NRK Meny
Normal

Derfor ble Gazastripen en slagmark

Gazastripens innbyggere har i årevis blitt revet mellom stridende palestinske fraksjoner og fiendeskapet mot Israel. Det gjør tilværelsen vanskelig.

Palestinsk gutt utenfor en bombet bygning i Gaza by

En palestinsk gutt sitter utenfor en utbombet bygning i Gaza by. Fremtiden for Gazastripens mange barn og unge har vært mørk i mange år.

Foto: MOHAMMED ABED / Afp

Livet på Gazastripen har helt siden 1948 vært et speilbilde av begivenhetene på verdensarenaen og temperaturen i den palestinske motstandskampen mot Israel.

Den 40 kilometer lange og ti kilometer brede stripen som ligger langs Middelhavet mellom Israel og Egypt har en lang og stolt historie.

Gaza by var i flere tusen år et viktig handelssenter, som samlingspunkt både for handelskaravaner over Den arabiske halvøy og skipstrafikk over Middelhavet til og fra det sørlige Europa.

Området var skiftevis underlagt egyptisk, assyrisk, babylonsk, persisk og jødisk styre.

Krigen som definerte området

I 1947 vedtok FN at jødene skulle få sin egen stat, i det som var det britiskstyrte mandatområdet Palestina. Vedtaket bygget på en deklarasjon fra 1917, med ideen om et nasjonalt hjem for jødene i Palestina.

Jødene skulle ifølge FNs delingsplan få 57 prosent av landarealet, araberne 43 prosent.

Gaza og Vestbredden var områder som var tiltenkt den nye arabiske staten i FNs delingsplan.

Jerusalem skulle, på grunn av sin viktige rolle både for kristendommen, jødedommen og islam, skilles ut som egen enhet under internasjonal kontroll.

Delingsplanen la for øvrig ikke opp til noen forflytning av innbyggere. Det betydde at jøder ville kunne bo i den nye arabiske staten og arabere tilsvarende i den jødiske staten.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Arabiske fanger

Arabiske fanger blir tildelt mat av en israelsk vakt gjennom et piggtrådgjerde. David Ben Gurion erklærte Israel for selvstendig 14. mai 1948. Egypt, Syria, Jordan og det fremadvoksende Irak angrep Israel dagen etter.

Foto: HO / REUTERS

14. mai 1948 ble staten Israel ensidig erklært opprettet fra jødisk hold. Dagen etter, 15. mai, gikk hærstyrker fra Egypt, Irak, Jordan og Libanon inn i Palestina, slik de hadde truet med hvis erklæringen om en statsopprettelse kom.

Jødiske soldater svarte med kamp, og i august samnme år var hele det som hadde vært det britiskstyrte Palestina unntatt Gaza og Vestbredden, under israelsk kontroll.

Den arabiske siden maktet ikke på grunn av interne uenigheter å etablere en tilsvarende stat som den israelske, og det endte med at Jordan fikk kontrollen over Vestbredden og Øst-Jerusalem mens Gazastripen ble underlagt Egypt.

Grensene mot Israel ble fastlagt i en våpenstillstandsavtale i 1949, og Palestina opphørte med det å eksistere som en geografisk enhet.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Israelske kvinner

Ben-Gurion opprettet det israelske forsvaret (IDF) i 1948. Her trener jødiske kvinner til å bli med i forsvaret. Alle israelere er vernepliktige i tre år.

Foto: HO / REUTERS

Flyktningleirene som ble bydeler

Krigen, som palestinerne fortsatt betegner som katastrofen eller «naqbah», førte til en strøm av fordrevne innbyggere. Vel 300.000 arabiske palestinere måtte forlate sine hjem, før, under og etter krigen.

En stor andel endte på Vestbredden og Gazastripen, andre dro til naboland som Jordan, Syria og Libanon. Mange av de fordrevne palestinerne ble plassert i hastig FN-opprettede flyktningleire.

Åtte av de største leirene ble lagt til den lille stripen langs Middelhavet.

I 1967 kom en ny avgjørende krig, Seksdagerskrigen, hvor Israel erobret Gazastripen fra Egypt og Vestbredden fra Jordan. Gjennom denne okkupasjonen overtok også Israel det økonomiske og sikkerhetsmessige ansvaret for sivilbefolkningen, noe som varte helt frem til 2004–2005.

Byrden som ble pålagt det en gang så blomstrende handelssentrumet er tydelig.

