Hva synes jeg om å måtte dekke håret?

– Må du virkelig dekke håret i Iran selv om du er utlending? spurte taxisjåfør Zefar da vi var på vei til flyplassen i Istanbul.

– Alle kvinner må gå med sjal, uansett, svarte jeg, også om de tilhører Irans kristne eller jødiske minoriteter.

Det er mange som lurer på hvordan vestlige kvinner synes det er å gå med sjal, spesielt sekulære muslimer. Men bare noen tar sats og spør. For sjal er et sensitivt tema, både i Iran og Tyrkia.

På en privat middag i Teheran nylig, tok alle kvinnene av seg sjalene og la dem i garderoben. Jeg kom samtidig med en iransk kollega, som presenterte seg mens hun dro av seg sitt rødlige sjal.

– Hvordan synes du egentlig det er å måtte dekke håret hele tiden? spurte hun med lav stemme, der vi satt ved siden av hverandre ved bordet.

– Det er ikke noe problem. Det viktigste for meg er å få pressevisum slik at jeg får reist hit, sa jeg.

– Og når det gjelder kleskodene er det bare å gjøre det beste ut av det. Hver gang jeg er her shopper jeg litt, så jeg har det siste innen iransk mote, la jeg til.

– Hm, kommenterte hun.

Den rette tildekkingen

Men klær er ikke bare klær.

Før jeg skulle dra for å dekke det iranske presidentvalget i juni, sjekket jeg Yr. Temperaturen i Teheran ville krype opp mot 40 varmegrader.

Jeg har mange iranske uniformene eller manteau'er som de kalles, disse kappene som går ned til midt på låret, i tråd med Den islamske republikkens kleskoder.

Men de siste årene hadde jeg vært i landet vinterstid og hadde bare varme manteau'er.

Derimot hadde jeg mange shalwar kameez i klesskapet, et av verdens mest behagelige plagg. Shalwar kameez som brukes i Pakistan og andre asiatiske land, består av en lang tunika, lette bukser og ofte et sjal. Perfekte for 30 og 40 varmegrader, tenkte jeg, så hvorfor kunne jeg ikke bruke dem?

Men det går ikke, selv om de dekker samme deler av kroppen.

– Hva er egentlig galt med shalwar kameez, spurte jeg fotograf Özgür da vi spiste frokost på hotellet i Teheran.

– Kanskje det er sunniklær? Vi er jo i et sjiamuslimsk land, svarte han med et smil.

Iranere ville uansett lure på hvorfor en europeer dukket opp i pakistanske klær. Kunne jeg ikke kleskodene her?

Chador, ikke abaya

Det minnet meg om den første gangen jeg var i Iran i 2007. Tolken Mahmoud og jeg skulle til den hellige byen Qom, der kleskravene var enda strengere. Jeg hadde med meg en sort abaya, den lette, lange svarte kappen arabiske kvinner i Gulflandene bruker. Abaya er også et svært behagelig plagg og dessuten mye lettere å håndtere enn en chador som henger fra hodet og føles tung.

– Abaya må gå bra i Qom, sa jeg til tolken.

– Abaya er for arabere, brummet Mahmoud. – Vi er ikke arabere. Vi er persere og vi bruker ikke abaya. Vi drar og kjøper en chador, sa han bestemt.

Det perfekte sjalet

Å finne frem til rett sjal er viktig.

Sjal med glatt overflate er håpløst for de faller ned i ett sett. De beste er sjalene har vevet stoff eller så lett tekstil at de bare legger seg over håret.

Det beste er å ha solbriller under og feste sjalet over. I fjor eksperimenterte jeg litt og hadde et øre foran sjalet for å se mer avslappet ut.

I år satte jeg opp håret i en topp og festet sjalet i toppen, men lot litt hår henge ned på den ene siden. Du må se casual ut.

Jeg tok meg selv i å rette på sjalet hele tiden, redd for at det plutselig skulle gli ned. Sitter du i en bil kan sjåføren få bot om kvinnelige passasjerer ikke har på seg sjalet korrekt.

Hvor mye energi bruker iranske kvinner på å passe på at sjalet sitter riktig, lurte jeg på når hendene mine gikk opp til sjalet minst 15-20 ganger i timen.

Fascinerende Iran

Jeg var i Iran for åttende gang i sommer, dette litt mystiske landet en aldri blir helt klok på, aldri helt vil forstå, men aldri får nok av. Iran har så mange lag og jeg lærer så mye nytt hver gang jeg er her.

På overflaten ser du presteregimets ansikter overalt. Martyrene dyrkes med store veggmalerier. Nå er martyr Qasem Soleimani den største av dem alle. Generalen fra Revolusjonsgraden som ble drept på ordre fra Donald Trump, er blitt langt større død enn levende.

Men når du snakker med folk flest er mange sekulære.

Dem jeg treffer hører oftest tilhører middelklassen, de er ikke de fattige eller mest religiøse. De vil ha reformer og de boikottet presidentvalget i sommer, fordi de ikke fant noen kandidat som representerte dem.

Om de sekulære ikke er enige med ayatollaene, er de stolte av å være iranere og persere. Få land har over 5000 års historie og en så rik kultur av kunst, poesi og litteratur.

– Jeg får følelsen av å komme tilbake til 1980-tallet her, sa en kollega jeg traff på hotellet i Teheran. Uansett føler jeg meg mer hjemme i Iran enn i andre land i Midtøsten.

Kanskje er det fordi Iran hadde en vestlig livsstil under Sjahen frem til Ayatollah Khomeinis islamske revolusjon i 1979?

Kanskje er det fordi så mange iranere har familie i Vesten og holder mye kontakt med verden utenfor?

Kanskje er det fordi iranere er godt utdannet og følger godt med på film, bøker og internasjonale nyheter via VPN-løsninger?

Sterke farger

Hver gang jeg har vært i Iran, har noe vært annerledes. I sommer la jeg merke til alle fargene. Vanligvis har kvinnene gått i mørkere klær, men ikke nå.

En på grønnsakmarkedet gikk i knall rosa, andre kvinner hadde gule og lyse grønne jakker. Snittet var også annerledes. De var ikke sydd som små frakker, nei nå kom de i alle slags design.

–Hvorfor denne forandringen? spurte jeg tolken min Afsaneh?

– Det ser ut som om regimet gir kvinner et pusterom, sa hun. Ellers hadde ikke butikkene fått lov til å selge slike klær.

Jeg spurte flere kvinner om motene.

– Nå som Iran får en langt mer konservativ president i Ebrahim Raisi, tror dere hijab-politiet vil bli strengere?

– Nei det finner vi oss ikke i, de kan ikke skru klokken tilbake. Vi må få puste, sa de to.

Jeg måtte kjøpe ny sommer-manteau, og fant en svart i luftig stoff. Vi skulle intervjue tidligere president Mahmoud Ahmadinejad og da var det best å være konservativt kledd. Trodde jeg.

– Nei, du kan gå i hva du vil. Han bryr seg ikke, sa to iranske kolleger.

Så hvor går egentlig de røde linjene nå?

Du kan gå med jakken åpen, men sjalet må være på plass.

To andre jeg traff på gaten, studentene Forogh og Elham hadde malt neglene sine både i blått og i alle regnbuens farger.

Forogh hadde på seg lang lyseblå skjorte. Da vi intervjuet henne oppdaget jeg de tre lange rastaflettene som tittet frem under det svarte sjalet.

Slik er Iran også, tenkte jeg.

Under sjalene, under fasaden er alt helt annerledes enn du tror.

Du må bare se godt etter.