Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen
Etter at Irak-konflikten nå er gått inn i sitt femte år uten at en løsning er i sikte, er det bare et spørsmål om tid før ikke bare britene, men også amerikanerne trekker seg ut. Demokratene setter 2008 som frist, men det amerikanske militære nærvær i Irak kan vare helt til president George W. Bush går av.
Mange demokrater, blant annet presidentkandidat Hillary Clinton, kan ikke fri seg for ansvaret for at de i sin tid stemte for invasjonen og godtok Bush-administrasjonens feilaktige begrunnelser for å styrte Saddam Hussein. Og de har ingen overbevisende strategi for hva som skal skje i Irak etter på.
Når Irak går i oppløsning
Selv kritikere av George W. Bushs Irak-politikk, som denne kommentator hele tiden har vært, innser at en alt for tidlig tilbaketrekking vil kunne utløse en enda verre borgerkrig enn den som herjer i dag. Den i utgangspunktet kunstige statsdannelse som Irak er, vil sannsynligvis gå i oppløsning, og da står nabolandene klar til å gripe inn.
Hele regionen vil bli satt i brannen, hvis det da ikke skjer en eksplosjon før den tid ved at amerikanerne angriper Iran, med eller uten israelsk medvirkning. Man behøver ikke være "eskatolog" (opptatt av bibelske profetier om Endetiden) for å frykte et Armageddon.
”Kjemiske Ali”
Mens vi venter på det store Bang, fortsetter irakerne med sitt vanskelige oppgjør med fortiden. Etter at Saddam Hussein og hans halvbror ble henrettet under uverdige omstendigheter, står resten av despotens medarbeidere for tur. Neste mann til galgen er den ansvarlige for bruken av kjemiske våpen, Ali Hassan – kalt ”Kjemiske Ali”. Han er i realiteten dømt allerede før saken mot ham kommer opp, for her er bevisene entydige, og ”Kjemiske Ali” var en hensynløs massemorder.
Saddam brukte giftgass mot Iran
Saddams regime brukte gass mot den kurdiske sivilbefolkning både i 1987 og 1988, uten at omverdenen reagerte særlig. Det var den gang Iran ble betraktet som hovedfienden, og i den konflikten så Vesten Saddam som en forbundsfelle.
Da irakerne kjørte seg fast i den krig som Saddam startet, kom han på den idé å ta i bruk kjemiske våpen. Irakerne satset stort på forskning og produksjon i et gigantisk anlegg nordvest for Bagdad, ”Muthanna Statsprosjekt for Produksjon av Innsektsdrepere” (Pesticides). Det var imidlertid ikke innsekter de skulle drepe, men iranske soldater, og senere kurdere. Til dette fikk Irak hjelp av over 30 vestlige firmaer, fire av dem vesttyske.
Amerikanerne visste
Amerikanerne visste godt hva irakerne drev på med, men reagerte ikke særlig. Derimot ga de satelittetterretninger til irakerne for å hjelpe dem i krigen mot Iran, og fremtredende amerikanske representanter, blant annet Donald Rumsfeld, hadde fortrolige samtaler med Saddam.
Alt dette er vel kjent. Det er synd at amerikanske toppolitikere ikke lot seg innkalle til prosessen mot Saddam. De vil heller ikke stille opp i rettsaken mot ”Kjemiske Ali”. Dermed får man ikke kastet fullt lys over forholdet mellom Washington D.C. og Bagdad den gang.
Kynisk diskusjon i Saddams hovedkvarter
Hva som først er blitt kjent senere, er den diskusjon som pågikk i Saddams hovedkvarter om bruk av kjemiske våpen. Lydbåndopptakene finnes og vil bli brukt i prosessen mot ”Kjemiske Ali”. Nå var det ikke lenger snakk om å gasse iranske soldater, men å bruke disse ulovlige våpen mot sivilbefolkningen i de kurdiske områder. I Halabaja ble fem tusen eldre, kvinner og barn gasset i hjel. Saddam og hans medarbeidere visste hva de gjorde.
Av lydbåndopptakene går det frem at visepresident Ibrahim al-Douri var redd for den internasjonale reaksjon dersom de brukte giftgass mot sivile. Men Saddam avfeide ham med at dette var en meget effektiv avlivningsmetode når ofrene ikke hadde gassmasker.
”Du mener det vil drepe tusener av mennesker”, spurte al-Douri.
”Ja, det vil ta livet av tusener”, svarte Saddam, og han tilføyde:
”Det vil hindre folk fra å spise og drikke det lokale vannet, Det vil få menneskene til å forlate sine hjem, og de vil ikke lenger kunne sove i sine senger. Det vil tvinge folk til å forlate sine hjem og gjøre disse ubeboelige til de er blitt renset”.