Området er ett av verdens tettest befolkede områder. 1,5 millioner er presset inn på den tynne stripen, som regnes som «overbefolket». Bare Monaco og Singapore ligger foran på listen.

De åtte flyktningleirene er blitt permanente bosettinger, med over 500.000 innbyggere, mange i fjerde, femte og sjette generasjon. 80 prosent av innbyggerne på Gazastripen har flyktningstatus. Det tilsvarende tallet for Vestbredden er 30 prosent.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Oversikt over Jabalya-flyktningleiren nord på Gazastripen

Mange av flyktningleirene som ble opprettet etter krigen i 1948, har forblitt permanente bosteder på Gazastripen. Her oversiktsbilde av Jabalya-flyktningleiren som ligger nord på Gazastripen og hvor røyken stiger fra et hus truffet av en israelsk rakett.

Foto: Hatem Moussa / Ap

Inn og ut av Gazastripen

Lenge kunne palestinere reise fritt mellom Gazastripen, Israel og Vestbredden. Mange fikk etter hvert arbeid i Israel. Daglig pendlet de inn og ut mellom Gaza og andre israelske steder, eller til og fra de arabiske golfstatene.

Andre fant inntekter til livsopphold innenfor det palestinske samfunnet, enten i jordbruket, som tradisjonelt har sysselsatt rundt 85 prosent av arbeidsstyrken, eller i den lille industrien som var blitt bygget ut under britisk og egyptisk styring.

Men spesielt flyktningene har vært avhengig av FN og andre internasjonale organisasjoner for å kunne livberge seg og familien.

Selv om Gaza-beboerne i likhet med dem som bodde på Vestbredden utenom periodene med avstengning og isolasjon, kunne reise inn og ut av Israel for å arbeide, var det Israel som okkupasjonsmakt som dikterte premissene.

Et opprør mot den israelske okkupasjonsmakten i 1971 førte til at flere tusen personer fra Gazastripen ble deportert til andre flyktningleire, i Sinai i Egypt og i Jordan.

Og fra 1977, under et nytt politisk styre, endret Israel sin bosettingspolitikk, noe som førte til langt flere jødiske bosettinger i de palestinske områdene. På Gazastripen ble det anlagt 21 nybyggerkolonier.

I 1994 fikk Gazastripen sammen med byen Jeriko indre selvstyre, som de første områdene i henhold til Osloavtalen som ble inngått året før.

10 år senere, i februar 2004, erklærte Israel og daværende statsminister Ariel Sharon at alle israelske styrker skulle trekkes tilbake fra Gazastripen. I tillegg skulle alle de jødiske bosettingene fjernes.

Stripen fikk til og med en egen internasjonal flyplass, som riktignok ble stengt av Israel kort tid etter åpningen og har forblitt stengt siden. Den gav uansett håp om en ny tid, selv om Israel fortsatt hadde full kontroll over alle tilfartsveiene og grensepostene og over sjø- og luftrommet.

I september 2005 var den siste israelske soldaten ute fra Gazastripen. Men det ble ingen ny blomstrende fremtid. I stedet gikk det fra vondt til verre.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Palestinsk mann kjører esel i Gaza by

En palestinsk mann tar seg gjennom Gaza by ved hjelp av esel. På grunn av den manglende økonomiske utviklingen under den israelske okkupasjonen og årene med selvstyre, så er esler et vanlig fremkomstmiddel på Gazastripen.

Foto: Khalil Hamra / Ap

Stengte grenser

Den første intifadaen, det langvarige palestinske opprøret som startet i 1987 på Gazastripen og Vestbredden, og det palestinske lederskapets støtte til Irak under Golfkrigen i 1991, endret livsvilkårene for svært mange palestinere.

Israel stengte i perioder av hele Gazastripen og Vestbredden. Innbyggerne ble isolert, og folk fikk problemer med å skjøtte arbeidet sitt enten det var i Israel eller utenlands.

Men selv etter den første intifadaen hadde over 100.000 palestinere (en tredel av arbeidsstyrken på Gaza og Vestbredden) arbeid i Israel.

For mange var avhengig av å finne sysselsetting innenfor den israelske økonomien, gitt at det i de palestinske områdene hadde vært betydelig mindre økonomisk og industriell utvikling enn i «kjerne-Israel». Ikke minst i flyktningområdene var det stillstand.

