NRK Meny
Normal

Buddhismens åndelige Las Vegas

McLeodganj - eller Lille Lahsa - ligger naturskjønt til i Himalaya-fjellene. Her holder eksil-tibetanere og buddhistenes hellighet Dalai Lama til. Landsbyen er døpt «Det åndelige Las Vegas».

Video Joar Hoel Larsen i McLeodganj - «Det åndelige Las Vegas» - i Tibet

Nett-TV: Joar Hoel Larsen i McLeodganj - «Det åndelige Las Vegas» - i Tibet.

Joar Hoel Larsen
Foto: NRK

Tibetanerne er flyktninger i India og har vært det i mer enn et halvt hundre år. De gjorde opprør mot den kinesiske okkupasjonen av Lhasa i 1959, men led et alvorlig nederlag.

Mange av dem, inkludert den 24 år gamle Tenzin Gyatso, eller Hans Hellighet Dalai Lama flyktet til India, Buddhas egentlige hjemland, der de har åndsfrender.

Det bor om lag 8 millioner buddhister i India, ca. 0,8% av den indiske befolkningen. Buddhistenes nest helligste sted, Tawang, ligger innenfor Indias grenser, så dette var ikke et fremmed land.

Men det var klimaet.

De vantrivdes i varmen og folkemylderet i lavlandet, så da Dalai Lama fikk tilbud om å slå seg ned i høyden, ved foten av Himalaya, i et terreng og klima som kunne minne om Tibet, var svaret ja.

Dharamsala

Med litt bokstavakrobatikk kan Dharamsala, leses som Dhasa - en språklig forening av eksil-tibetanernes to viktige byer.

Dalai Lama

Dalai Lama

Foto: AP Photo/Ashwini Bhatia / Scanpix

På den annen side: Det er den enda mindre byen McLeodganj «alle» tenker på, når det snakkes om Dharamsala og Dalai Lamas tilholdssted.

For han bor i McLeodganj, det er der Tsug-Iha-Khang tempelet ligger og det er i McLeodganj - kolonimaktens tidligere «hill-station» - tibetanernes regjering i eksil har etablert seg.

Den lille landsbyen ligger ca 1800 meter over havet.

I India kan det bli svært varmt og midtsommers var det fristende for koloniadministrasjonen å søke svalere opphold i høyden.

Den opprinnelige husklyngen av engelske sommerhushold ble oppkalt etter David McLeod - en av de første og fremste blant dem - og ganj betyr by, på hindi.

Hvilket selv i dag må sies å være en betydelig overdrivelse når McLeodganj skal beskrives - også etter norske forhold.

Ett fly i døgnet

Dharamsala ligger om lag 500 kilometer nord-vest for den indiske hovedstaden New Delhi.

Det går ett fly dit om dagen, det samme flyet returnerer til Indira Ghandi-flyplassen samme dag. Det er den samlede flytrafikk til Dharamsala.

Flyet, med om lag 50 seter taxer helt inn til den beskjedne - men moderne - konstruksjonen som allikevel må kalles ankomstterminal.

Om lag halvparten av de reisende, for en håndfull er ikke turister, har ikke sjekket inn bagasje; så prosessen er enkel og effektiv, rask og oversiktlig.

McLeodganj

McLeodganj ligger vakkert til i høyden.

Foto: Joar Hoel Larsen / NRK

En drosje, de 17 kilometerne opp til Dharamsala og deretter de ekstra 10 kilometerne opp til McLeodganj koster ca 80 kroner.

Hotellene er mange og enkle. Det samme gjelder spisestedene.

De buddhist-interesserte og yoga-inspirerte vestlige ungdommene som preger bybildet, er ikke her for å bo eller spise godt.

Skjønt: Er man først vegetarianer er fravær av kjøtt ingen forsakelse, og en hard madrass i et kaldt værelse, gjør det enklere å fokusere på ånd og sjel i stedet for på luksus og komfort.

Nowrojee gjennom 150 år

Da britene på 1850-tallet begynte å bruke denne utposten som «hill-station», lå det et beskjedent handelshus der McLeodganj i dag ligger.

Familien Nowrojee forsynte reisende med alt de måtte trenge før de ga seg i kast med å forsere fjellene. Te, tonic og «The Times», gin & guns, parafin og patroner.

Britene var «good for business», så familien Nowrojee videreutviklet sin butikk. Selv etter at det meste ble lagt i grus av et voldsomt jordskjelv i 1905.

Nowrojee i McLeodganj, India

Familien Nowrojee holder stand den dag i dag. Det gamle handelshuset lå nærmest alene der hvor McLeodganj er bygget opp.

Foto: Joar Hoel Larsen / NRK

Men da kolonimakten trakk seg ut i 1947 og området ble delt mellom India og Pakistan, ble det mindre å gjøre.

De to selvstendige statene gikk umiddelbart til krig mot hverandre og har nærmest vært det siden den gang - så det gikk dårlig for familien Nowrojee. Transportårer som hadde vært naturlige i hundrevis av år var med ett blokkert og britene var borte - uavhengigheten var «bad for business».

Hadde ikke kineserne insistert på at Tibet alltid har vært en integrert del av Kina og tatt tilbake det de mener de har historisk krav på, og dermed skapt en flyktningstrøm, så måtte Nauzer Nowrojee sannsynligvis ha stengt handelsstasjonen og forlatt «huset i skogen».

Dalai Lama sa ja takk

Man kan forstå både David McLeod, Nauzer Nowrojee og Dalai Lama som falt for dette stedet.

Og de tusenvis av tibetanske flyktninger som har slått seg ned her, fordi det er her Hans hellighet holder til.

Og man kan forstå de spirituelle turistene som i tusenvis søker til denne kosmopolitiske landsbyen, denne idylliske minimetropolen, dette bortgjemte ferieparadiset som er ideelt for fotturer og fototurer i Himalaya.

Men Nauzer Nowrojee skal ha vært misfornøyd med utviklingen. Etter hans mening ble McLeodganj et offer for sin egen suksess.

McLeodganj

Munkene i sine røde kapper utgjør en vesentlig del av bybildet i den berømte fjellbyen.

Foto: Joar Hoel Larsen / NRK

Han elsket stillheten på det lille høydegradet der hans oldefar åpnet butikk i 1860. Før han døde - i år 2000 - ga han uttrykk for at støv og støy, forurensning og forsøpling - hadde ødelagt stedet.

Det er dypt urettferdig og svært misvisende, men man kan forstå guidebokforfatteren som valgte å bruke formuleringen «det åndelige Las Vegas».

Ekstrem spennvidde

McLeodganj representerer i dag to ytterpunkter.

Det spirituelle senteret i Tsug-Iha-Khang der buddhister fra en hel verden utøver sin religion, og «åndens» kommersielle lausunge som prostituerer seg på vei til og fra tempelet.

Hellighet selger, og eksil er en god merkevare.

McLeodganj i Tibet

Music Corner i McLeodganj i Tibet.

Foto: Joar Hoel Larsen / NRK

Sjapper og boder formilder buddhist-souvenirer og Tibet-nostalgi. Det er ikke påtrengende og vulgært, men det er svært tilstedeværende og til ettertanke.

Det er nesten enklere å akseptere Bob Marely-strikkeluene og New York Yankees-capsene, Che Guevara T-skjortene og Manchester United-draktene enn kjøleskapsmagnetene med Hans Hellighet og Free Tibet-kaffekrusene.

Men folk skal leve, og mange indere har forstått at eksil-tibetanerne representerer inntekter.

10 millioner beslaglagte kollektkroner er et bevis godt nok, så mange indere har slått seg ned i Dharamsala/McLeodganj med utgangspunkt i det gamle visdomsord: Når det regner på presten så drypper det på klokkeren.

Indere må finne seg i å være klokker i eget land.

For da delstatspolitiet i Himachal Pradesh tidligere i år fant om lag en million kroner i cash i en eksil-tibetansk bil, og senere om lag det tidobbelte i Karmapas tempel og lærested, var det naturlig at underbetalte politifolk begynte å lure.

Karmapa

Karmapa

Foto: Tsering Topgyal / Ap

Men Dalai Lamas etterfølger, den 17.Karmapa har fått medhold: Det dreier seg om innsamlede midler fra - i hovedsak vestlige - sympatisører som i tusenvis valfarter til McLeodganj.

Det var da også 24 forskjellige valutaer i beslaget, hvilket styrket Karmapas forklaring.

Bunker med ubrukte kinesiske yuan bidro imidlertid til at ryktene om at Karmapa var kinesisk agent spredte seg. Nå er kinesiske yuan den valutaen som benyttes i Tibet. Og rett-fra-banken bunker med sedler skal være en tibetansk måte å gi bort penger på.

«Students for a free Tibet»

De sitter med hver sin lap-top i fanget, men bestemmer kjapt at jeg skal snakke med Dorjee.

Han er «program and campaign director» i India for studentforeningen «Students for å free Tibet».

Dorjee Tseten i Students for a free Tibet

Dorjee Tsetem vil hjem til foreldrenes land.

Foto: Joar Hoel Larsen / NRK

Han mener parolen ikke bare er en vag drøm.

- Så lenge vi ikke gir opp, er det realistisk. Jeg håper å kunne returnere til et fritt og uavhengig Tibet. I mens er vi her, sier Dorjee Tsetem til NRK.

Han forteller at eksil-tibetanerne blir godt tatt imot og behandlet med respekt, særlig av vanligere indere.

Eksil-tibetanerne har i en årrekke forsøkt å få registrert seg - både som individer og bedrifter - men indisk byråkrati, som arbeider langsomt i alminnelighet - går særdeles sakte når det gjelder de kontroversielle tibetanske flyktningenes status i særdeleshet.

Derimot er han er skuffet over indiske medier og alle konspirasjonsteoriene avisene har lansert rundt Karmapa og mulig spionoppdrag for Kina.

- Karmapa er en hellig mann; han steller ikke med penger, sier Tsetem.

Dette er åpenbart så innlysende at det er dumt å måtte gjøre oppmerksom på forholdet.

Harmoni i det små

Gudskjelov - selv om det er et forfeilet begrep i en buddhistisk nisje i et hindusistisk samfunn; men heldigvis - tar mange av turistene høyde for (!) at McLeodganj (nesten) ligger i Himalaya. De er utstyrt med godt fottøy.

Det gir Rajiv Gupta Kumar et levebrød. Han er fra ørkenstaten Rajasthan, men har forflyttet seg fjellandet Himachal Pradesh og gjør det bra som skopusser, ifølge ham selv.

- Men det er ikke lett å være hindu i McLeodganj, hevder han.

Inderne er i mindretall i eget land, hinduene - som utgjør 80 prosent av landets befolkning - er en minoritet i McLeodganj. Men han understreker at det er et godt forhold mellom indere og tibetanere.

- Good people, som han sier.

Selv ikke da det var strid om Karmapas millioner i mediene, ble det dårlig stemning i McLeodganj. Samtidig gir Kumar indernes skepsis et ansikt - han representerer på en måte Indias angst.

Village Meeting Point Cafe i McLeodganj i Tibet

Village Meeting Point Cafe i McLeodganj i Tibet.

Foto: Joar Hoel Larsen / NRK

For med 1,2 milliarder innbyggere i India, så er det ikke 100.000 tibetanere som er truende. Det er noe bakenforliggende.

Kina - roten til alt ondt?

Mao-Tse Tungs maktovertagelse i Kina i 1949 fikk enorme konsekvenser for Tibet.

Ti år senere flyktet Dalai Lama under særdeles vanskelige omstendigheter til India. Eksil-tibetanernes base i India har de siste 50 år vært - og er fremdeles - en kile til konflikt mellom de to gigantene India og Kina.

Det er ingen tvil om at India har vært utrolig raus, imøtekommende og inkluderende hva de tibetanske flyktningene angår. Samtidig har India holdt eksil-tibetanerne på armlengdes avstand, utvist skepsis og tatt forbehold.

Det er ikke nødvendig å være politisk paranoid for å holde muligheten åpen for at en hver flyktning kan være en potensiell agent.

India og Kina utkjempet en grensekrig i 1962. Den 3300 kilometer lange grensen mellom Kina-Tibet og India er basert på dårlig teknologi og omtrentlige kart fra anno-dazumal - samt en avtale inngått mellom den britiske kolonimakten og det - på det tidspunkt - selvstendige Tibet.

Det har rent mye vann i havet - geopolitisk og teknologisk siden McMahon-linjen ble vedtatt i 1913. Men grensekonflikten lever i beste velgående.

Nå!

Fredsprisen til Dalai Lama i 1989, fredsprisen til Liu Xiaobo i fjor og Karmapas million-dollar kollektinntekter er kanskje uavhengige hendelser, men de inntreffer ikke i et politisk vakum.

Kina har i 50 år irritert seg over at Dalai Lama er en velkommen gjest i nabolandet.

Midtens Rike la i fjor enormt press på India - hensikten var at Indias stol skulle stå tom i Oslo Rådhus den 10.desember. Forsøket mislykkedes.

Kina har det siste året «provosert» - som det heter i indisk presse - India med en rekke kreative påfunn langs grensen. Det finnes store landområder på indisk side som - sett fra Beijing - er omstridt og derfor behandles som nettopp dét, av kineserne.

De legger ut sin versjon i form av kart på Internett, de forskjellsbehandler visumsøkere fra de «omstridte» områdene og lar egne soldater begå «grensekrenkelser» - slik New Delhi ser det - hvilket Beijing er helt uenig i.

Så når eksiltibetanerne i McLeodganj begår en feil - stor eller liten, bevisst eller ubevisst, straffbar eller ei - så kan det se ut som en bagatell.

Men i dette politiske landskapet finnes det ikke bagateller!

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt