Tony Blair og George W. Bush.
Tony Blair overlevde Labours landsmøte og sitter trygt i sadelen som statsminister. Noe annet var det egentlig ingen som ventet siden partiopposisjonen var for svak og uorganisert og ble valset ned av en møteledelse som ikke tillot avstemning om Irak.
De konservative er dessuten for svekket til å fremby et realistisk alternativ. Derfor fortsetter Tony Blair som Storbritannias statsminister, men "den hvite ridder til hest" har fått mange flekker på sin rustning.
Selv om han fortsatt er en retorisk manipulator av rang så lyder det hult for stadig flere briter. Meningsmålinger viser at de fleste ikke tror på ham lenger. Labour har større troverdighet enn Blair.
Delt ansvar for Kellys død
Tony Blair vil også overleve Huttonkommisjonens konklusjoner. Det er ikke ført beviser for at Blair løy selv om han avslørte for all verden at han heller ikke snakket helt sant.
Det er i gråsonen mellom sannhet, halvsannheter og løgn at mange av vår tids politikere opererer, sekundert av såkalte "spinn-doktorer" - spesialister i å bortforklare og tåkelegge.
Huttonkommisjonen hadde imidlertid ikke som sin pimære oppgave å belyse Irakpolitikken. Den skulle se på omstendighetene som førte til våpeneksperten David Kellys selvmord. Her er det ventet at kommisjonen vil fordele ansvaret mellom regjeringen og BBC.
Riper i lakken
BBC har fått riper i lakken, men det forundrer meg at så mange kommentatorer retter hovedskytset mot almenkringkasteren mens det åpenbart er folkene omkring Blair som har manipuleret og løyet mest.
BBC begikk graverende feil og må tåle kritikk for det. Men jeg synes å ane andre motiver. Det er kretser som ønsker å svekke BBC og styrke de kommersielle og utenlandseide TV-stasjoner.
Det nye er at Labourpolitikere er med på dette. Det sier mye om bitterheten mot BBC i kretsen omkring Tony Blair. Det ble en besettelse å skulle ta BBC.
Ingen masseødeleggelsesvåpen
Denne besettelse har åpenbart gjort det umulig for Blair og hans medarbeidere å innse at slaget er tapt når det gjelder påstandene om masseødeleggelsesvåpen og faren for et slikt angrep i løpet av 45 minutter.
Ekspertgruppen som med generøs tilgang på folk og pengemidlere har lett etter slike våpen, har ikke funnet noe konkret, bare dokumenter som viser at Saddam kunne og kanskje ville produsere slike våpen.
Det er det ingen som har bestridt. Saken dreide seg om hvorvidt Irak hadde arsenaler av slike våpen og langtrekkende raketter som gjorde dem til en trusel for hele regionen, ja, mot den vestlige verden. Det ble ikke funnet. Det er sakens kjerne.
Nå mener enkelte eksperter at Saddam kan ha bløffet for å avskrekke motstandere hjemme såvel som Vesten. Samtidig er det kommet frem at opplysninger fra irakiske eksilpolitikere ikke var verdt det papiret de var skrevet på.
Når den britiske utenriksminister hevder at rapporten rettferdiggjør regjeringens Irakpolitikk, er det nesten like latterlig som påstandene til "Komiske Ali" i Bagdad. Det blir vanskelig å ta Straw alvorlig etter dette.
Ringvirkninger i Washington
På den andre siden av Atlanteren har Irakkonflikten fått store ringvirkninger ved at Det hvite hus er kommet i søkelyset for å ha røpet identiteten til en CIA-agent.
Det gjaldt kona til den amerikanske diplomaten Joseph Wilson som ble sendt til Niger for å fnne ut om det var noe i påstandene om at Saddam holdt på å kjøpe uran derfra.
Ambassadøren kom til at det hele var oppsinn og han sa dette til amerikanske media. Dermed skulle han straffes, og måten det ble gjort på å var å lekke konas hemmelige identitet til pressen.
Det er straffbart ifølge amerikansk lov og kan gi ti år i fengsel dersom den skyldige blir tatt.
Republikanere reagerer
Flertallet av amerikanere vil ha en helt uavhengig gransking, ikke bare undersøkelser i regi av justisdepartementet.
Det er allarmerende for Bush at til og med republikanske partivenner er opptatt av å avsløre hvem som kunne begå en slik uhyrlighet bare for å ta hevn.
En republikansk politiker sa at dette kunne bli verre enn Watergate. Republikanere var også med på Kongresskritikken av de hemmelige tjenesters bidrag til Irak-politikken.
>h2>Bush er blitt sårbarBush er blitt sårbarBush er blitt sårbarBush er blitt sårbarBush er blitt sårbarBush er blitt sårbarBush er blitt sårbarBush er blitt sårbarDet nye er at den tilsynelatende uovervinnelige George W. Bush er blitt sårbar året før det skal avgjøres om han blir gjenvalgt.
Det gjør hans skrupelløse medarbeidere blinde for at de skan skade presidenten med sin nidkjærhet. De fleste tviler på at "den personlige kristne" George W. Bush har bevisst løyet og står bak så skitne tricks. Men som president blir han likevel ansvarlig for hva hans medarbeidere begår av ulovligheter.
Til syvende og siste er det også presidenten som må svare for at han åpenbart trodde på og ihvertfall brukte etterretningsmatriale som ikke holdt profesjonelle mål.
Den irakiske hengemyr
I mellomtiden synker amerikanerne stadig dypere i den irakiske hengemyr. Fortsatt myrdes amerikanske soldater, og sivile mister livet i et antall okkupasjonsmyndighetene ikke har noen interesse av å avsløre.
Gjenoppbyggingen går meget tregt, og arbeidet med å stable på bena et sivilt irakiske styre saboteres av rivallisering irakerne imellom og av amerikansk overformynderi.
Washingtons Post`s kommentator, Jim Hoagland, som lenge var positivt innstilt til prokonsul Paul Bremer III, skriver nå at den politiske prosess som denne lanserte i juni hemmes av sikkerhetsproblemer, irritasjon over okkupasjonen i befolkningen og amerikansk-irakisk strid om hvor hurtig overføringen av makten til sivile skal gå.