Den store økonomiske knekken for palestinerne kom likevel etter Al Aqsa-opprøret i 2000, den andre intifadaen. Skuffelse over manglende fremgang og virkelig frihet til tross for Osloavtalen gav seg utslag i opprør, både innad i de palestinske områdene og aksjoner mot Israel.

Israel svarte med isolasjonstiltak, som blant annet gjorde det nesten umulig for palestinerne å komme seg ut og inn av Vestbredden og Gazastripen, selv for å arbeide.

Arbeidsledigheten steg fra 10 til over 50 prosent, og høyest var den i Gaza-området. Antall ledige der er nå over 40 prosent, ungdomsledigheten er steget til over 50 prosent, ifølge tilgjengelig statistikk. Men ingen vet om tallene stemmer.

Rivalene Hamas og Fatah

En stadig mer intens rivalisering mellom det palestinske førende partiet Fatha og islamistorganisasjonen Hamas har heller ikke vært heldig for Gazastripen.

Den nasjonalistiske sekulære bevegelsen Fatah har ført frihetskamp for det palestinske folk siden den ble dannet på 1950-tallet, som en av mange grupper som vokste frem med befrielsen av Palestina som mål.

Abdel Nasser

Egypts president Gamal Abdel Nasser ble hyllet som en helt for mange arabere.

Foto: AP
Yasser Arafat

Yasser Arafat ble det fremste symbolet på den fremste frigjøringskampen.

Foto: AHMED JADALLAH / REUTERS

Det fantes etter 1948-krigen ikke noe samlet palestinsk lederskap med autoritet, og i 1964 tok den egyptiske presidenten Gamal Abdel Nasser initiativet til å danne PLO (Palestine Liberation Organization).

PLO skulle samle alle palestinere og alle grupperinger i væpnet kamp mot Israel og for frigjøring av Palestina.

I 1969 – etter den fatale 1967-krigen – ble Fatah-lederen Yasir Arafat leder og frontfigur for PLO. Fatah-medlemmer overtok makten i PLOs to maktorganer, nasjonalrådet og sentralkomiteen, og la en ny strategi for motstandskampen.

Etter to svært blodige og konfronterende tiår, blant annet med flykapringer og terroraksjoner for å skape oppmerksomhet rundt palestinernes sak og balansegang i forhold til de arabiske støttespillerne med ulike interesser, kom et vendepunkt i 1988.

Da tok Arafat avstand fra bruk av terror i kampen for en selvstendig stat.

Det var Arafat på vegne av PLO som underskrev Osloavtalen sammen med representanter for Israel.

Her het det at en selvstendig palestinsk stat skulle opprettes i løpet av mai 1999.

Men forhandlingene om fortsatt uløste spørsmål fikk en brå slutt da den israelske statsministeren Yitzhak Rabin ble myrdet av en jødisk ekstremist i 1995.

Etterfølgeren, dagens statsminister Benjamin Netanyahu, var langt mindre kompromissvillig.

Lite kompromissvillig var også Hamas, som begynte å gjøre seg gjeldende på den palestinske siden.

Den islamistiske organisasjonen som formelt ble dannet i 1987, har sitt utspring fra Det muslimske brorskapet i Egypt.

Hamas holder på at hele Palestina, inkludert Israel, er hellig muslimsk land som verken kan deles eller forhandles bort. Hele Palestina skal frigjøres og jødene skal bort.

Hamas valgte i likhet med andre islamske grupper å stå utenfor PLO, og forsøkte å torpedere fredsprosessen som var på gang. Sammen med Islamsk jihad stod Hamas bak en rekke selvmordsangrep mot sivile israelere.

Dette stanset imidlertid ikke prosessen i å munne ut i avtalen om palestinsk selvstyre på Gazastripen og Vestbredden – områdene i det nye Palestina.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Hamas 1996

Hamas under en markering for drapene på palestinere i 1996.

Foto: NASER ISHTAYYEH / AP

Vanstyre og misnøye

Hamas boikottet det første valget til den palestinske selvstyreforsamlingen i 1994, hvor Fatah ble største parti og fikk regjeringsmakten. Men det viste seg nok en gang i verdenshistorien; en ting er å være en motstandsorganisasjon, en annen en ansvarlig styresmakt.

Med manglende fremgang, utbredt korrupsjon og vanstyre på slutten av Yasir Arafats tid, vokste misnøyen med Fatah.

