Hit flykter de fra krig – staten svarer med å gi dem land

Det er første gang vi ser henne smile. Et forbløffet ansikt sprekker opp i glede. Hun trykker hånden til mannen som på vegne av Uganda nettopp har gitt henne jordlappen på 50 kvadratmeter,

– Dette hadde jeg aldri ventet, jeg er glad helt inn i hjertet mitt, sier Joice Adiyo.

Vi treffer 35-åringen i Omugo på grensen til Sør-Sudan. I all hast fikk hun med seg fire av barna og rømte inn i skogen. Hit flyktet hun i panikk for noen dager siden. Bort fra de sørsudanske regjeringssoldatene som herjet i landsbyen.

– De la folk i bakken med bind for øynene, og drepte dem. Kvinnene ble voldtatt. Opptil sju menn kunne voldta én kvinne, noen døde av det, sier Adiyo.

Hun og ungene løp og kravlet seg gjennom bushen i åtte dager. Den yngste døde under flukten. Tre barn ble igjen i landsbyen Bangagagga i Marobo, sør i landet.

Joice Adiyo vet ikke hva som har skjedd med de to eldste guttene. Mannen hennes er også savnet. Ikke rart at smilet sitter langt inne.

En glad giver

I en slak skråning med høyt gress står en mann med skyggelue og smiler bredt i ettermiddagssola. Han har nettopp gitt Joice Adiyo et lite jordstykke.

– Det er fint å kunne gi flyktningene land. De har jo ingenting. De trenger hjelp, sier Michael Emau.

Han er den lokale landutdeleren fra Statsministerens kontor i Omugo.

Uganda kaller disse stedene for bosettinger, ikke flyktningleirer.

– Vi har selv hatt kriser her i landet. Da var det vi som flyktet, sier han.

På 1970-tallet drev Idi Amin hundretusener på flukt.

Det kan ikke vare

I Afrika er det ingen andre land som tar imot så mange flyktninger som Uganda. Hit har folk i nød strømmet fra Burundi, Eritrea, Kongo, Den sentralafrikanske republikk, Rwanda

og Kenya, men i dag kommer de fleste fra Sør-Sudan.

Halvparten av befolkningen i landet får ikke nok mat. Her er hver tredje innbygger på flukt fra sult, krig og overgrep. Sør-Sudan er et av de verste landene i verden å bo i, ifølge FN.

I snitt har over 1500 mennesker flyktet hit fra Sør-Sudan, hver eneste dag i hele år. Til sammen har over én million kommet seg over grensen til Uganda. Nær 90 prosent er kvinner og barn.

Norge spilte en aktiv rolle som én av tre skilsmisseadvokater da Sør-Sudan og Sudan skilte lag i 2011. De to andre var USA og Storbritannia.

I dag betaler Uganda en høy pris for den skilsmissen. Borgerkrigen brøt ut i verdens yngste stat etter bare to år med selvstendighet.

Uganda kan ikke fortsette med den rause flyktningpolitikken landet fører, om ikke det ikke kommer mer hjelp utenfra. Hittil i år har 30 prosent av pengene som hjelpeorganisasjonene mener er helt nødvendig, kommet inn. FN ber verdenssamfunnet om å ikke glemme Afrikas største flyktningkrise.

Om ikke landet belønnes for sin flyktningpolitikk, så berømmes det.

– Ugandas medmenneskelighet og hjerterom er noe vi alle kan lære mye av, sier Flyktninghjelpens generalsekretær, Jan Egeland til NRK.

Han viser til at landet har lange tradisjoner med å være raus med folk i nød, helt tilbake til etterkrigstiden da Uganda tok imot polske flyktninger.

Hvor er motstanderne

Ikke alle er enige i Ugandas rause flyktningpolitikk. Landet er fattig. Ugandere vi møter i Kenya, rister på hodet av moderlandets flyktningpolitikk.

– For det første får flyktningene land, som ugandere selv kunne dyrket. For det andre får de lov å ta seg vanlig arbeide, i konkurranse med ugandiske arbeidssøkere. De får til og med reise fritt rundt i Uganda, sier en velstående ugandisk kvinne i Nairobi.

I Uganda var ingen av de 15–20 personene vi spurte negative til landets flyktningpolitikk.

Tvert imot mente flere av dem som bodde i nærheten av de nye bosettingene, at flyktningene bringer mer økonomisk aktivitet til marginaliserte områder. Taxisjåføren i Kiryandongo er glad for flere kunder. Det er større aktivitet på de lokale markedene.

Det stemmer godt med Verdensbankens konklusjoner. Flyktninger åpner småbutikker, barer, frisørsalonger og skaper arbeidsplasser til lokale innbyggere.

Med flyktningene kommer det også skoler og helsetilbud til grisgrendte strøk, som også lokalbefolkningen nyter godt av.

Pumpemannen vi møter på bensinstasjonen i Arua er glad for at ungene hans får et bedre skoletilbud.

Nærmere hovedstaden forteller en kosmetikkselger at ingen hun kjenner er imot å gi flyktninger land. Flyktningene har jo ingenting, noe de jo leve av.

Her skal huset stå

Joice Adiyo ser ut over sin nye eiendom. Kveldssola skinner på grønne åser, spettet med hvite plastskur.

Etter hvert får hun også noen redskaper og litt materialer. Hun skal bygge et skur og bo i, for seg og sine.

– Huset skal ligge der oppe. Hun peker på tomtas høyeste punkt.

Huset blir i første omgang en plastduk rundt fire stolper, med bølgeblikktak og jordgulv. Slike skur er satt opp over hele området rundt Omugo. Noen dyrker grønnsaker rundt skurene. Andre har skaffet seg en geit.

Får de noe til overs, så er det ingen som nekter dem å selge varene på det lokale markedet.

– Gir verdigheten tilbake

– Det Uganda gjør, er ikke bare å gi flyktningene land. Uganda gir flyktningene verdigheten tilbake, sier Camilla Ravnsborg Aschjem.

Hun arbeider for KFUK-KFUM Global med traumebehandling av sørsudanske flyktninger i Uganda.

– Det er noe annet å spa i egen jord, enn å sitte passiv i et telt å vente på at noen skal komme med neste måltid, sier hun.

Langt fra alle flyktningene kan leve av jordlappen. Derfor var det dramatisk for titusenvis av flyktningfamilier i området da FN stanset utdelingen av mat, tidligere i år.

Men Joice Adiyo er optimist.

– Her kan vi dyrke alt, sier hun.

Smilet smitter. Barna ler.

– Her skal ungene og jeg få det fint, sier hun.