første løftene om lønnsøkninger og pensjoner har jo allerede kommet.

Representanter fra 6. april.bevegelsen deltar også i forhandlingene om den nye grunnloven som - forhåpentlig - skal danne rammene for det nye, mer demokratiske Egypt.

- Forhandlingene går bra. Forsvaret er veldig lydhøre. Jeg tror på deres løfter om at de ikke har tenkt å styre landet fremover, kun bidra i denne overgangsperioden, sier talskvinnen.

Hvis ikke, har 6. april-medlemmene alltids en PC til å kalle på folket...