”Fanden ta internasjonal opinion!”
I følge lydbåndopptakene grep Allia Hassan, som fikk ansvaret for gasskrigen, så ordet:
"Jeg vil drepe dem alle med kjemiske våpen. Hvem skal si noe om det? Det internasjonale samfunn. Fanden ta dem!"
"Kjemiske Ali" fikk rett. Ikke bare var kjemiske våpen effektive mot en ubeskyttet sivilbefolkning, men de vestlige reaksjoner var dempede. USA protesterte riktig nok prinsipielt mot bruk av kjemiske våpen, men Rumfeld forsikret viseutenriksminister Tariq Aziz om at USAs ønske om "normale" forbindelser med Irak var ikke var blitt svekket.
Lagrene ble ødelagt etter 1991
Etter Golfkrigen i 1991 ble de irakiske lagre av kjemiske våpen ødelagt under FNs overoppsyn. Selv om FN-observatørene ikke hadde oversikt over absolutt alle våpen, frasa Saddam seg den gang muligheten til å bruke både kjemiske og kjernefysiske våpen. Dette var Hans Blix' vurdering, men amerikanerne ville ikke la ham fortsette sine undersøkelser fordi de allerede hadde bestemt seg for å innvadere Irak.
Ingen masseødeleggelsesvåpen funnet
I oktober 2004 bekreftet den amerikansksponsede undersøkelseskommisjon under Charles Duelfers ledelse at de over hodet ikke hadde funnet kjemiske våpen, heller ikke andre masseødeleggelsesvåpen.. Det som fortsatt er uforståelig, er hvorfor ikke Saddam spilte med åpne kort og innrømmet at han ikke lenger hadde slike våpen. Han kunne ha latt FN-inspektørene bekrefte tingenes tilstand. Da ville han sannsynligvis ha unngått den amerikanske invasjon.
Ikke militært anvendelig
Da irakerne på 1980-tallet skaffet seg kjemiske våpen og brukte dem både mot soldater og sivile, betraktet de dette som ”fattigmanns atombombe”, og denne karakteristikk er enda mer dekkende for terrorister i dag.
Stormaktene har riktig nok ikke ødelagt alle sine lagre av kjemiske våpen, men de spiller ikke lenger noen rolle i deres militære planlegging. Ingen ansvarlige militære kan i dag tenke seg en repetisjon av gassangrepene i den første verdenskrig.
Richard Nixon tok klart avstand fra militært bruk av kjemiske våpen, og han støttet det internasjonale forbud mot utvikling, lagring og produksjon av slike våpen. Nixon klarte det ingen president før ham hadde maktet eller hadde villet – nemlig å få begge kamre i Kongressen til å ratifisere Geneve-konvensionen mot kjemiske våpen.
Hitlers betenkeligheter
Men ikke en gang Hitler brukte giftgass i krigføringen, selv om han ikke hadde noen betenkeligheter med å massemyrde jøder, sigøynere og andre med Zyklon B. Mange historikere mener at det var Hitlers egne erfaringer som gasskadet i første verdenskrig som holdt ham tilbake. Muligens fryktet han allierte reaksjoner som ville ha rammet tyskerne enda mer enn dem selv.
Ettervirkningene i Vietnam
I Vietnam brukte amerikanerne kjemiske våpen først og fremst for å ødelegge vegetasjonen og avsløre FNL (Viet Cong), men det rammet mennesker i en grad som man fortsatt kan se følgende av i misdannede barn. Tilsvarende konsekvenser fikk en lekkasje fra Dugway prøvefelt i Utahj i 1968 og lagringen av det særdeles giftige Sarin på Okinawa.
I dag vet vi at amerikanske militære ikke unnså seg for å transportere de farligste kjemiske våpen gjennom tettbebygde strøk i USA. Jonathan B. Tucker har dokumentert dette i sin nye bok, ”War of Nerves. Chemical Warfare from World War I to Al-Qaeda” (Pantheon, New York).
Giftgass i Tokios undergrunnsbane
Det er altså Al-Qaida og andre terroristorganisasjoner vi må frykte i fremtiden. Den frykt er mer reell enn at de skulle kunne benytte seg av kjernevåpen. Den søkkrike japanske Aum Shinrikyo-sekten produserte Sarin og en nervegass på sitt anlegg ved Fuji-fjellet. I mars 1995 ble plastikkposer med denne farlige gift plassert i Tokyos undergrunnsbane i rush-tiden. 12 ble drept og hundrevis ble skadet; noen fikk livsvarig men.
Tokio-erfaringene viser hvor sårbare storbyene er. Hadde de islamittiske terrorister i Londons Subway brukt giftgass i stedet for eksplosiver, ville antallet drepte ha blitt enda større.