Det hersket lovløshet og anarki samtidig som israelske styrker jevnlig fortsatte sine raid inn i de palestinske selvstyreområdene.

På Gazastripen ble utenlandske hjelpearbeidere kidnappet og rasende palestinere brøt sperringene ved den egyptiske grensen og skjøt i hjel to egyptiske grensevakter i starten av 2006, like før det andre palestinske valget skulle avholdes.

Hamas har alltid – på grunn av nærheten til Egypt – hatt sterkere feste på Gazastripen enn på Vestbredden, og hadde bygget opp en sosial virksomhet som kom innbyggerne til gode. I tillegg erklærte de kamp mot den omfattende korrupsjonen som preget det palestinske samfunnet.

Dette økte oppslutningen om Hamas, ikke bare blant Gazastripens innbyggere men også hos mange på Vestbredden som så Hamas som et alternativ til det korrupte Fatah-regimet.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Barn foran ødelagt bygning i Gaza by

Deler av bygningsmassen på Gazastripen er bombet og gjenoppbygd flere ganger.

Foto: MOHAMMED SALEM / Reuters

Valgsjokket som rystet verden

Foran det andre palestinske valget ønsket Hamas å delta. Det ønsket delte verken Israel eller president Mahmoud Abbas, som hadde blitt valgt til president etter Yasir Arafat i 2005 og som hadde vært sjefarkitekten bak fredsprosessen på palestinsk side og den første statsministeren under selvstyretiden.

Israel henviste til Osloavtalen hvor det står at partier eller individer som oppmuntrer til rasisme eller som forsøker å nå sine mål med ulovlige eller udemokratiske midler, er diskvalifisert til å delta i valg.

Men USA og daværende president George W. Bush insisterte på at Hamas sin deltakelse måtte tillates, i lys av hans plan for demokratispredning i Midtøsten.

Abbas

Mahmoud Abbas, som har vært palestinernes president siden 2005, var sjefarkitekten bak fredsprosessen med Israel på 1990-tallet. Siden har det gått tråere.

Foto: ABBAS MOMANI / Afp
Hamas-leder Khaled Meshaal

Khaled Meshaal har ledet Hamas siden 2004, da grunnleggeren Ahmed Yassin ble drept i et israelsk angrep.

Foto: AHMED JADALLAH / Reuters
Benjamin Netanyahu peker under pressekonferanse

Israels statsminister Benjamin Netanyahu har valgt en konfronterende linje overfor palestinerne i sine regjeringsperioder.

Foto: GALI TIBBON / Afp

Sjokket var likevel stort for både Bush og andre da Hamas vant klart, og fikk 74 av de 132 plassene i den palestinske selvstyreforsamlingen mot Fatahs 45. Resten av plassene ble fordelt på mindre partier.

Hamas – under ledelse av den moderate statsministerkandidaten Ismail Haniyeh – ønsket å danne en koalisjonsregjering sammen med Fatah og andre småpartier. Da taperne nølte, dannet Hamas regjering på egen hånd.

Den nye regjeringen avviste kravet om at Hamas måtte anerkjenne PLO som representant for det palestinske folket, at inngåtte avtaler mellom PLO og Israel måtte overholdes og at Hamas måtte anerkjenne Israel som stat i tråd med disse.

I tillegg kom kravet om at Hamas måtte, i likhet med hva PLO gjorde i 1988, ta avstand fra vold og terrorbruk.

Dette nektet Hamas, og den internasjonale bistanden til det palestinske selvstyreområdet ble stoppet. Hamas stod fra før av på terrorlistene både hos EU og USA, og Haniyeh-regjeringen ble en ikke-regjering internasjonalt sett.

Fatah-lederne på sin side fisket i rørt vann, for å beholde makten.

Maktkampen ble starten på en voldsspiral mellom Hamas og Fatah, spesielt på Gazastripen.

En forsoningsprosess, på initiativ fra palestinske politikere utenfor de to grupperingene, ble avvist av Hamas sin eksilledelse i Damaskus i Syria. Det samme ble flere egyptiske fredsforslag.

I det partene var på glid sommeren og høsten 2006 – noe som innebar en viss anerkjennelse av Israel fra Hamas' side – ble den israelske soldaten Gilad Shalit kidnappet under et palestinsk angrep på en grensepost på Gazastripen.

Resultatet ble at israelske styrker gikk inn i Gaza, forsøkene på en samlingsregjering brøt sammen, og den interne palestinske konflikten eksploderte i vold.

Det hadde lenge vært maktkamp om hvem som skulle kontrollere den nyopprettede palestinske sikkerhetstjenesten og sørge for ro og orden i selvstyreområdene.

Da president Mahmoud Abbas nektet å gi fra seg kontrollen, trosset Hamas presidenten og innførte like godt sin egen sikkerhetsstyrke på Gazastripen.

Saudi-Arabia fikk midt i voldsinfernoet som pågikk, meklet frem en samarbeidsregjering. Regjeringen, som skulle ledes av Hamas-statsminister Ismail Haniyeh, ble utnevnt. Også en våpenhvile fikk saudierne til, men den skulle bli like kortvarig som de foregående forsøkene.

De internasjonale kravene om at Hamas måtte anerkjenne Israel stod fortsatt fast hvis den internasjonale boikotten skulle oppheves. Norge var ett av få vestlige land som valgte å ikke følge den internasjonale boikottlinjen og hadde kontakt.

Etter at en enda våpenhvile, denne gangen meklet frem av Egypt, brøt sammen, trakk Fatah seg fra regjeringssamarbeidet i juni 2007.

Få dager etter stormet Hamas sin sikkerhetsstyrke hovedkvarteret til den offisielle palestinske sikkerhetstjenesten på Gazastripen. President Mahmoud Abbas kunngjorde unntakstilstand, avskjediget statsminister Ismail Haniyeh og utnevnte en ny regjering.

Haniyeh og Hamas kvitterte med å erklære kontroll over Gazastripen – og slik har stillingskrigen vært de sju siste årene.

Presidentvalget, som opprinnelig skulle blitt holdt i 2008, er blitt utsatt gang på gang og Abbas regjerer det sjette året på overtid. På Vestbredden har regjeringer kommet og gått, på Gazastripen har Hamas styrt hele veien.

Da lokalvalg skulle gjennomføres i 2012, ble det kun avholdt valg på Vestbredden, Hamas tillot ingen valg på Gazastripen.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Ismail Haniyeh and Senior Fatah official Azzam Al-Ahmed

Tidligere Hamas-statsminister Ismail Haniyeh sammen med Fatah-representanten Azzam al-Ahmed da en ny samlingsregjering ble kunngjort i juni i år.

Foto: SUHAIB SALEM / Reuters

Samlet for første gang på sju år

I vår klarte riktignok Hamas og Fatah å bli enige om ny samlingsregjering som skal styre både Gazastripen og Vestbredden, bestående av upolitiske regjeringsmedlemmer, og regjeringen ble tatt i ed 2. juni i år.

Til forskjell fra forrige gang har denne regjeringen blitt anerkjent av store deler av det internasjonale samfunnet, inkludert Israels nærmeste støttespiller USA.

Samlingen innebar blant annet at den gamle Hamas-administrasjonen på Gazastripen, ledet av eksstatsminister Ismail Haniyeh, ble oppløst.

I forsøket på å sikre oppslutning om den nye regjeringen og unngå sosial uro, har Qatar tilbudt å bidra med 370 millioner kroner i lønnskompensasjon til dem som mistet jobbene sine som følge av regjeringssamlingen.

Men å få pengene inn på Gazastripen har vist seg å ikke være enkelt på grunn av Israels blokade.

For i tillegg til å krige mot hverandre, fører både Hamas og Fatah en stadig kamp mot Israel – om enn på ulikt vis – og Israel mot dem.

Da nyheten om den nye palestinske samlingsregjeringen kom, brøt Israel de USA-ledede fredsforhandlingene med president Mahmoud Abbas.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu mener fortsatt Hamas har som mål å ødelegge Israel, og hevder Abbas må velge mellom fred med Israel eller fred med Hamas.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Palestinernes demonstrasjon

Palestinske sivile bærer en skadd gutt etter at sammenstøt brøt ut med israelske styrker nær Gazastripen 21. februar i år. De avholdt en demonstrasjon der de krevde at Israels blokade av kyststripen oppheves.

Foto: MAHMUD HAMS / Afp

Isolert fra omverdenen

Etter at Hamas vant det andre palestinske valget, fikk Gazastripen statusen som fiendtlig område av Israel, blant annet for å kunne begrunne innføring av ulike sanksjoner, blant annet permanent stengning av grensene mellom Israel og Gazastripen.

