Hopp til innhold

Hva er vitsen?

De to store partiene i USA avholder hver fjerde sensommer et landsmøte der partiets presidentkandidat blir formelt nominert. Nå har det i månedsvis vært klart at det blir Barack Obama og John McCain. Hva er da poenget?

Denver foran Demokratenes nominasjonsmøte

Et portrett av Demokratenes presidentkandidat Barack Obama rager foran et pariserhjul i Denver, hvor partiet skal holde sitt nominasjonsmøte.

Foto: CHRIS WATTIE / REUTERS

Joar Hoel Larsen
Foto: Anne Liv Ekroll / NRK

Alt var ikke bedre før, men når det gjelder amerikanske valg må man kunne si at nominasjonsmøtene levde mer opp til navnet.

Da kom de 50 delegasjonene sammen til hestehandel og tautrekking. Det ble formet allianser og avgitt løfter. Det ble kranglet, og det var konflikter, men gjennom politisk håndverk og kløkt kom demokrater og republikanere frem til enighet om hvem som skulle være det respektive partiets presidentkandidat.

Deretter begynte man å lete etter en mulig visepresident. Mest mulig skjedde bak lukkede dører, uten at pressen fikk vite noe som helst.

I dag er omvendt: Ingenting skjer, og landsmøtene er redusert til skreddersydde mediebegivenheter.

Politisk uinteressante show

Det som er gått tapt i innhold, tar partiene igjen i form. Det hele er en firedagers velregissert forestilling der intet er overlatt til tilfeldighetene.

Spontane gledesutbrudd skjer på kommando, delegatene vifter entusiastisk med plakater som ligger klar på alle stoler, ballonger slippes på sekundet og parti-cheer-leadere leder jublingen.

Det hele er blitt så forutsigbart og antiseptisk at de store fjernsynsselskapene i 2004 sendte mindre fra de nasjonale nominasjonsmøtene enn tidligere år, som resultat av at partiene har tilpasset seg mediene.

Temmingen av landsmøtene har vært så vellykket at de er blitt politisk uinteressante.

Motivasjons-boost og vitamininnsprøytning

Demokrat

Er landsmøtene blitt kun en mediebegivenhet?

Foto: JACK DEMPSEY / AP

Nå skal det sies at delegatene koser seg. De møter politiske trosfrender fra andre stater, knyter personlige bånd og psyker hverandre opp foran en to måneder lang og intens valgkamp.

For utsendingene er det en gedigen pep-talk, det er en motivasjons-booster og en ideologisk vitamininnsprøytning.

Enkelte har fantasifulle og dekorative hatter, andre bærer landsmøtejakker med valgkampmerker og politiske buttons fra langt tilbake, og det tillates en og annen ukontroversiell håndskreven plakat med glimt i øyet. Dersom vedkommende klarer å få den med seg gjennom x antall sikkerhetssjekker.

Militariserte møter

Demokratenes landsmøte i Boston i 2004 var det første etter terrorangrepet 11. september 2001.

Republikanerenes tilsvarende noen dager senere var lagt til Madison Square Garden på Manhatten, i hjertet av en av USAs minst republikanske byer.

Det var første gang republikanerne avholdt sin ”convention” i New York. At det skjedde noen kvartal fra Ground Zero i dagene før tre-årsmarkeringen av Al Qaida-aksjonen, var ingen tilfeldighet.

Sikkerhetstiltak Denver

Sikkerheten er på topp i Denver.

Foto: ERIC THAYER / REUTERS

De politiserte landsmøtene i 2004 ble, av myndighetene selv, omtalt som betydelige sikkerhetsrisikoer og behandlet deretter. Adgangskort og avsperringer, vakter og våpen fungerte som en underlig kontrast til den demokratiske prosess det egentlig dreide seg om.

"Have a great old time"

Vertsbyene i 2008, Denver og Saint Paul, kan glede seg.

Tusenvis av delegater og varadelegater, ektefeller og entusiaster, jorunalister og sikkerhetsfolk kommer på besøk. De skal bo, spise og kose seg, ta taxi, kjøpe souvenirer og generelt ”have a great old time”.

De tilreisende legger igjen millioner av dollar.

Et partilandsmøte er big business.

Fjernsynsoverføringene betyr god PR, selv om minnene fra Chicago 1968 fremdeles skremmer. Demokratenes landsmøte den gang står som skrekkens eksempel på hvor galt alt kan gå.

Antikrigsdemonstrasjoner og massearrestasjoner, tåregass og terrorpoliti er det ingen som ønsker seg igjen. Det er en av hovedgrunnene til at alt nå er så planlagt at det blir kjedelig og pregløst. Med mindre man mener ballonger og serpentinere er politisk viktig.

Kandidaten bestemmer kursen

I rettferdighetens navn skal det sies at Nasjonalkonventet har en politisk funksjon utover nominasjonen av kandidaten som for lengst er klar. Partiene presenterer sitt program.

Men i det frihets- og individorienterte USA står kandidaten sterkt og partiet svakt. Så verken presidentkandidaten eller andre med ambisjoner er bundet av partiprogrammet. Hvilket igjen er med på å redusere nominasjonsmøtets politiske betydning. Det er uansett kandidaten som staker ut kursen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

John McCain

I USA er det kandidaten som bestemmer kursen for partiet.

Foto: Mary Altaffer / AP

Harmoni og image

Partishowet har dermed bare en funksjon: Å formidle til publikum og velgere at det er et optimistisk og enhetlig parti som står samlet bak sin kandidat.

I tur og orden vil familiemedlemmer og partiveteraner, politiske støttespillere og tidligere motstandere i nominasjonsprosessen stå frem og hylle kandidaten.

Gammel uenighet er glemt, kritiske kommentarer i fortid glattes over, og det er bare ros og godord å høre.

Kandidaten har i utgangspunktet 50 prosents sjanse til å bli president, og ingen med ambisjoner ser noe poeng i å legge seg ut med en bekjent som om få måneder kan være verdens mektigste mann.

Barack Obama-supporter

Lela Henry er klar for Demokratenes nominasjonsmøte.

Foto: RICK WILKING / REUTERS

SISTE NYTT

Siste nytt