Koloniherrer vender tilbake med lua i hånda

Den hvite portugiseren er tilbake. Før var de stolte koloniherrer. Nå kommer de med lua i hånda, som økonomiske flyktninger fra et land med rekordhøy arbeidsledighet og dårlige framtidsutsikter

– Håpløst. Det fins ikke arbeid hjemme i Portugal. I hvert fall ikke i min bransje, som er bygg, anlegg og veiarbeid.

Det sier 48 år gamle Nuno Henriques, som kom til Mosambik for et år siden. Selv med over tjue års arbeidserfaring var det ikke mulig for han å få seg jobb i hjemlandet.

I Mosambik er situasjonen omvendt. Her er det byggeboom. I hovedstaden Maputo kan du stadig se nye bygninger skyte i været; boligblokker, kontorer, hoteller, kjøpesentre. Veier bygges, forlenges og forbedres. Det er byggeaktivitet overalt.

– Her er jobbmulighetene og fremtidsutsiktene langt bedre, sier Henriques.

Portugiseren er svært fornøyd med å ha fått seg jobb som landmåler i et stort veiprosjekt. Fremtiden er sikret en god stund fremover.

Afrikaneren er sjefen

Mosambikerne ble brutalt undertrykt av Portugiserne i nesten 500 år, før de endelig vant sin selvstendighet i 1975. Når Portugiserne nå vender tilbake er rollene byttet. Det er Afrikaneren som er sjefen nå.

Han sitter i en svart skinnstol bak en stor kontorpult i mørk mahogni. Kledd i en elegant grå dress og lyseblå skjorte med mansjettknapper, viser Agostinho Vuma fram fem ulike visittkort med navnet sitt på – ett for hvert av de fem selskapene han eier. På laptop’en viser han fram en video som reklamerer for et av selskapene – et stort byggefirma med flere hundre ansatte, deriblant mer enn tretti portugisiske arbeidsinnvandrere.

– Det er en vinn-vinn-situasjon, sier Vuma. Portugiseren tjener til livets opphold, mens firmaet mitt får forsterket arbeidsstyrken og den tekniske kompetansen.

Lyser av optimisme

Mens Portugal tynges av depresjon, lyser Mosambik av optimisme. Med en stabil økonomisk vekst på mellom sju og ni prosent i året, går ungdommen i Maputo trolig en lysere fremtid i møte enn sine jevnaldrende i Lisboa.

– Som arkitekt er det svært vanskelig, nærmest umulig, å skaffe seg jobb i Portugal. Mens her i Mosambik har vi et bra liv med muligheter som ikke fins der, sier Anna Castro, nyutdannet portugisisk arkitekt.

En lang kyst med tropiske strender, gass, sannsynligvis olje, aluminium, kull, vannkraft og en fiskeindustri i ekspansjon. Det er grunner til at økonomien i Mosambik går så det suser – og til at Portugisere i krise strømmer til. For Portugiserne er det også et poeng å reise til et land der de kan kommunisere på sitt eget morsmål. Portugisisk er fortsatt det offisielle språket i Mosambik.

Portugisere i gettoer

På Nautilus kafe i hovedstaden er det vanskelig å oppdage at du faktisk befinner deg i Afrika. Det er bare lyse ansikter å se. Kafeen er blitt et samlingssted for Portugiserne i byen. Hver uke kommer flere hundre nye fra Portugal til Mosambik i håp om å skaffe seg jobb. Og de henvender seg gjerne til landsmenn som allerede er på plass.

– Ikke bare via e-post, nesten hver dag banker det portugisere på døren og spør etter jobb. Mange kommer på lykke og fromme, uten klare mål og planer, forteller Pedro Cruz, som er rektor ved Instituto Superior de Economia e Gestão (I SEG), en privat høyskole for økonomi og ledelse.

Cruz kom til Mosambik for flere år siden, før eurokrisen startet. Han sier det er vanskelig å skulle hjelpe alle Portugiserne som banker på døra.

– Mange av dem som kommer nå om dagen er velutdannet med mye erfaring, men det er likevel ikke jobber her til alle, sier rektoren.

Med økonomisk boom øker også bolig- og leieprisene i sentrum av hovedstaden. Mange portugisiske arbeidssøkere med dårlig råd har derfor sett seg nødt til å leie seg inn i kummerlige bokollektiver i gettolignende områder i utkanten av byen. Drømmen om et bedre liv i Afrika blir ikke nødvendigvis til virkelighet for alle som kommer.

Strammere innvandringspolitikk

I de lokale avisene kan du stadig lese nyheter om papirløse portugisere som blir kastet ut av landet, fordi de ikke har arbeids- og oppholdstillatelse. Mange kommer på turistvisum og tar sjansen på å jobbe uten å ha papirene i orden.

Portugiserne svetter seg gjennom timevis med køer på det trange, mørke immigrasjonskontoret i Maputo. Ofte med uforrettet sak. Ett papir mangler. Eller kanskje et stempel de ikke visste at de trengte.

«Kom tilbake i morgen. Still deg i kø igjen», er holdningen de møter. Byråkratiet og papirmøllene de må igjennom for å få lovlig opphold likner til forveksling på det Afrikanere og andre ikke-vestlige innvandrere må gjennom for å kunne bo og jobbe i Europa eller USA.

Byggebransjen, turistindustrien og bankene tar gjerne imot importert arbeidskraft, men Mosambik har strammet inn innvandringspolitikken – spesielt for innvandrere som IKKE kommer fra land i det sørlige Afrika.

Blant annet har myndighetene satt tak for hvor mange utlendinger som har lov til å jobbe i et firma, og de har økt prisene på alle slags visum. Det skal ikke bare være lett å komme til Mosambik som hvit innvandrer.

Fremmedfrykt

I deler av befolkningen har fremmedfrykten kommet snikende. Noen mosambikanere mener at portugiserne stjeler jobbene deres. Andre frykter at kolonispøkelset er tilbake.

– Jeg er for kulturelt mangfold, men mange av portugiserne er rasistiske og ser fortsatt på oss som undersåtter. Det er ikke bra, sier Ben Mathumbe en ung mann med rastafletter.

– Dette er mulighetenes land, men de misbruker mulighetene og begynner å oppføre seg som herrer over lokalbefolkningen. Innen fem år – eller mindre enn fem år – vil dette bli et stort problem, sier Rafael Shikani, som er samfunnsanalytiker og historiker.

Uproblematisk

På kontoret til entreprenøren og bedriftslederen Agostinho Vuma henger de store frigjøringsheltene på veggen i glass og ramme.

– Her har vi alle Frelimos presidenter. Dette er det frie Mosambiks første president, Samora Machel, forteller Vuma mens han peker på bildene.

FRELIMO var motstandsbevegelsen som kjempet mot Portugiserne i frigjøringskrigen på 60- og 70-tallet. Bevegelsen ble til partiet Frelimo, som har sittet ved makten fram til i dag.

Agostinho Vuma har stor respekt for heltene som sørget for landets selvstendighet. Likevel er det fra hans ståsted uproblematisk at portugiserne nå vender tilbake i stort antall – til landet de ble jaget fra for snart førti år siden.

– Det er ikke riktig å si at vi kjempet mot Portugiserne. Vi kjempet mot systemet – kolonisystemet – ikke menneskene, understreker den Afrikanske sjefen.

Verdsetter kompetansen

Agostinho Vuma lener seg fram over kontorpulten og sier at han ser ingen grunn til fremmedfrykt. Han godter seg heller ikke i skadefryd over at det er han som sitter med kontrollen nå, mens den hvite portugiseren banker på døra med lua i hånda.

– Det er ingen tvil om at den portugisiske hånden kan være nyttig for våre selskaper. Portugiseren med sin utdanning og erfaring er god å ha med på laget. Vi må se fremover, ikke bakover. Jeg ønsker dem velkommen, sier Vuma.

Et par kilometer unna har Nuno Henriques rødbrun jord og sand under neglene.

Han peker på veistrekningen som allerede er ferdig, og forklarer hvilken jobb som står igjen. Avenida Julius Nyerere skal forlenges og strekke seg ut av byen og nordover langs kysten, side om side med langstrakte hvite paradisstrenger.

Henriques sier han er fornøyd med livet i Mosambik, og at han slettes ikke har lagt merke til noen skepsis og fremmedfiendtlighet i lokalbefolkningen.

– Dette er et land jeg trives i. Jeg har det bra her, avslutter den portugisiske innvandreren og smiler.