Hvor går Russland etter Putin?

Russland har gått gjennom dramatiske forandringer i løpet av de åtte årene Vladimir Putin har vært landets statsoverhode.

Et land i kaos

Det var ytterst få som visste hvem Vladimir Putin var da han i august 1999 ble utnevnt til statsminister av daværende president Boris Jeltsin.

Og en hel verden ble overrasket nyttårsaften samme år da Jeltsin gikk av som president og overførte makten til Putin.

I mai år 2000 ble Putin valgt til sin første periode som russisk president, og det var ingen lett oppgave han tok fatt på.

Jeltsins styre var preget av kaos og dramatiske omveltninger.

Et par år tidligere gjennomlevde Russland et økonomisk krakk, både staten og russere flest var bankerott, og tilliten til makthaverne var nesten fraværende.

Kontroll over Dumaen

Putin hadde lært en viktig lekse av årene med Jeltsin som president.

Den politiske opposisjonen i nasjonalforsamlingen, Dumaen, hadde i stor grad klart å lamme og sabotere den reformpolitikken som Jeltsin forsøkte å få gjennomført.

For Putin var det avgjørende å redusere de folkevalgtes innflytelse.

Det klarte han gradvis, blant annet gjennom partiet "Et enhetlig Russland" som etter hvert ble det dominerende i Dumaen.

Siden den russiske grunnloven gir presidenten svært store fullmakter, klarte Putin å samle usedvanlig mye makt i egne hender.

President og hemmelig agent

Rett etter at han tok juseksamen i sin hjemby St. Petersburg, begynte Putin å arbeide i det hemmelige politiet KGB på samme sted.

Fra 1985 til 1990 var han etterretningsoffiser i det tidligere Øst-Tyskland.

Fra 1991 til 1996 arbeidet han i staben til den reformvennlige borgermesteren i St. Petersburg, Anatolij Sobtsjak.

I 1998 og 1999 var han sjef for den russiske sikkerhetstjenesten FSB.

Med Sovjetunionens blodige historie i minne, var mange skeptiske til å ha en mann fra det hemmelige politiet i presidentstolen.

Putin snakket mye om kamp mot korrupsjonen i Russland, men han gjorde ikke så mye for å dempe den.

Privatiseringen av statlig eiendom ble gjennomført på 90-tallet uten at et nødvendig lovverk var på plass. Banditter av forskjellig kaliber ranet til seg landets rikdommer.

Putin utfordret ikke mange av de styrtrike oligarkene.

Ett av unntakene var Mikhail Khodorkovskij som var Russlands rikeste mann. Men da han begynte å blande seg inn i politikken, ble han tiltalt og dømt for skatteunndragelse.

Heldig med oljeprisen

På sin siste pressekonferanse som president, sa Putin at den største utfordringen i Russland nå er å jevne ut den ekstreme forskjellen på fattig og rik, og å utvikle en sterkere russisk middelklasse.

Det er langt igjen, for middelklassen finnes nå hovedsakelig i de største byene.

Men økonomien er i framgang, lønninger og pensjoner øker.

Putin har vært svært heldig med økningen i oljeprisen de siste årene.

Som en av verdens største oljeeksportører, har Russland slettet gjelda til utlandet.

Nå finnes det også penger til å finansiere militær virksomhet, og russiske militære fly og fartøyer patruljerer igjen internasjonale farvann.

Denne utviklingen kommer temmelig sikkert til å fortsette.

Tøff i utenrikspolitikken

Etter sammenbruddet i Sovjetunionen, var USA alene igjen som verdens supermakt.

For amerikanerne har det vært vanskelig å se Russland reise seg igjen økonomisk, militært og politisk.

I en tale på Den røde plass i fjor sammenlignet Putin USA med nazi-Tyskland, og sa at det er amerikanerne som gjør verden utrygg.

Det er all grunn til å tro at Russland kommer til å forsvare sine interesser stadig mer aggressivt i internasjonal politikk, og det er nok en situasjon som verdenssamfunnet blir nødt til å akseptere.

For Norge som et lite naboland vil det ligge mange utfordringer i forholdet til et langt mer selvbevisst Russland. Det kan nok fortsatt gå mange år før det blir enighet om en norsk-russisk delelinje i Barentshavet.

Men hva med demokratiet?

I Putins presidenttid har myndighetene vist en uvanlig stor interesse for Russlands massemedier, og spesielt for fjernsynet.

Et statlig selskap som Gazprom har blitt brukt til å kjøpe opp og ta kontrollen over medieselskaper. Resultatet er at alle de største fjernsynsselskapene kontrolleres av staten.

Det fører til en flom av positiv omtale av Putins presidentkandidat Dmitrij Medvedev, mens opposisjonen i stor grad ignoreres eller omtales i negative vendinger.

Det autoritære regimet som Putin har utviklet, fungerer på mange måter som en ettpartistat.

Men for vestlige kritikere er det ett problem, nemlig at et overveldende flertall av russerne vil ha det slik.

Alternativene de har sett de siste tiårene har vært så mye verre.

For folk flest er det ikke så viktig å forsvare demokratiske institusjoner som opposisjon, et sterkt sivilt samfunn og nyanserte og kritiske massemedier. Stabilitet, forutsigbarhet og økonomisk framgang er viktigere.

I Russland kan det fort bli kaos hvis det ikke sitter en sterk mann ved roret, mener mange.

Den russiske varianten av demokrati blir nok noe for seg selv.

Et hvileskjær for Putin?

Ifølge den russiske grunnloven kan presidenten bare sitte i to perioder.

Sterke røster har tatt til orde for at grunnloven burde endres på dette punktet for å la Putin sitte en periode til. Flertallet i Dumaen er stort nok til det.

Men Putin bestemte seg til slutt for å la Medvedev overta, mens han selv planlegger å fortsette som statsminister.

En del kommentatorer mener at Putin i realiteten kommer til å styre, mens presidenten trekker seg litt tilbake.

Det antydes også at Putin kan komme til å stille i presidentvalget om fire år, teknisk sett skal det ikke være noe i grunnloven som forhindrer det.

Putin-perioden i russisk politikk kan bli svært mye mer omfattende enn det mange regner med nå.

Men på den annen side kan det også tenkes at Medvedev trives med makten når han blir varm i embedet.

Det er ikke sikkert at den nye russiske presidenten vil gi fra seg makten selv om Putin skulle ønske det.

Russland er tross alt et annet sted, og russerne gjør ting på sin egen måte.