Det ble innført vare- og grensekontroll, og det er israelske grensevakter som siden 2006 har avgjort hva som kommer over grensen til Gazastripen. I perioder har det vært svært lite, ifølge internasjonale representanter.

Dette har ført til svært vanskelige forhold for sivilbefolkningen, både FN og internasjonale organisasjoner har karakterisert forholdene nær en humanitær katastrofe. Enda verre har det blitt i de periodene også Egypt har stengt sin grenseovergang.

Amnesty International hevder blokaden er ulovlig, gitt at den er en kollektiv avstraffelse av et helt folk, noe som er forbudt etter internasjonal folkerett. Mens FN har karakterisert blokaden som uholdbar og en middelaldersk straffemåte.

Flyktning

En palestinsk arbeider bærer sekker med mel til flyktningene ved et FN-senter i Shati flyktningleir i Gaza by. Bildet er fra mai i år.

Foto: MOHAMMED SALEM / Reuters

60 prosent av befolkningen på Gazastripen var i 2006, etter de to første intifadaene, avhengig av hjelp for å overleve. I 2008 var tallet økt til 80 prosent.

Ifølge UNWRA, FN-organisasjonen som har ansvar for de palestinske flyktningene, har antallet som ikke har råd til å kjøpe basisvarer som såpe, toalettartikler og rent drikkevann, tredoblet seg siden 2007.

21 prosent av befolkningen lever i det som kalles «dyp fattigdom», det tilsvarende tallet for Vestbredden er 7,8 prosent.

Vann- og kloakksystemet har lidd kraftig under manglende vedlikehold og årevis med israelske angrep. En del av husene i flyktningleirene på Gaza-stripen har verken vann eller strøm, og det er et skrikende behov for ordinære samfunnstjenester. Sykehusene mangler utstyr og medisiner og barn vokser opp i svært kummerlige forhold.

Internasjonal bistand, direkte bevilgninger fra andre land og pengestøtte fra utflyttede palestinere holder Gazastripen flytende, i tillegg til den omfattende smuglerøkonomien som har tvunget seg frem.

Israels hevder målet med blokaden er å isolere Hamas, som i sitt charter fortsatt har utslettelse av Israel som mål, og viser til de stadige rakettangrepene mot israelske mål som utføres fra Gazastripen.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Falafel-kiosk i Jabalya flyktningleir, nord på Gazastripen

Gaza-beboerne forsøker å skaffe seg en levevei på det de kan, selv under blokaden. En mann i Jabalya-flyktningleir, som ligger nord på Gazastripen, driver en falafel-kiosk.

Foto: MOHAMMED SALEM / Reuters

Gazakrigene

I desember 2008 løp en skjør men historisk våpenhvile mellom Hamas og Israel ut. Begge skyldte på hverandre for gjensidige brudd og manglende vilje for at den ikke ble fornyet.

Israel hevdet at fra tidspunktet Hamas overtok kontrollen på Gazastripen, ble det på ett år skutt mer enn 1000 raketter inn i Israel, raketter som Israel hevnet med beskytning, bombing og bakkeangrep.

27. desember 2008 startet operasjonen «Cast Lead» som ble til den 25 dagers lange Gazakrigen. Den etterlot 1400 døde palestinere, 13 døde israelske soldater og en Gazastripen i ruiner.

Dette gjorde tilværelsen i det som kalles verdens største utendørs fengsel enda mer mistrøstig. Den sterke internasjonale kritikken mot Israel for brutal krigføring, hjalp ikke stort.

Nå er altså Hamas og Israel på nytt i krig, denne gangen uløst av bortføringen av og drapene på tre jødiske tenåringer fra jødiske bosettinger på Vestbredden og et tilsvarende drap på en ung palestiner, drept av israelsk bosetterungdom.

8. juli startet Israel luftangrepet «Operation Protective Edge» som svar på raketter fyrt av fra Gazastripen. Luftoperasjonen er fulgt opp med bakkeoffensiv.

Et forslag om våpenhvile – nok en gang utformet av Egypt – ble avslått av Hamas i midten av juli. Sentralt i avslaget står blokaden, som Hamas krever opphevet.

Ifølge den israelske storavisen Jerusalem Post kan Hamas gå med på en tiårig våpenhvile hvis Israel åpner grensepostene og at det blir en internasjonal kontroll over havneområdet i Gaza by, slik at samfunnet på Gazastripen kan komme i gang igjen.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt