Norske FN-soldater hjalp libanesiske fanger unna israelerne

Operasjonen har blitt holdt hemmelig i 18 år av hensyn til FNs oppdrag i Libanon.

Først nå kommer den frem, ved at de involverte har bekreftet historien til NRK-journalist og tidligere Midtøsten-korrespondent Odd Karsten Tveit i forbindelse med utgivelsen av boka «Farvel Libanon. Israels første nederlag.»

Se hele Dagsrevy-reportasjen fra Libanon her

En avsløring da det hendte i 1992 ville fått store konsekvenser for de involverte; for FNs fredsbevarende styrke UNIFIL, for den norske deltakelsen i fredsstyrken og for soldatene og offiserene som deltok i operasjonen.

Forholdet mellom Israel og Libanon var like skjørt da, som det har vært i tiår.

• Les: Hvem drepte «Mr. Libanon»?
• Les: To fedre, to sønner, to land

Tortursenter

Det var om kvelden 7. september 1992 Hagrup Haukland, som var oberst og bataljonssjef for den norske styrken NORBATT i 1992-1993, fikk meldingen om at norske soldater hadde pågrepet to personer inne i det norskkontrollerte området.

Hovedkvarter til den norske FN-bataljonen i landsbyen Ebl el-Saqi, lå midt i området som Israel hadde gjenokkupert i 1982. Noen kilometer unna det norske operasjonsområdet, lå det beryktede Khiam-fengselet.

Khiam var opprinnelig en fransk militærforlegning fra 1930-årene, som var omgjort til et såkalt avhørs- og interneringssenter. Fengselet ble drevet av Israels allierte i South Lebanon Army (SLA), betalt av det israelske forsvaret og kontrollert av etterretningstjenesten Mossad.

Det var allment kjent at fangene fikk hard behandling. De norske soldatene kunne høre skrikene fra fengselet – selv om det lå et stykke unna.

De som ble innbrakt var personer israelerne kalte terrorister, for libaneserne var de motstandsmenn.

• Les: Tror på fredsavtale innen et år

Samband ble avlyttet

Var det rømte fanger de norske soldatene hadde pågrepet, visste bataljonssjef Haukland at det snart ville stå israelske eller SLA-soldater i den norske FN-leiren med krav om å få rømlingene utlevert.

Bataljonssjefen ga beskjed om at ingen fikk bruke sambandet til å kommunisere om saken.

De visste at FN-sambandet ble avlyttet, og at det israelske militære hadde avlyttingseksperter som behersket norsk.

Risikabel beslutning

Etter avhør kom det frem at de to pågrepne virkelig hadde rømt fra Khiam. Det var i alt fire som lyktes å komme seg ut.

En av de fire gikk rett i et minefelt utenfor fengselet og ble liggende igjen skadet, en annen ble tatt igjen og skadeskutt av fangevokterne. De to siste klarte å flykte inn i det norskkontrollerte området – hvor de ble pågrepet

Den norske FN-obersten tok en beslutning. Han aktet ikke å sende de to libaneserne som av israelerne var mistenkt for motstandsarbeid, tilbake til Khiam. Han visste det var en risikabel avgjørelse å ta og brudd på ordren.

Men behandlingen han visste foregikk i Khiam, var langt utover hva han kunne stå for som menneske og offiser.

I ett døgn ble de to libaneserne holdt skjult i den norske FN-leiren, mens det ble lagt en plan om hvordan de skulle fraktes ut. Tiden var knapp.

Løsningen ble å frakte de to libaneserne ut sammen med norske soldater som skulle på perm.

Den norske bataljonen fikk rekvirert tre pansrede personellkjøretøy. Panserkjøretøyene skulle eskortere bussen med soldater ut av stridsområdet.

De rømte fangene fikk på seg norske uniformsjakker og blå FN-hjelmer og ble plassert inne i de pansrede kjøretøyene merket med UN på siden.

– Det var en regel om at israelske soldater ikke hadde rett til å kontrollere FN-kjøretøy. Det holdt jeg meg til, forteller Haukland i dag.

«Dere skal da være så flinke»

Det er første gangen han snakker offentlig om hendelsen, som kunne fått storpolitiske konsekvenser. Både han og de andre involverte har tiet i 18 år – inkludert de to libaneserne.

– Hadde de israelske styrkene fått vite at vi satt med to fanger fra Khiam, kunne det utviklet seg til en farlig situasjon. De kunne satt hardt mot hardt, og det hele kunne endt med et angrep mot den norske leiren, sier Haukland nå i ettertid.

Den norske kolonnen kjørte gjennom flere israelske kontrollposter - uten at noen sjekket, eller at det ble vekket mistanke. De to fangene ble overlevert på trygt sted til kontakter i det libanesiske kommunistpartiet.

Den internasjonale UNIFIL-ledelsen fikk vite om smuglingsoperasjonen i sluttfasen - da Haukland og hans menn trengte hjelp til å ordne overleveringen.

Den tyrkiske politiske rådgiveren som ble kontaktet, ble først irritert og mente nordmennene burde «snu hodet, se en annen vei og latt fangene klare seg selv».

– Dere nordmenn skal da alltid være så flinke, sa han ifølge dem som snakket med ham den gangen.

Men også han skjønte at operasjonen var kommet for langt og gikk med på å ordne overleveringen. Hendelsen ble aldri offisielt rapportert.

Israel hadde mistanke

På en pressekonferanse i Beirut dagen etter fortalte de to rømte fangene om flukten fra Khiam og torturen de hadde fått der. Men også de holdt tett om bidraget fra de norske FN-soldatene – av lojalitet til nordmennene som hjalp dem, og for å ikke tilspisse den spente politiske situasjonen.

Det israelske militære hadde sine mistanker om at noen måtte ha hjulpet de to rømlingene. Og at ut fra logikk, måtte dette være den norske FN-troppen. Hagrup Haukland ble konfrontert av den israelske brigadegeneralen Moshe Tamir.

– Det var dere som hjalp de to libaneserne som hadde flyktet, slo Tamir fast.

– Jeg kjenner ikke til den saken, svarte Haukland.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Møtte aldri fangene

Haukland møtte aldri de to pågrepne.

– Det var helt bevisst. Ved at jeg ikke hadde sett dem, kunne jeg enklere omgå sannheten, det ble rett og slett enklere å lyve, sier Haukland.

NRK bringer Haukland og den ene av de to fangene sammen, i Ebl el-Saqi, hvor det norske bataljonhovedkvarteret lå.

Møtet blir sterkt for dem begge.

– Endelig får jeg treffe deg. Jeg fikk jo aldri takket, sier Daoud Faraj når NRK bringer de to mennene sammen 18 år etter det dramatiske døgnet i september 1992. Han er sikker på at Haukland reddet livet hans.

Daoud Faraj er nå psykolog og spesialist på behandling av krigstraumer og mishandling.

Sammen drar de til Khiam, for å se fengselet Haukland berget ham fra.

Torturert i timevis

– Khiam var et fryktelig sted, sier Faraj.

– Inne i fengselsgården var det en plass som bare ble kalt «Torturtorget». Her ble fanger hengt opp i jernstolper etter armene - akkurat høyt nok til at man måtte stå på tærne. Vi kunne stå sånn i timevis med stramme håndjern, helt til vi ikke klarte å stå oppreist lenger.

– Når en så ble tatt ned og fikk håndjernene fjernet, besvimte man fordi blodet strømmet tilbake. Da helte vaktene vann i hodet på folk, slik at de skulle våkne.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Beryktet var også den såkalte kyllingboksen, et jernskap på 90 x 90 cm.

– Mange av cellene hadde et slikt skap hvor fangene ble puttet inn. Døra ble låst igjen fra utsiden, og man kunne bli sittende inne i skapet i opptil fire timer, forteller den tidligere fangen.

Fangene ble pisket og slått, og både kvinner og menn fikk kjørt strøm gjennom kjønnsorganene. Flere kom aldri ut fra Khiam i live.

Hadde rett

Den norske FN-obersten står inne for beslutningen han tok den gang.

– Jeg hadde rett i hva jeg antok som ventet dem, hvis jeg hadde sendt dem tilbake, sier han og rister på hodet av grusomhetene Daoud Faraj forteller om.

De to fangene som ikke lyktes å slippe unna, ble begge plassert i isolat i fengselet. Der satt de i to år og fire måneder, før de ble frigitt i forbindelse med en fangeutveksling mellom Israel og libanesiske Hizbollah.

Kameraten som Daoud flyktet og ble pågrepet sammen med, har ikke klart seg like bra som han selv. Han er blitt psykisk syk av all torturen han fikk.

Mye vi ikke vet

Faraj tror Israel kommer til å kalle den norske FN-bataljonens handlinger terroristhjelp når historien nå kommer frem.

NRK-journalist og flere ganger Midtøsten-korrespondent Odd Karsten Tveit mener det er mye vi ikke kjenner til om UNIFIL-soldatenes opptreden i krigsårene.

– Dette er det eneste kjente og bekreftede tilfellet hvor UNIFIL-styrker hjalp libanesiske rømlinger, sier Tveit.

Han tror ikke historien om Norges engasjement i Libanon er brettet ut i sin helhelt.

– Det vil sikkert dukke opp nye ufortalte historier etter hvert som tiden går, sier han.