NRK Meny
Normal

En levning fra den kalde krigen

Castros skjebne var å bli en brikke i et større spill.

Plakat av Fidel Castro
Foto: STR / AFP

Kommentar: Per Olav Reinton
Foto: Anne Liv Ekroll / NRK

Etter 49 år går Fidel av, mer som en levning enn som en legende.

I 1959 kom Fidel Castro ned fra fjellene og tok makten i hovedstaden Havana på Cuba. USAs nære allierte ble kastet ut. USA reagerte med å boikotte Cuba. Fra mars 1960 var målet å få Fidel Castro kastet fra makten.

I 49 år har USA forsøkt på forskjellig vis, men det var som om Cubas president overlevde på rene skjære trassen, inntil han denne uka selv trekker seg tilbake – som den siste levning etter den kalde krigen.

Ches ansikt

Belgiske våpen ankom Havana havn den 4.mars 1960 på det franske skipet La Coubre. En serie eksplosjoner ødela lasten og drepte mer enn hundre mennesker.

- Vi har grunn til å tro at dette var et planlagt forsøk på å stanse våpenleveransene til Cuba, sa Fidel i begravelsen dagen etter. – Men Cuba lar seg ikke skremme – Patria o Muerte!

Ernesto «Che» Guevara
Foto: JOSE LUIS MAGANA / AP

Raseri og sorg sto skrevet i ansiktet til Che Guevara på et foto som ble tatt av ham under denne begravelsen. Det er dette fotoet som er gjengitt i titusentall rundt om i verden, på plakater, på t-skjorter, som tatovering, på halssmykker, på alt som kan gjengi et ansikt. Hodet hans er halvt vendt mot fotografen, blikket vender seg skrått oppover, og det er slikt sinne i dette blikket at titusener av mennesker med noe trass i seg har gjenkjent noe av seg selv.

Sist så jeg det på ei trøye til en gutt i barnevogn. Han kunne knapt gjøre rede for seg med annet enn vræl, men Che Guevara stirret mot oss fra barnevogna slik han gjorde mot kameralinsa i begravelsen etter omkomne fra eksplosjonen på Havana havn i mars1960 – for snart femti år siden.

Patria o muerte

Under det hele lød dette melodramatiske ropet Patria o Muerte, Fedrelandet eller døden Det lød i radio og fjernsyn, det skrek mot oss fra kjempeplakater i Havana, og som graffiti i andre deler av Latin Amerika. ”Vi går på uansett hva vi treffer på”. Dette overmot, denne demonstrative hybris: stå ikke i veien for oss!

- Vi så Ches ansikt. Vi så et ansikt preget av sorg og sinne, beregning og vilje.

Carlos Franqui

- Vi så Ches ansikt, sa forfatteren Carlos Franqui til meg senere. – Vi så et ansikt preget av sorg og sinne, beregning og vilje.

Fidels revolusjon på Cuba var i begynnelsen glad og gal. Men med handelsblokaden fra USA forsvant både gleden og galskapen. Med USAs mislykkede invasjonsforsøk i Grisebukta ble det slutt på den lekende revolusjonen. I 1962 ble den cubanske frekkheten, festen og freidigheten møtt av moskovitter som ikke skjønte hvordan cubanere kunne lage rhumba av Internasjonalen – for det gjorde de, både i Havana og i Moskva.

Vodkaens og planleggernes moskovitter ble like forvirret av festens revolusjon som cubanere ble forvirret av femårsplaner. Cubanere ble bleke av vodka. Russerne ble bleke av cubanske sigarer.

Ord, ord, ord

Etter invasjonen i Grisebukta mistet den cubanske revolusjonen sin menneskelighet, den ble mistenksom, fryktsom – og så kom køene, rasjoneringene og razziane.

Ingen kjente Fidels tanker. Ingen visste hva han ville. Han improviserte tilsynelatende alt, helt på egen hånd, og møtte alle problemer med ord, ord, ord. Han styrte ved å holde taler på massemøter.

Cubakrisen

I oktober 1962 var verden nær en katastrofe. Vi kjenner historien som Cubakrisen. Vi var redde den gangen, men hvor nær vi var en global atomkrig, har vi først fått vite etterpå.

Kreml hadde funnet ut at de skulle utstyre Cuba med atomvåpen, slik at de skulle kunne stå imot en ny invasjon fra USA. Da USA oppdaget dette, var våpnene installert og sto klare til bruk. Nye våpenlaster var på vei over Atlantern.

Hvis den militære ledelse i Pentagon hadde fått det som de ville – de ville nemlig bombe Cuba – hadde Castro forsvart seg med atomvåpen, og slik den strategiske tenkningen var den gangen, ville USA ha svart med å angripe mål i Russland. Russerne hadde klart å lure våpnene inn i landet uten at amerikanerne oppdaget det. De hadde rett og slett vært heldige med været. Det var overskyet, og spionsatellittene oppdaget dem først etter at basene var bygd opp.

Haukene i Washington mente at dette var en del av en større sovjetisk strategi, hvor rakettene på Cuba skulle holde USA som gissel, mens russerne invaderte Europa via Berlin. Dette var altså i 1962, og krigen mellom øst og vest var kald.

I stedet for å bombe Cuba, bestemte president Kennedy å lage en handelsblokade rundt øya. Seksti kjernefysiske stridshoder var på vei om bord på 22 skip. Hele Warszawapakten var i beredskap. Krustsjov sov fullt påkledt på kontoret. Klokka nitten lokal tid den 23.oktober fortalte Kennedy at han ville gi Kreml sjansen til korrigere kursen.

- Vi vil ikke unødig risikere kostnadene ved en verdensomspennende kjernefysisk krig hvor selv seierens frukter vil smake som aske,

John F.Kennedy

- Vi vil ikke unødig risikere kostnadene ved en verdensomspennende kjernefysisk krig hvor selv seierens frukter vil smake som aske, sa han.

En brikke

Da var Krustsjov blitt overbevist om at han ikke ville unngå krig, om han beholdt rakettene på Cuba. Tvert imot: ville han unngå krig, måtte ha få dem vekk. Han sa til medarbeiderne sine at han ville slutte å utveksle ”syrlige bemerkninger” med president Kennedy. Han ba skipene om å snu, og om at rakettbasene – som fortsatt var under russisk kommando – skulle demonteres.

Alt dette skjedde bak Fidel Castros rygg. Han følte seg som en brikke i et større spill – og var det. Det var Fidel Castros ulykke. I dag trekker han seg tilbake som en av de siste levningene etter den kalde krigens tid.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt